RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mahmoud Farahmand
Sist oppdatert:

Du vil ikke like det som kommer etter Listhaug

Listhaugs avskjedigelse løser særdeles lite, om noe vil hennes fravær medføre enda større utfordringer for samfunnet.

Justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp). 
Justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp).  Foto: Lise Åserud (NTB scanpix)

Debatt rundt Listhaugs innlegg på Facebook handler om mer enn «like og del»-generasjonen og blomsterkvastene hun mottar. Det handler om en av de største utfordringene liberaldemokratier i Europa står overfor i vår tid.

Debatten som startet med et noe plumpt og uheldig innlegg på Facebook, ser ut til å få implikasjoner de færreste hadde sett for seg. Partene ser ut til å ha malt seg inni et hjørne, og samtidig som sirkuset rundt blomsterkvastene, Facebook-innlegget og diskusjonene på sosiale medier pågår synliggjøres de enorme skillene som har oppstått i norsk politikk.

Selv om det er vanskelig å se koblingene mellom Listhaugs Facebook-innlegg og 22. juli, er det ikke uvanlig med et stadig hardere debatt klima rundt disse spørsmålene.

I de siste årene har det ikke vært uvanlig å bruke sterke ord og uttrykk for å beskrive politiske motstanderes ståsteder og intensjoner. Ved de foregående valgene har skoledebattene vært å anse som verbale slagmarker hvor ungdomspolitikere på venstresiden har anklaget sine opponenter for å være ansvarlige for at flyktninger drukner i Middelhavet og barn som dør på grunn av krig og konflikt.

Disse tendensen har vi også sett i lokalpolitikken hvor ordførere og ordførerkandidater har beskyldt høyresiden for å være ytre- eller ekstremhøyre. Til og med Arbeiderpartiets toppledelse ved Martin Kolberg har sågar sagt «Høyresidens politikk skaper grobunn for terrorisme». Hva denne uttalelsen baseres på er ikke klart. slike utspill er selvfølgelig forsøk på å skåre billig poeng, og skape polarisering, men er fortsatt beskrivende for hvordan den politiske debatten har utviklet seg.

Ser vi Listhaugs utspill i sammenheng med det debattklimaet som beskrives over blir man kanskje ikke overrasket.

Selve om konflikten rundt innlegget kan være forbipasserende er det andre forhold som betydelig mer bekymringsverdig.

Konflikten og den pågående krisen vitner om den store delingen som har oppstått i det norske samfunnet, og de konflikter som ulmer under overflaten. Disse konfliktene har samme utgangspunkt som samtlige konflikter som river og sliter i flere demokratier i Vest-Europa, og en eventuell avskjedigelse av Listhaugs vil neppe løse dette. Listhaugs popularitet har en sammenheng med at hun snakker direkte, og lite politisk, om disse problemstillingene.

Sylvi Listhaug og hennes popularitet er å anse som et symptom på en offentlig debatt som ikke har klart å diskutere de grunnleggende utfordringen forbundet med innvandring og integrering. Ikke minst utfordringene forbundet med overgangen fra en såkalt monokulturelt til et flerkulturelt samfunn.

Det er den manglende debatten som danner grobunnen for konspirasjonsteoriene som verserer rundt den norske venstresiden. Det er også dette fraværet som ernærer grupperinger langt ut på høyresiden, som kommer til å bruke Listhaug som en slags martyr dersom hun må forlate sin ministerpost.

Debatter som burde ha blitt tatt i det åpne rom og på en seriøse måte  til stadighet skyves ut i samfunnsdebattens krinker og kroker, hvor de som uttrykker bekymring blir latterliggjort, utfryst og brunbeiset.

Listhaugs avskjedigelse løser særdeles lite, om noe vil hennes fravær medføre enda større utfordringer for samfunnet. Basert på de konturene som kommer til syne i forbindelse med denne debatten vil ingen av oss like det som kommer etter Listhaug.