Gå til sidens hovedinnhold

Tråkke folk ned i søla

Noen ganger lurer jeg på hva som skal til for at vi journalister skal være positive. Jeg leser med undring en sak om Idar Vollvik på VG-nett i dag.

Mannen har greid det kuntstykket å bli gjeldfri - til tross for konkursbegjæringer, skyhøy gjeld og masse press i en vanskelig situasjon. Reportasjen på VG-nett har en negativ undertone. Jeg føler det som om journalisten ikke vil ta til seg at mannen har gjort opp for seg. At han er ferdig. At han kan se fremover...

Idar fortjener ros. Samtidig med at han har vært under konstant press, ikke minst fra media, har han til og med klart å bygge opp en ny bedrift som tegner mer enn bra. Mannen har en unik historie å fortelle. Om bakvaskelser, sjikane og sikkert en hel haug med negative kommentarer fra forståsegpåere. Til syvende og sist var det han sjøl som forsto dette best...

I samme åndedrag leste jeg en meget spennende artikkel i bladet journalisten om hvordan vi journalister skjermer hverandre. Jeg, som så mange andre kollegaer, har våre journalistiske svin på skogen. Det finnes mennesker bak reportasjene, mennesker som får livet sitt ødelagt av en avisartikkel. Det smerter for journalister å si at de tok feil. En av norges beste mediavitere, Lasse Gimnes i Gimcom, sier at det ikke er mange yrkesgrupper som har høyere selvtillit og selvbilde enn journalister. Jeg er enig. Dette har gjenspeilt seg i media i mange år. Førstesider og hovedoppslag som til syvende og sist må dementeres, blir til en liten enspalter nederst på ei side når regningen skal gjøres opp. Unnskyld er et fremmedord for mange i min yrkesgruppe. Det blir som om man skylder banken en million - blir dømt til å betale - og så betaler man kun 10.000 kroner og er kvitt. Ingen rettferdighet i det akkurat...

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien