Gå til sidens hovedinnhold

Sitter du her og griner for en 5-er?

En tusenlapp for en 6-er vel kjempeidé? Eller?

Midt i timen la jeg merke til en elev som satt med hodet langt ned i pulten, han gråt. Jeg tok han med meg ut av klasserommet og spurte om hva som var galt. Etter en stund kom det. Han hadde «faila» på en matteprøve. Han hadde fått en 5-er. Min første tanke var «sitter du seriøst her og griner for en femmer?». Naboen din hadde jo tatt seiersdansen oppå pulten. Selvfølgelig sa jeg ikke det. Hva naboeleven hadde gjort var jo også revnende likegyldig for han her.

Etter en samtale forsto jeg at det verste for denne eleven var at han skuffa faren sin. Og at han gikk glipp av en tusenlapp.

Dette er noen år siden, men jeg husker at jeg ble ganske frustrert og egentlig litt sint. For her satt det en gutt som hadde jobba steinhardt, han nådde ikke målet sitt helt. Etter at han oppdaget det så måtte han si det til pappa og mamma og møte skuffelsen enda en gang. For så til slutt å «miste» en tusenlapp.

Vi har også opplevd barn i småskolen som måtte få 18/20 riktige på matteprøven. Da ventet det overraskelse.

Spørsmålet blir, hva sier du til ungen din når han ikke når målet?

Mange vil nok svare «jaja, gutten min, bedre lykke neste gang». Er det lurt?

For en tredjeklassing å få nederlaget slengt i fleisen er brutalt. Dagen er ødelagt. Ingen overraskelse den dagen. For en ungdom er det også ganske brutalt. Å se sin egen far skuffa, på grunn av sin egen prestasjon er kjipt. Også den tusenlappen da. Kanskje ser heller ikke eleven vitsen med å fortsette det gode arbeidet, fordi han får det ikke helt til uansett.

Hver dag skrikes det i tradisjonelle medier og sosiale medier om ungdommer som føler et enormt press. Du skal bli best i svømming og, eller langrenn, du må være i toppsjiktet på skolen og kanskje viktigst av alt, instagramen din skal være plettfri. Hvorfor tenker en del foreldre at det lurt å legge enda mer press på ungdommene sine?

Jeg tror nok egentlig tanken er god fra foreldrene sin side, jeg tenker bare det er lite gjennomtenkt.

Det er forsket, skrevet og lagt frem utallige teorier om motivasjon. Indre og ytre motivasjon. Om straff og belønning. Jeg tror ikke foreldre tenker at de ønsker å straffe barna sine for «dårlige» resultater. Men det er likevel ofte sånn det føles når du ikke får det til.

Les også

Fikk 21 seksere: - Dropp videregående, er hans råd

Alle småbarnsforeldre har kanskje prøvd klistremerker til småunger som skal lære seg å gjøre sitt fornødne i do. Men den dagen ungen gjør i buksa er det jo ikke fordi ungen ikke har prøvd. Det er jo fordi han ikke mestret det. Eleven har jo også lagt ned innsats for å nå 6-ern. Men hadde kanskje ikke forutsetningene til å få det til. Det er kanskje bedre å anerkjenne og rose den innsatsen eleven legger inn. Om man har veldig lyst å belønne barnet for karakterer, kanskje det er en idé å gjøre det underveis?

Tanken om en tusenlapp for en 6-er lettvint løsning. Velstanden i Norge gjør at mange kan betale seg ut av det. Foreldre kan betale seg til at ungene leser, øver og legger inn innsats i skolen. Som lærer ser jeg selvfølgelig veldig positivt på at foreldre engasjerer seg i skolehverdagen til ungene. Men jeg ser ikke positiv på at elever begynner å grine fordi de har skuffet sin far eller mor. Hadde det nå enda vært fordi de skuffet seg selv, så hadde det vært «greit».

Det er skuffende å ikke nå toppen, om det Truls på vei til toppen av et fjell i Argentina, eller å nå helt til topps på karakterskalaen. Du trenger ikke få det gnidd inn. Av din egen far.

Reklame

Topp 10 salg i langhelgen

Kommentarer til denne saken