RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mahmoud Farahmand
Sist oppdatert:

En pendlers beretninger


«Buss for tog», de mest fryktede ordene i en pendlers vokabular.
«Buss for tog», de mest fryktede ordene i en pendlers vokabular. Foto: Terje Bendiksby (NTB scanpix)

Som fastboende i Porsgrunn med jobb i Oslo, tilbringer jeg mangfoldige timer på toget flere dager i uka. Dette er en reisevei jeg har hatt i flere år, en reisevei som bringer med seg mangfoldige opplevelser, gleder og underholdning.

På en gjennomsnittlig reise, som varer omkring to timer, opplever jeg alt fra komedie til tragedie. Av og til tragikomedie. Ikke minst reiser jeg gjennom flere værsystemer, og opplever folkelynne som er få forunt.

På vei innover er jeg som oftest å finne i stillevogna, sovende med propper i ørene, og fullstendig frakoblet kloden. Det jeg ofte lurer på når jeg sitter på min «faste plass», er hvorfor stillevogna er plassert umiddelbart etter lokomotivet. Det tutes jo i et kjør gjennom hele Vestfold (nå heter det vel Vestfold-Telemark). Det er ikke så veldig stille da altså.

Jeg har også lært meg mye om den gjennomsnittlige togpendler. Vi er vanedyr, og det kommer helt klart til syne på toget. Vi setter oss på de samme plassene, i de sammen vognene. Her forleden gikk jeg inn i stillevogna rundt klokken seks. Til min store forskrekkelse var det ei dame, tydeligvis en fersk reisende, som hadde satt seg på plassen min. Ikke nok med at hun hadde tatt setet mitt, hennes noe overdimensjonerte frakk med leopardmønster hadde inntatt nabosetet. I noen korte millisekunder trodde jeg det var kjæledyret hennes. Noen dager senere møtte jeg samme kvinnemenneske, hun hadde nå inntatt et annet sete, og latt kjæledyret bli igjen hjemme.

Under jakka befinner det seg et menneske, tror jeg. 

Om du sitter i stillevogna eller i en av de normale vognene kan du være heldig å komme over det spesielle fenomenet «de som har med seg soverommet inn på toget». De setter seg på plass og begynner å blåse opp nakkeputen, finner frem teppet og drar på seg øyemasken. Er det sensitive for lydpåvirkning finner de også frem øreklokker. Noen er også så lyssky at de trekker teppet eller jakka helt over hodet. 

Så har vi dem som ikke kan lese skilt. Det heter stillevogn, med trykk på STILLE. Altså ro. Det finnes en rekke faste pendlere som ikke har fått med seg dette. De setter seg ned, tar opp matpakka som er omsorgsfullt pakket inn i matpapir. Innholdet står heller ikke tilbake når det kommer til støynivå. Her har man ikke spart på kruttet og pakket med seg knekkebrød med salami. For å gjøre det hele komplett så sørger passasjeren for å ha med seg kaffe, som inntas med passende støynivå. Alt dette skjer i stillvogna, STILLE-vogna. Eller i dette tilfelle bare vogna, for Stille ble utsatt for et attentat i det øyeblikket min kjære medpendler valgte å pakke med seg knekkebrød i matpapir.

Noen ganger er det personalet som sørger for at stillevognas navn vanæres. På morgentogene er det en vanlig "ekstraservice" fra enkelte konduktører å si ifra til pendlerne om at vi nærmer oss Oslo. Noen av konduktørene kan være litt vel ivrige i tjenesten. For en stund tilbake bråvåkner jeg av at Griegs "Morgenstemning" gjaller i hele "stillevogna". I TO minutter, minst. Før den alt for morgenfriske konduktøren ønsker oss velkomne til Osloregionen, lenge før vi kommer til Lysaker stasjon. Nå sover jeg sjelden godt om jeg vet det er han som styrer høyttaleranlegget. 

Så har vi mine favoritt medpassasjerer, dem som ikke har lest bruksanvisningen på parfymeflaska. Jeg kan med stor sikkerhet si at ingen ting blir bedre ved at man bruker mer enn det som er høyst nødvendig. Ett trykk holder, jeg skal love dere at less is more. Jeg kan av og til lukte hvem som er ombord lenge før jeg ser dem. I en periode hadde jeg fått meg en medpassasjer som var glad i å bruke vaskepulver. Vedkommende hadde heller ikke forstått at less is more.

Dette er en kort oppsummering av turene innover, men så har vi turene hjemover. Det er et helt annet kapittel. Som oftest setter jeg meg i den såkalte konformtvogna. Det sies at det skal være gode muligheter for å få jobbet i disse vognene.

Det som er viktig å få med seg er at Nationaltheatret stasjon er å anse som en menneskelig dyrehage. Selv om det skal være den stasjonen der de mest fornemme passasjerene kommer ombord, så er det også dårlig stelt med både lesekunnskapene og dannelsen. Det blir gjentatt til det kjedsommelige «først av, så på» altså skal passasjerene som er ombord komme seg av, før vi som står på stasjonen og blomstrer skal gå ombord. Men det skjer altså ikke. Med køkulturen på Nasjonaltheateret som bakteppe håper jeg inderlig ikke vi blir satt i en situasjon der vi må stå i kø for vann og brød.

Her om dagen gikk jeg ombord komfortvogna, satte meg på min sedvanlige plass. Andre seterad fra mesaninen. Jeg satte meg ned, fant frem PC og telefon. Ettersom NSBs internettdekning i Vestfold best kan sammenlignes med internettilgangen på Nordpolen, blir man pent nødt til å bruke mobiltelefonens 4G.

Uansett, det satt en kvinne på seteraden foran. Etter noen stasjoner begynne PC-en å riste noe hinsides. Først tenkte jeg at det måtte være at jeg trykte for hardt på tastene der jeg satt og var nettkriger, men den gang ei. Kvinnen på seteraden foran hadde full yogatime med tilhørende pusting og pesing. Man blir av og til litt overrasket over andres vaner.

Så skjer det ting som aldri skulle ha skjedd.

En gang... Etterhvert, da buss for tog ble til tog for tog i Vestfolds storby, fant jeg ut at jeg skulle på toalettet. Et valg jeg som kom til å forandre livet mitt. Det eneste som var ledig var handikaptoalettet. På disse nymotens togene har handikaptoalettene elektroniske dører, og man må huske å «skru på» den elektroniske låsen når man har kommet seg inn. Døra bruker noen sekunder på å åpnes og stenges. Og døren piper hele veien, slik at alle, og da mener jeg alle, får det med seg.

Jeg trykte på knappen og ante fred og ingen fare. Det var masse folk rundt, som det seg hør og bør på i disse miljøvennlige tider der alle tar tog og sånt.

Umiddelbart etter at døren begynte å gå opp hørte jeg en kvinne skrik: «NEI NEI NEI!!!!»

Første trodde jeg.... nei jeg fikk aldri mulighet til å fullføre tanken.... Der satt det en eldre dame (langt fra rullator-alder) på doskålen. Mens døren gikk saaaaakte opp, og alarmen peip, fortsatte damen å rope «NEI!!!»

Litt perpleks forsøkte jeg å få døren til å stenges fortest mulig, men nei da. Den gikk heeeeelt opp...... før den gikk saaaakte tilbake. Alle som sto rundt fikk med seg hele hendelsen, dørens alarmlyd i kombinasjon med kvinneskrik, og ikke minst en mørk kar med masse skjegg var nok litt vanskelig å overse. Heldigvis var det ingen som «forsøkte» å ta «loven» i egne hender.

Dørene på toalettet på toget går sakte heeeelt opp, før du får sjansen til å lukke døren, like sakte.

Stakkars dame, hun kommer sikkert aldri til å gå på et offentlige toalett igjen. Personlig har jeg store vansker med å bruke doene ombord, og dersom jeg skulle gjøre det så dobbel- og trippelsjekker jeg låsen og døra.

Så har vi forsinkelsene, og tog for buss for tog. Det er et helt annet kapittel og krever minst noen hundre sider i en bok om avansert pendling.

Til tross for all denne klagingen er jeg sånn passe fornøyd med å være togpendler. Jeg tilbringer mange timer på toget, og min Facebook-side har blitt en slags klagemur for pendlere. Der klages det om alt fra forsinkelser til dodører som ikke lar seg låse.

Men her om dagen kjørte jeg til en av disse byene i nærheten av Oslo i morgenrushet. Det er greit at folk har uvaner på toget, men intet er verre enn morgengretne mennesker som ikke kan bruk blinklys, har forstått hva venstrefila skal brukes til og i det hele tatt ikke kan kjøre bil.

Så kan man bare lure på hva andre skriver om meg og mine kjørekunnskaper og togvaner.