Gå til sidens hovedinnhold

Nakenbilder er risikosport

Spredning av nakenbilder på nett er et økende problem. Vi bør snakke om risikoen ved å ta nakenbilder av seg selv.

Forrige helg kjørte VG en stor reportasje om fem jenter som hadde fått spredt sine nakenbilder på nett. Hvordan livet raste sammen for jentene og angsten som fulgte med. Her var det riktignok forskjellige saker om hvordan bildene var misbrukt. Noen hadde blitt tatt i skjul. Noen hadde sendt til noen de stolte på.

Vi har sett reportasjer i alle tradisjonelle medier, særlig i kjølevannet av Nora Mørk-saken i vinter. Det er belyst fra alle sider. Hvordan personer som opplever å miste kontrollen over sine private bilder har det. Vi har sett intervju med den som har spredt nakenbilder (anonymt riktignok). Ofte følger en oppskrift for hva du gjør etter at skaden har skjedd.

La det aldri være tvil om at selvsagt er det ikke offeret sin feil at bilder blir spredt. Det er lov å ta og sende nakenbilder.

Ingen vil være moraliserende. Særlig ikke etter saker hvor (ofte) unge jenter har fått livene sine ødelagt. Men jeg er redd vi i vår iver etter å opptre politisk korrekt, oppdrar barn og unge til en naiv tilnærming til virkeligheten.

Jeg savner en prat om risiko. Harde fakta er at hver enkelt av oss må ta en risikovurdering. Hva kan gå galt? Svaret er opplagt, det har vi dessverre altfor mange historier om. Videre blir spørsmålet, er jeg villig til å ta denne risikoen?

Dette drukner i debatten om hvordan samfunnet skal bistå når skaden allerede er skjedd. Jeg savner rett og slett varseltrekanten i forveien. Tenk nøye gjennom om du ønsker at andre skal se disse bildene.

Virkeligheten vi lever i dag er brutal. Det du legger ut på nett, eller lagrer i hemmelige mapper på telefonen din, kan du miste kontroll over. Det er dessverre fakta.

Noen gater anbefales ikke at man går alene i sent om kvelden på grunn av kriminalitet. Selvsagt ønsker alle at alle skal få gå i alle gater, og føle seg trygge. Men når virkeligheten allikevel ikke er slik, kan vi enten velge å forholde oss til det , eller bare "gå på", fordi vi har rett til det.

Jeg mener det blir noe av det samme med bildedeling. Skal vi forholde oss til den brutale virkeligheten, eller noe naivt bare ta bilder, lagre, sende til en venn fordi det er vår rett til å gjøre det?

Vi kan snakke så mye vi vil om slettmeg.no, strafferamme, at politiet henlegger altfor mange saker, om hvordan livet blir ødelagt for folk. Men vi bør også ta oss tid til å snakke om det som skjer før alt dette kommer på banen. Velger du å sende nakenbilder til noen, så kan du risikere at alle får se det. Det er kjipt, urettferdig og brutalt. Likevel kommer vi ikke utenom virkeligheten.

Jeg mener vi som arbeider med barn og unge, men også media, bør ha et større fokus på risikoen ved å dele bilder på nett. Det er til syvende og sist et valg den enkelte tar. Da bør du vite om konsekvensen av valget ditt. Digitale spor er så godt som umulig å få fjernet. Derfor er det viktig å jobbe forebyggende, istedenfor å prøve å reparere. Er du komfortabel med at hele skolen, lokalsamfunnet og egentlig hele verden kan se bilder du har tatt av deg selv naken? Hvis ikke, bør du kanskje revurdere å sende til typen, til venninnna eller lagre på telefonen din for egen spennings skyld.

For å avslutte med en av mine sjetteklassingers ord, "det er lov å sende nakenbilder, men det er ikke særlig lurt".

Reklame

Supertilbud: Nå kan du få gratis strøm til februar