RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mahmoud Farahmand
Sist oppdatert:

Å bli behandlet som alle andre er ikke rasisme

Mesut Özil forlater det tyske landslaget og forklarer det hele med rasisme. Selv om han forsøker å bortforklare situasjonen, vet han nok bedre enn som så.

Mesut Özil i tysk landslagsdrakt under årets fotball-VM.
Mesut Özil i tysk landslagsdrakt under årets fotball-VM. Foto: Kieran Mcmanus/bpi/rex/shutterstock (Shutterstock)

Tysklands Mesut Özil har valgt å forlate det tyske landslaget. Han velger å bortforklare det hele med rasisme. Enkelte her til lands har valgt å istemme dette. Heldigvis er ikke saken så enkel og endimensjonal som Özil velger å fremstille den. 

Die Mannschaft, det tyske maskinert, ble slått ut av VM-sluttspillet av lille Sør-Korea. Det asiatiske laget som i ny og ne har klart å slå Iran, scoret to mål mot fotballstormakten. Et tysk landslag som virket å være helt fraværende, og til tider regelrett uinteressert i videre spill i mesterskapet, måtte pakke snippesken og reiser hjem.

I ettertid viser det seg at Die Mannschaft har vært splittet og preget av en bestemt hendelse som er selve kjernen i det som preger store deler av den tyske og europeiske samfunnsdebatten, og når vi snakker om Europa kan vi ikke forsømme det Ottomanske rike.

Det er en regntung og tåkete dag i Bern i 1954. På radioen kan man høre den legendariske tyske sportsjournalisten Herbert Zimmerman kommentere VM-finalen mellom Tyskland og Ungarn, et lag som ble omtalt som uslåelig. På Facebooksiden til forfatter Asgeir Ueland er dette inngangen til det fenomenale kampreferatet av kampen mellom Tyskland og Sør-Korea.

«Schäfer sender et innlegg inni straffefeltet… heading….klarert. Rahn burde avfyre ett skudd fra dypet! Rahn skyter! Toooooooor! Tooooooor! Toooooor! Toooooor!”

Tysklands seier over Ungarn ble beskrevet som underet i Bern, og symbolet på den nye starten for Vest-Tyskland. Det var her den tyske ørnen reiste seg fra etterkrigens akser og etter hvert ble Europas industrielle og økonomiske hjerte. Forfatteren Friedrich Delius sa følgende om seieren «en hemmet nasjon fylt med skyldfølelse ble plutselig gjenfødt». Den legendariske Beckenbaur fulgte opp med «plutselig var Tyskland igjen noe.». Etter denne seieren gjenvant Tyskland selvfølelsen og selvtilliten.

Det tyske landslaget som sto på banen i årets verdensmesterskap bar ikke betydelig preg av det vi forbinder med selvfølelse og selvtillit. I siste kamp så det regelrett ut som de hadde betong i støvlene, og var mildt sagt lite engasjert.

For å finnet svaret på elendigheten må man tilbake til starten av mai 2018.

Tyrkias sterke mann og noe autoritære president Recep Tayyip Erdogan er i London på PR-tur før det tyrkiske valget. Erdogan som har ledet Tyrkia i 15 år er fast bestemt på å vinne valget, og for å klare det må han få stemmer fra tyrkere som bor i diverse europeiske land. Men han er avskåret fra landet hvor det oppholder seg 1,2 millioner tyrkere i eksil, Tyskland. Nettopp disse kan være nøkkelen til en ny seier for Erdogan i det forestående valget.

Mesut Özil poserte sammen med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan på dette bildet fra mai. Foto: AP /NTB scanpix

I London avtales det en sammenkomst med tre tyske fotballstjerner og landslagsspillere av tyrkisk herkomst. Mens Arsenals Özil og Manchester Citys Gündogan takket ja til møtet, valgte Liverpools Emre Can å takke nei.

De to fotballstjernene som valgte å delta på møtet lot seg avbilde sammen med Tyrkias nokså autoritære president. Manchester City-spilleren Gündogan overbragte en drakt til Erdogan med signatur og en hilsen, «Til min president, med all min respekt».

Som seg hør og bør ble bildene og sammenkomsten brukt i Erdogans valgkamp.

Pr-stuntet resulterte i sterke reaksjoner i Tyskland. Politikere fra hele det politiske spekteret fordømte spillerne, i tillegg ble Özil og Gündogan anklaget for å ikke vise respekt for tyske verdier. En del av fansen lurte på hvorfor etnisk tyske spillere blir lempet ut av landslaget for å ha vist fingeren til fansen, eller hatt damebesøk, mens disse to slipper unna.

Det tyske fotballforbundet var også kritiske til sammenkomsten, men noe mildere i ordbruken.

Både journalister og politikere tok til orde for å ikke kaste de to spillerne ut av landslaget, mens andre argumenterte for at dette ville gi billige poeng til høyreradikale krefter, les politiske partier som Alternativ für Deutschland.

Både Özil og Gündogan har blitt fremstilt som eksempler på den vellykkede tyske tilnærmingen til kulturell integrering. Özil ble også belønnet med integreringsprisen av Hubert Burda Media group i 2010. Dette er også året da Merkel ble kritisert for å ha politisert fotballen, da hun besøkte det tyske landslaget etter 3-0 seieren over Tyrkia.

I treningskampene i forkant av VM kom fansens misnøye med de tyrkiskættede reklameplakatene klart til synet. I kampen mot Saudi Arabia fikk Gündogan direkte motstand fra fansen, og Löw måtte ta ham i forsvar. Löw har generelt sett vært en forsonende stemme i den opphete debatten, og har manet til ro.

Etter det katastrofale nederlaget mot Sør-Korea ble Der Mannschafts tysk-tunisiske midtbanespilleren Sami Khedira intervjuet. I nokså klare ordelag påpeker han at denne episoden hadde skapt massivt hodebry for det tyske maskineriet.

Die Mannschaft har i lang tid vært selve symbolet og utstillingsvinduet på hva det flerkulturelle Tyskland er i stand til. At det går an å lykkes som innvandrer i Tyskland. Personlig husker jeg Bayern Münchens spiller Mehemt Scholl, som også fikk 36 landskamper for Tyskland. Han var den første på tyskelandslaget som hadde noe annet enn et tysk navn, Mehmet er en avart av Mohammed. Han var for mange et bevis på at det lar seg gjøre å lykkes selv om man er etterkommer av innvandrerforeldre.

Selv om Özil nå forsøker å få det hele til å handle om rasisme og diskriminering er det han selv som har stelt i stand denne situasjonen ved å tie om bildene med Erdogan, og dermed utsette hele laget for unødvendig mye press under nevnt verdensmesterskap. 

Det Özil vet bedre enn mange andre er at mediene ikke har behandlet ham annerledes enn de ville ha behandlet andre spillere med lignende opptreden. Det å bli behandlet på lik linje som andre er altså ikke rasisme.

Det tyske maskineriets noe premature exit fra VM på grunn de overnevnte faktorene er også billedliggjøring av det som rir Angela Merkel som en mare, nemlig debatten om innvandring, integrering og tyske verdier. 

Deler av saken var opprinnelig på trykk i TA 5. juli 2018.