RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Redde for flyktninger, livredde for å si noe

 

 

Min siste blogg, som startet med utsagn om at min datter var redd for krig i Norge på bakgrunn av alle flyktningene, resulterte i en mengde kommentarer. Mitt hovedbudskap, som de fleste heldigvis hadde fått med seg, var at mange føler seg kneblet i debatten. I redsel for å bli stemplet som rasist, holder heller folk kjeft. Innestengte følelser i form av redsel tror jeg er farlig. Redsel fører til hat og hat kan igjen føre til ekstreme handlinger. Min konklusjon, basert på å ha lest tusenvis av kommentarer, er dessverre at nordmenn flest er livredde for flyktninger, den stadig økende flyktningestrømmen samt sine egne tanker om hva dette kan føre til for vårt samfunn. La folk tenke og snakke. Det er eneste farbare vei til mindre angst og større forståelse.

Forrige blogg: Du er heldig du pappa som er død...

Før jeg skriver mer om det, la meg nevne noe av innholdet i kommentarene rettet mot undertegnede etter forrige blogginnlegg.

Det er en merkelig følelse å bli kalt rasist, fremmedfiendtlig, en som løper brunskjortenes ærend(nazist), ynkelig og dum, ja endog at man ikke viser ytringsansvar. Noen mente at å bruke uttalelser fra min datter burde føre til at barnevernet måtte kobles inn, at jeg ga min datter feil holdninger og at en ti-åring ikke skulle se nyheter. Ja, en dame satte endog i tvil hvorvidt min datter egentlig hadde kommet med de utsagn jeg påsto. Hun mente at jeg kun skrev løgnaktige sitater for å få medynk. En karakteriserte min blogg som ubehagelig og skrev en analyse hvor han tilegnet undertegnede meninger jeg aldri har hatt.

Samtidig var det mange som tok min blogg til inntekt for sine egne ekstreme meninger mot innvandring. Noen mente at "pakket" skulle kastes ut, at de ville ødelegge landet vårt og at vesten var under fullstendig islamisering. Noen legger til grunn et syn som viser et fullstendig hat mot venstresiden i norsk politikk. Ja, det var til og med noen få som sterkt sympatiserte med terroren på Utøya.

La meg slå fast en ting. Jeg er ikke politisk aktiv men jeg benytter min stemmerett. I de senere år har jeg stemt Venstre, Arbeiderpartiet, Høyre og FrP. Jeg har vaklet. Selv kommer jeg fra et AP-hjem med foreldre som har slitt for føden hele livet men som hadde alle ressurser til å gi de rundt seg kjærlighet.. Stemmene har jeg gitt forskjellige partier fordi jeg mener at de fleste har gode ting i sitt valgprogram som jeg kan stille meg bak. Jeg MÅ derfor presisere at min blogg ikke er skrevet på bakgrunn av en politisk agenda.

Jeg har kun forsøkt å skrive det mange folk tenker. At det foregår en verbal knebling av det norske folk. Verbal knebling er kanskje den største faren mot integrering og en ditto sunn debatt. Altfor mange var glade for det jeg skrev om nettopp dette. De kjente seg igjen i redselen over kanskje å bli karakterisert for noe de selv mente de ikke sto for: rasisme. Det er et kort som dras altfor fort i denne debatten. Det fikk jeg merke selv.

Jeg tror nemlig ikke det er slik at selv om noen er kritiske til innvandring så er dette er ensbetydende med at man ikke har sympati og medfølelse for andre mennesker. Det betyr heller ikke at de er i mot å hjelpe mennesker i nød. Det er heller ikke slik at det avskårer folk fra å hjelpe. Mange er redde for det ukjente. For noen er det ikke langt fra redsel, hat og til ekstreme handlinger. Dessverre. Hersketeknikker blir effektivt brukt med formål om at alle skal være politisk korrekte. For meg blir dette en sjofel sensur av folks meninger, noe som jeg mener er et klart overtramp av vår grunnlovsfestede ytringsfrihet.

Legitime og saklige meninger, enten man er for eller i mot innvandring, må vi tåle og skal ha i samfunnsdebatten. Folk må få tenke selv og få si det de mener. Ja, det er endog hjemlet i vår grunnlov. Kommunikasjon på tvers av interessegrupper er det eneste som fører til forståelse for de utfordringene Europa nå plutselig står ovenfor. Dialog er den eneste farbare veien til respekt for avgjørelser. Vi lever i et demokrati med det resultat at flertallet, representert ved de folkevalgte, må ta avgjørelser på vegne av folket. Folk som mener noe annet, befinner seg i feil land. De har ikke noe her å gjøre. Det gjelder både for de med norsk pass og de uten.

Hvem er som legger grunnlaget for den kneblingen? Mest av alt poltikerne, men også journalister må se på sin egen journalistikk og tanken bak.

Det er ingen tvil om at journalistene, dvs de som representerer mitt yrke, må ta noe av skylden for kneblingen. Legg merke til hva jeg skriver: NOE AV SKYLDEN. Fagbladet Journalisten, tidsskriftet til Norsk Journalistlag, har foretatt en undersøkelse basert på stikkprøver av norske medier som viser at norsk journalistikk på et generelt grunnlag er lite skeptiske til flyktninger og sannheten i deres historier. Det blir stilt for få kritiske spørsmål og flere av historiene har ikke blitt sjekket ut med hensyn til fakta. Artikkelforfatteren, journalist Lars Akerhaug, påstår at enkelte toneangivende medier har begått ren kampanjejournalistikk. Sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen skrev også et innlegg om akkurat dette basert på Journalistens reportasje.

Asyljournalistikk uten kritiske spørsmål

Spørsmålet er hvorfor? Undersøkelser foretatt forteller at et flertall av norske journalister ligger politisk til venstresiden. Det er vanskelig å ikke være politisk korrekt som journalist. I enkelte høve KAN karrieren stoppe opp, i verste fall utebli. Men dette er ikke hele sannheten. Svaret ligger i den kultur som preger det journalistiske miljøet. Det beste som kan skje en journalist, er ros fra en annen av samme stand. Jeg har ofte hevdet at det ikke er leserne, lytterne eller seerne som skaper en journalists karriere. Det er vaktsjefer, redaksjonssjefer og redaktører. Det bør det være en selvfølge at journalister går inn i saker med objektivitet, også flyktningesaker. Samtidig ser jeg at man fort kan bli revet med i emosjonelle uttrykk i det redaksjonelle produkt. Dette handler tross alt om menneskeskjebner. Journalister har også følelser.

Jeg mener dog at det er politikerne må ta hovedtyngden når skyld skal deles ut. Fremtredende politikere på venstresiden har vært altfor raske med å bruke ord som rasist og fremmefiendtlig. Politikere ytterst til høyre vært for stigmatiserende for folkegrupper generelt og har klart å fremstille seg selv på en måte slik at de virker kalde og ufølsomme. Dette skaper avstand til folk flest. Og det skremmer. Jeg har sett Facebook-kommentarer med karakteristikker av politiske motstandere fra begge sider som langt på vei kan beskrive politikere som rene nett-troll. Det gir ikke akkurat grobunn for at oss normale skal kaste oss inn i debatten samt ha meninger hvis vi i neste øyeblikk risikerer å bli verbalt voldtatt.

Men vi kan ikke stikke under en stol at flyktningestrømmen i Europa stiller våre vestlige velferdssamfunn på store prøver. Vi kan ikke stikke under en stol at flyktninger med en annen bakgrunn og en annen kultur, fører med seg problemer som vi ikke har sett tidligere. Hendelser i Sverige, Tyskland, Frankrike og på Balkan forteller dette i klartekst. Vi kan ikke stikke under en stol at det vil komme folk til Norge som har skumle hensikter og som vil ramme oss vantro, vårt samfunn, vårt levesett på verst mulig måte. Og vi kan ikke stikke under en stol at det har vært, og er, ekstreme krefter i Norge som igjen vil ramme flyktninger. Utøya-massakren minner oss på dette.

Vi kan heller ikke unnlate å fortelle om det faktum at det kommer tusenvis av veldig bra mennesker som ønsker seg til vårt land nettopp fordi det er et bra sted å leve. De vil jobbe, de vil bidra, de vil oppdra barna sine på en god måte og de vil bli en viktig og betydelig ressurs.

Jeg er for et samfunn som favner alle gode mennesker, som har færrest mulig fattige, som tar vare på mennesker rundt seg, som behandler alle likt uavhengig av farge, religion og språk og som ikke stigmatiserer. Jeg er for et samfunn hvor alle kan snakke, hvor alle kan mene dersom hat og sjikane utelates i dialogen, hvor vi kan gjøre dette uten å bli karakterisert som rasister, utsatt for drapsforsøk eller utstøtt. Kun dialog med respekt for andre skaper et fredlig samfunn. Dette gjelder BÅDE de med norsk pass og de uten. Konklusjonen er at vi må hjelpe de som trenger det men det betinger at vi som land må ha kontroll med de vi hjelper innenfor våre egne landegrenser.

Til slutt: Julia, min datter, og jeg, skal besøke asylmottaket på Hvalsmoen rett utenfor Hønefoss i begynnelsen av neste uke. Dette hadde vi avtalt før jeg skrev min forrige blogg. Vi gleder oss, jeg til å bli kjent med nye mennesker, Julia til å få ny venner. Tenkte vi skulle fortelle om dette her på bloggen etter at vi har vært der.

Bildet: Bildet er tatt her fra en hendelse fra et flyktningemottak i Lunner på Hadeland hvor store politistyrker ble satt inn for å roe gemyttene. Samtidig kommer det mye bra folk til Norge som vil bli en ressurs i årene som kommer. Foto: Lasse Evensen