RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mahmoud Farahmand

Det vi snakker minst om rundt innvandring er det viktigste

Vi må slutte å late som innvandring til Norge ikke endrer samfunnet vårt.

Hvor mange innvandrere Norge kan ta imot og over hvor lang tid tar det før samfunnsendringene blir for store? Personene på bildet kom til Oslo fra Syria i 2015. 
Hvor mange innvandrere Norge kan ta imot og over hvor lang tid tar det før samfunnsendringene blir for store? Personene på bildet kom til Oslo fra Syria i 2015.  Foto: Berit Roald (NTB scanpix)

I den store debatten om innvandring velger man å snakke om mange faktorer. Men det er én ting de færreste politikere snakker om.

Siden 2015 har det mer eller mindre pågått en sammenhengende debatt om innvandring og integrering. Enkelt forklart vil de liberale ha flere, og de restriktive vil ha færre innvandrere. Det er liten tvil om at asylinnvandring påfører samfunnet kostnader, men de økonomiske utfordringene er kun en liten del av det store bildet.

Ettersom vi er en aldrende nasjon har flere valgt å argumentere for å bruke innvandring til å bidra til sårt trengt befolkningsvekst. Utfordringene med dette argumentet kommer best til syne i de mange norske kommuner som også er opptatt av positiv befolkningsvekst.

Med en aldrende befolkning er det viktig for norske kommuner å opprettholde skatteinntektene og få inn ny arbeidskraft. Dermed blir bosetting av innvandrere/flyktninger ansett som et nyttig tiltak. Dessverre er ikke denne løsningen fri for komplikasjoner.

Det vi vet fra Statistisk Sentralbyrås (SSB) rapporter er at arbeidslivsdetakelsen for innvandrere/flyktninger, og spesielt innvandrerkvinner, er betydelig lavere enn hos øvrig befolkning. Nettopp på grunn av dette blir de også en betydelig økonomisk belastning for de lokale NAV-budsjettene. I enkelte tilfeller ser man at en andel på ca 10 prosent av befolkningen fyller opp 40 prosent av de kommunale NAV-budsjettene. I tillegg til det økonomiske ser man andre utfordringer.

Fattigdom er «arvelig», og virkemidlene for utjevning ser ikke ut å hjelpe i nevneverdig grad. Det er nærliggende å anta at fattigdom også påvirker kriminalitetsbildet. Noe som klart har kommet til syne i Oslo.

I Debatten i NRK 13.09.2018 påstår Venstres Abid Raja at kriminaliteten er synkende. Dette står i sterk kontrast til Oslo Politidistrikts rapport fra april 2018 hvor et av hovedpunktene er det som beskrives som falsk nedgang i kriminalitet. 

«Den politianmeldte kriminaliteten i Oslo politidistrikt har sunket dramatisk siden slutten av 1990-tallet. De siste fem årene er nedgangen på over 30 prosent. Liknende trend finnes i mange land. Nedgangen gjelder primært vinningslovbrudd, og er trolig knyttet til digitalisering av økonomiske verdier, betalingsmåter og sikringstiltak», kan en lese i politiets rapport.

To av de øvrige hovedpunktene viser en økning i vold og ungdomskriminalitet. Det sistnevnte har vært et hett tema i lengre tid. Det er nærliggende å anta at det er en viss sammenheng her.

Det meste at dette har vært debattert, men det vi snakker aller minst om er hvor mange innvandrere Norge kan ta imot og over hvor lang tid tar det før samfunnsendringene blir for store? Og hva mener vi er akseptable endringer?

Er det greit at menn ikke vil håndhilse på kvinner, og kvinner ikke vil håndhilse på menn? Er det greit at katolske prester ikke aksepterer homofile, og er kanskje til og med greit at kvinne ansikt anses som syndig og må dekkes til?

Er disse endringene akseptable og når blir andelen innvandrere så  høy at disse endringene er uunngåelige?

Det er dette spørsmålet både de innvandringsliberale og restriktive bør være opptatt av. Mottak av innvandrere, være seg kvoteflyktninger, arbeidsinnvandrere som forblir i Norge eller andre som søker et annet liv vil endre samfunnet og den norske kulturen. Disse endringene trenger nødvendigvis ikke være negative, men å late som at endringene ikke finner sted er meningsløst.

For de fleste som har vært sør for Drøbaksundet kan bekrefte at alle i verden er ikke norske, og forskjellene mellom kulturer er store.

De politikerne som orker å bære den byrden det er å snakke om samfunnets tåleevne hva angår innvandring er dem som også kommer til å kunne si noe om antallet Norge og norske kommuner bør ta imot. Asle Toje forsøkte å påpeke noe av dette da han satt i Brochmann II utvalget. Det var mildt sagt ikke kostnadsfritt.