RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Når tankene, følelsene og gjerningene blir livsfarlige

Det går ikke å kjøre en motor uten drivstoff. Når grensen er nådd, kommer du ikke lenger. Når kreftene er slutt så er de slutt. Du sitter der, apatisk, redd, kraftløs og ønsker bare fred. Det er da noen må se deg, at du får hjelp. Hvis ikke, er tankene, følelsene og kanskje gjerningene livsfarlige.

"Hvorfor kan du ikke åpne brevene dine? Det er da så enkelt. Nå må du ta deg sammen. Ikke syns så synd på deg sjøl. Dette går ikke, du kan ikke holde på sånn. Det er jo bare å gjøre det."

Hvor mange av oss har ikke hørt disse frasene når det butter? Jeg har hørt de. Mange ganger. Butter gjør det for de fleste enten man vil innrømme det eller ikke. Hvorfor får så få hjelp? Hvorfor må de plages hele livet? Hvorfor velger altfor mange å ta sitt eget liv?

Er samfunnet blitt slik at vi ikke får gjort noe for folk som sliter? Offentlig psykisk helsevern er for de fleste synonymt med en til to timer hos psykolog i måneden hvor timene består av 40 minutters oppvarming og 5 minutters åpenhet - før man få beskjed om at nå er timen slutt. -Det kommer en ny pasient om 15 minutter, sier psykologen, stryker hånda over skjegget og er allerede i tankebanen på neste pasient. Han føyer glatt til at du kan få en ny time om tre uker: -Hva med torsdag den 26.nde klokka 11.00. Hvis ikke, må du vente ytterligere to uker. Går det?` På vei ut får du en giro på 400 kr - hvis du da ikke kan dra VISA-kortet i automaten?

-Det hjelper ikke å si fra. De gjør ikke noe uansett, sa 13-årige Odin. Og så tok han livet sitt. Tygg på de ordene. Det hjelper ikke å si fra.. Styrken i de ordene får meg til å gråte. Han var 13 år og ingen kunne gjøre noe. Sier man fra, skal man bli hørt.

Odin er ikke alene. Norge vasser i penger, men aksepten for at folk sliter, pakkes inn i fine ord og fiktive budsjetter. Kan ikke noen snart forstå at dette ikke handler kun om penger og bevilgninger men at det handler om omsorg, empati og det å skjønne at mange faktisk trenger hjelp? Dette er ikke bare en oppgave for staten men like mye en oppgave for de nærmeste, for venner, for arbeidsplass. Er det så vanskelig å forstå at vi trenger hverandre, at vi trenger noen som har tid.

Ja, tid. Det er det alt handler om: tid.

I motsetning til mange andre land med betydelig dårligere ressurser enn Norge, er familien og nestekjærlighet fra våre nærmeste i Norge snart fraværende. Familien har for mange blitt et stressmoment. Karriere, overtid, penger, bil, hus, prestisje, resultater. I mange ressursvake land blir de gamle tatt vare på av familien. I Norge blir de stuet vekk på gamlehjem. Men det er ikke bare de gamle som skal bli tatt vare på. Du, jeg, barna, ja alle fortjener å bli tatt vare på. Familie og venner må stå sterkere.

Hva er best? Å bli tatt vare på av de som er oppriktig glade i deg eller bli tatt hånd om av en iskald institusjon fordi de nærmeste har mer enn nok å stri med på egenhånd? Vårt norske velferdssamfunn er kaldt og upersonlig, hvor det å vise følelser eller være svak ofte blir sett ned på. Det skal da ikke være sånn?

Går det virkelig ikke an å gjøre noe med nestekjærligheten i dette landet hvor vi faktisk har alle muligheter?

Jeg har følt det på kroppen. Følelsen av bare å ønske ro. Ikke mer mas, ikke flere forpliktelser. Lysten på å avslutte alt. Jeg har følt det på kroppen både som voksen og som ung, ufjampete gutt på barneskolen. På barneskolen ble jeg mobbet fordi jeg kom fra en arbeiderfamilie som bodde fattigslig til, hadde utedo og ikke dusj. Jeg ble mobbet fordi jeg på barneskolen hadde dårlig koordinajson, var feit og ikke bra til å spille fotball. Tankene kom opp igjen med 13-årige Odins sjebne.

Jeg har også følt hvordan det er å ha medgang som voksen men hvor mobbingen, det å bli hånet, gjort narr av, alltid har ligget der fra barndommen av og hvordan det har preget min higen etter suksess og anerkjennelse. Jeg klarer fortsatt ikke å glemme personer fra barneskolen som gjorde meg redd og engstelig. Den dag i dag føler jeg et slags hat til noen av disse. Det liker jeg dårlig. Hva prøver jeg egentlig å si?

Mobbing setter sine spor.  Jeg har opplevd som voksen tøffe tider hvordan fallet fra øverste trinn pallen og ned i gjørma gjør deg til fritt vilt for noksagters onde tunger. Det gjorde vondt. Engstelsen, redselen dukket frem igjen. Følelsen av ikke å strekke til gjør noe med deg. Jeg har opplevd det å være fighter, det å prøve å reise seg, vise ansikt, det å jobbe med å få tilbake selvtillit, det å gi noe til andre. Jeg innrømmer at det har vært tøft.

Jeg er en mann i den siste perioden av middelalderen. Jeg er pappa til verdens beste jente på ni år som er alt i livet mitt. Hun gir meg grunn til å fighte. Styrken til dette kommer av at jeg har vært heldig. Jeg har opplevd stor kjærlighet og støtte fra min egen mor og far. Jeg har hatt fantastiske foreldre i ryggen som har øst av den største rikdom noen kan gi: Kjærlighet og omsorg. I en alder av 55 savner jeg dem hver eneste dag. De er borte nå. To vegger i livet er borte. Gråter.

Samtidig er jeg bare et menneske. For meg er livet som å gå i en stige: to trinn opp, et ned, fire opp, to ned, et opp, tre ned - men aldri komme seg til toppen og opp på taket. Jeg tror veldig mange har det slik.

Hvis jeg ser bort fra min egen selvmedlidenhet, er det noe som virkelig plager meg: Jeg har sviktet gode kompiser som kun har forsøkt å hjelpe meg. Det gjør vondt. Sånn skal det ikke være. Jeg har sviktet en nestekjærlighet som har gjort disse menneskene enda mer skeptisk til nye, gode gjerninger. Jeg hater å ha gjort det. Det var ikke meningen. Det er min plikt å forsøke alt jeg kan for å gjøre dette godt igjen.

For når alt kommer til alt, er vi bare mennesker med følelser. Vi gjør feil, vi sier ting vi ikke mener, vi gjør ting vi ikke burde gjort. Det er tankene våre som teller. Ikke nødvendigvis gjerningene. Men en ting er jeg sikker på: det er du og jeg som sammen med våre nærmeste og deres nærmeste igjen som kan gjøre samfunnet vårt bedre ved å bruke tid på hverandre for å prøve hverdagen bedre. Det er lov å gråte, le, snakke, klemme, kysse og holde rundt hverandre. Og det er lov å be om unnskyldning og innrømme at man er svak. Først da kan man bli sterkere.

Enten vi vil eller ikke: det er bare du og jeg som kan gjøre noe med oss.