RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Åshild Fagerjord

Likestilling handler om at kvinnen skal få ta frie valg, selv om vi ikke liker valgene

Hvorfor er det et problem at kvinner og menn tar ulike valg? Hvorfor er det så kontroversielt å snakke om forskjeller mellom kjønn?

Kvinner ønsker å bruke mer tid på familien enn menn. 
Kvinner ønsker å bruke mer tid på familien enn menn.  Foto: Colourbox


Den norske kvinnen er en av verdens mest likestilte kvinner. Hun har de samme rettigheter, mulighetene og ansvaret som norske menn. Hun kan velge utdanning og karriere selv. Hun topper statistikken på fullført videregående, hun topper statistikken på de prestisjefylte studiene som medisin og psykologi.  

Likevel later vi altså som at hun ikke likestilt i norsk arbeidsliv, fordi hun ikke velger slik samfunnet vil at hun skal velge. 

Kvinner søker seg ikke i like stor grad som menn til topplederstillinger. Kvinner velger mer deltid enn menn. Kvinner ønsker mer tid til familieliv enn menn. Kvinner velger i større grad enn menn tradisjonelle yrker (som er dårligere betalt enn yrker i det private).

Hvorfor er dette et problem for oss? Hvorfor er det så kontroversielt å snakke om forskjell mellom kjønn? Hvorfor blir det å ta seg av barna neglisjert i debatten om likestilling?

Det forundrer meg at vi snakker om kampen for likestilling, som handlet om at kvinnene i sin tid skulle få lov til å ta egne frie valg, samtidig som vi nekter å anerkjenne kvinnens eget valg. 

I Norge i 2018 tar kvinner sine egne valg, men nå er de valgene ikke «gode nok». Fordi i dag kan det virke som at kampen for likestilling står og faller på at det må bli 50/50 eller 60/40 i norske styrer og ledelse. Som om det er det som er livets store mål. For alle kvinner og menn.

Vi vet at det er biologiske forskjeller på kvinner og menn. Uansett hvor politisk ukorrekt det er å si. Fra naturens side er det stor forskjell. Kvinner er belastet (eventuelt begavet, alt etter hvordan du ser det), med å føde barn. Dette setter naturlig nok kvinner ut av spill en periode.

Men i vår iver etter at alle skal jobbe, helst fulltid, glemmer vi å snakke om den jobben som gjøres på hjemmebane. Foreløpig er det ingen som ønsker å dele foreldrepermisjonen i to, slik at mor og far likestilles det første året i barnets liv. Den dagen det eventuelt skjer, blir det ironisk at vi er mange kvinner som kommer til å marsjere i 8.marstog fordi vi er blitt for «likestilt».

Jeg mener vi må begynne å anerkjenne kvinnens egne valg. Istedenfor å late som at det er like mange kvinner som ønsker makt, og høye lederstillinger som menn. Det er ikke det.

Når kvinner i større grad enn menn velger familieliv er det en styrke. For familielivet og barna. Noen, om det er mannen eller kvinnen, er faktisk nødt til å velge mer familieliv enn karriere. Samfunnet er avhengig av at noen velger familieliv og oppdragelse av barn. Det nytter ikke å snakke om at barna er fremtiden hvis samfunnet ikke ser det som naturlig å stille opp for de som faktisk føder og tar seg av disse barna.

Vi føder for få barn i Norge for å opprettholde befolkningsveksten her til lands. Kanskje vi heller bør se på ordninger som kan lønne den jobben kvinner faktisk gjør for samfunnet med å føde barn.

Kan det være en idé å tenke annerledes?

Bør vi lønne det å bære frem og føde barn? Hva med skattefradrag for hvert barn du føder? Økt kontantstøtte? Økt barnetrygd? Høyere lønn i de tradisjonelle yrkene? Eller finnes det andre insentiver for å få norske kvinner til å føde barn?

Det finnes nok av likestillingskamper her til lands. Vi bør rope høyt om mer forskning til typiske kvinnesykdommer (som ofte er i forbindelse med nettopp det å føde barn), vi har medsøstre som lever under sterk sosial kontroll, vi har også kvinner her til lands som må dekke seg til før hun går ut døra hjemme, for at hun ikke skal være til fristelse for mannen(!). Kvinner går med voldsalarm, selv om det er mannen som er voldelig. Det er med andre ord nok å ta av.

Men det er fortsatt slik at kvinnen føder barn. Den jobben kvinnen gjør for samfunnet bør aldri neglisjeres. I kampen for likestilling bør vi derfor slutte å late som at kvinner og menn er like. Vi er ikke det. Kvinner bærer den tyngste børa hva gjelder reproduksjon. Det bør anerkjennes.