RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Åshild Fagerjord

De beste mattetimene var nivådelte

Det er forbudt å drive med varig nivådelte grupper i skolen. Likevel var mine aller beste mattetimer nivådelte.

Alle husker vel følelsen av det å rekke opp hånda og spørre om noe du føler alle andre forstår.
Alle husker vel følelsen av det å rekke opp hånda og spørre om noe du føler alle andre forstår. Foto: Berit Roald (NTB scanpix)

Da jeg fikk oppgaven med å være mattelærer i barneskolen, følte jeg ofte på frustrasjon i timene. Spriket mellom elevene var enormt, og det var vanskelig å treffe alle. Det satt elever som kjedet seg fordi de fikk altfor lite utfordringer. Det satt også en gjeng hvor undervisningen gikk helt "over hodet" på dem. For hva gjør du når du skal prøve å legge opp undervisningen til x antall elever, hvor det spriker fra svært lavt nivå, til veldig høyt? Jo, du legger det sånn ca midt på og lar det stå til. Da elevene skulle arbeide på egenhånd spratt jeg som en sprettball mellom elevene.  

Jeg elsket derimot timene hvor vi hadde såkalt "nivådeling". Det var morsommere å drive med problemløsning, fordi jeg kunne finne frem problemer som alle så muligheten til å løse. Jeg opplevde at elevene likte timene veldig godt også. Det var tilbakemeldingene jeg fikk fra elevene. Det var mer ro, det var lettere å være der for den enkelte. Ofte strevde de som var i gruppa med det samme, og da var det lettere å ta ting i plenum.  Jeg opplevde også at lista for å spørre om hjelp, si høyt at man ikke forstår var lavere. For ja, alle husker vel følelsen av det å rekke opp hånda og spørre om noe du føler alle andre forstår. Ofte blir det til at du ikke gjør det. 

Mange mener at nivådelt undervisning kan gi elevene en dårlig følelse. For, stakkars den som er i det laveste nivået. Jeg opplevde det ikke slik.  

Elevene er ofte selv svært bevisst på hvor de hører til. Hvilket nivå de er på. I barneskolen er det ofte snakk om rød, gul og blå lekser. Paradoksalt nok mener jo alle at man må få lekser på flere ulike nivåer. Men i undervisningen derimot, der skal vi sitte alle i samme rom, følge akkurat det samme opplegget, helt uavhengig av hvilket nivå vi er på.

Elevene sa ofte "jeg må ha den gule. Den røde var for vanskelig". Uten at jeg opplevede at de "skammet seg" over det.

Det viktigste må være at vi skaper trygge rammer for undervisningen. At vi også prater høyt med elevene om at det er da slettes ikke hvilket nivå du er på i matte, eller hvilken karakter du har i engelsk som definerer deg som menneske. Noen har sterke kvaliteter i språk, andre har det i gym eller musikk. Det finnes vel noen få som er begavet i begge deler.

Forskningen spriker på dette feltet, som på det meste. Ankepunktet for å drive med nivådelt undervisning er at de svakeste i for eksempel matte får de "dårligste" lærerne. Fordi de "beste" mattelærerne ofte vil undervise på høyeste nivå.

Det er også redsel for at elever skal "gro fast" i de gitte gruppene.

Jeg opplevde ingen av delene. Den typiske "matteguruen" fikk de svakeste. Gruppene var heller aldri "grodd fast". 

Lærere snakker jo sammen hele tiden, vurderer både i forkant og etterkant. Mulig den skolen jeg underviste på i matte var unik, men det tror jeg ikke. Målet for alle lærere er selvsagt å løfte den enkelte elev et hakk opp. Målet er også hele tiden å gi den enkelte oppgaver som gjør at den har noe å strekke seg etter. Det må jo derfor være dynamikk i gruppene. Den dagen man kjenner at "nå må Per over til rød gruppe", om du er et høyere eller lavere nivå, er det fordi det ligger en vurdering bak. 

Jeg tenker at en måte vi kan nærme oss målet om at at den enkelte elev skal få tilpasset opplæring i alle fag, er at vi får lov til å drive med nivådeling. Det betyr ikke at gruppene skal være skrevet i stein, tvert imot.

Samtidig er mye av jobben vår, som både lærer, og forøvrig alle voksenpersoner rundt barn og unge, å gi den enkelte elev troen på at den besitter kvaliteter, som ikke måles i nivå eller karakterer.