Diskusjonen om Forsvaret handler om mer enn penger og økonomiske prioriteringer. Det handler aller mest om hvorvidt Norge skal ha evne til å påvirke egen sikkerhetspolitisk situasjon og å skape varig trygghet for befolkningen. Dessuten handler det i stor grad om vi klarer å ivareta forpliktelsene som et medlem av den NATO-alliansen vi i stor grad baserer vår sikkerhet på.
La oss starte med det grunnleggende. NATO-traktatens artikkel V som forplikter oss til å hjelpe hverandre. Dersom en av alliansens medlemmer utsettes for et angrep skal de andre trå til. En for alle, alle for en. Det som derimot ofte forsømmes er paktens artikkel III.
Artikkel III fastslår at hvert enkelt medlemsland i NATO-alliansen har en selvstendig forpliktelse til å opprettholde egen kapasitet til å motstå angrep. I tillegg skal medlemslandene ha en kapasitet til å hjelpe allierte styrker. Hensikten er å sikre at evnen til et kollektivt forsvar faktisk eksisterer.
Til tross for at Norge på slutten av 80-tallet opplevde en krevende økonomisk situasjon, holdt vi forsvaresbudsjettet på ca 3 prosent av bruttonasjonalprodukt. Vi hadde en hær bestående av en divisjon med fire fullverdige brigader. I tillegg til dette hadde Hæren en selvstendig brigade på Østlandet, Brigade Sør. Altså fem brigader totalt. I dag sliter Hæren med å skrape sammen en eneste brigade, og langt i fra en divisjon.
I tillegg skal denne såkalte brigaden videre reduseres og kannibaliseres, med hensikt å spare penger. Mye av utstyret er utdatert, - pengene til modernisering av helt sentrale våpensystem kommer ikke. På grunn av manglende vilje til å legge penger på bordet i dag, fremlegger vi vyer om morgendagens teknologi og om at vi burde sitte på gjerdet å vente på denne nær sagt magiske innretningen, som skal løse våre teknologiutfordringer.
Pent sagt er dette blind teknologioptimisme i ypperste klasse, hvis det ikke bare er regelrett naivisme.
Et konkret eksempel på denne ”optimismen” finner vi i behovet for nye stridsvogner, eller tanks som det heter på folkemunne. Selv om det ikke foreligger noen utviklingsprosjekter som tar mål av seg å revolusjonere stridsvognene i overskuelig fremtid, verken i Norge eller hos våre allierte (i hvert fall ikke før 2035-40), har toppolitikere i regjeringen gitt inntrykk av at det foregår en rivende teknologisk utvikling på feltet. Basert på dette sier de at det er best å utsette anskaffelsen av stridsvogner.
Våre allierte reagerer med undring, for de er selv på forskningsfronten og moderniserer sine eksisterende stridsvognsystemer. De kjenner ikke til noen revolusjonerende og nært forestående stridsvognsteknologi som vil gjøre dagens hyllevare utdatert. Dersom det er virkeligheten for våre allierte, hvorfor er det ikke det hos oss?
Her kan Erna gå på en smell
Det sies at over skyene er himmelen alltid blå, så la oss ta til luften. Norge får mange nye F35 kampfly. De vil definitivt bidra til å styrke forsvarsevnen. Det er dessverre slik at disse raskt kan bli redusert til flotte gjenstander å eie. Derimot vil de bidra sørgelig lite til den operative kampevne dersom de ikke settes i system med øvrige systemer som en fungerende hær og et slagkraftig sjøforsvar. Uten landstyrker har vi ikke kontroll i eget hus - der menneskene bor. Og Norge har enorme havområder og en kjempelang kystlinje, som er grunnlag for den viktigste næringsvirksomheten i landet. På land og til havs må balanserte militære kapasiteter samarbeide for å holde landet sikkert og befolkningen trygg. Da hjelper det ikke at den eneste fungerende komponenten i systemet opererer i luften.
Hva kan Høyre gjøre med dette? Mye er min påstand. Vi bruker i dag ca halvannen prosent av BNP på Forsvaret. Rett før vi fant olje brukte vi fire prosent. På slutten av 80-tallet ca tre. Dersom vi kommer opp på to prosent av BNP innen 2024, vil det med dagens BNP-nivå tilsvare i overkant av 70 milliarder.
For Høyre, som er oppriktig opptatt av kunnskap må det være avgjørende å fremskaffe informasjon om hvilken betydning styrkede økonomiske rammer vil få Forsvaret, og hvordan dette kan bedre vår sikkerhetspolitiske situasjon.
Hva vil det bety om dagens bevilgningsnivå opprettholdes på 1,5 prosent? Hva vil det faktisk bety om den økes til 2 prosent?
Forsvarssjefen må få dette oppdraget. Han må få i oppdrag å levere et politisk uavhengig, fagmilitært råd som legger forskjellige økonomiske baner til grunn, også den banen vi har forpliktet oss til i NATO - nemlig 2% av BNP til forsvar innen 2024.
Da får vi svar på i hvilken grad Forsvaret kan løse de oppdragene nasjonen gir og om vi faktisk kan oppfylle forventningene som stilles til oss i alliansens kollektive forsvarsforpliktelse.
Det er ingen tvil om at svaret kan være både dyrt, ubehagelig og smertefullt, men det er bedre å møte fremtiden med kunnskap og et klart fokus, enn å løpe inn i fremtiden kunnskapsløs og med bind for øyne.
