RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mahmoud Farahmand
Sist oppdatert:

Falske påstander om hatkrim

Det er mildt sagt kontraproduktivt å spre ubekreftede påstander om rasisme, hatvold og lignende i sosiale medier.
Foto: Istock

Fra tid til annen dukker det opp saker hvor individer uttrykker at de har blitt utsatt for rasistisk motiverte handlinger og uttalelser. I noen tilfeller anklages statlige etater og institusjoner for å ha stått bak disse handlingene, andre ganger rettes pekefingeren mot enkeltindivider. Ofte finner man lite bevis for at handlingene har funnet sted, men da er det allerede for sent. Saken har allerede blitt spredt som ild i tørt gress i sosiale medier. Dette med god hjelp fra diverse velmenende aktører. 

I boken «The rise of Victimhood culture» beskrives fenomenet «Hate crime hoaxes», altså bløff om hatkriminalitet. Fenomenet er å fremsette en falsk påstand om å ha blitt utsatt for hatkriminalitet. Hensikten er å tiltrekke sympati for offeret og antipati mot den som angivelig skal ha utført handlingen.

Den forulempende påstår å ha bli utsatt for hatkriminalitet, et angrep utført på grunn offerets religiøse eller etniske identitet. Handlingene er utført av en utenfor denne etniske eller religiøse gruppen.

Hendelsene som beskrives i boka er stort sett hentet fra USA, og til tider nokså grove. Disse strekker seg fra falske påstander om trakassering fra myndighetens side, til påståtte voldshandlinger.

Selv om alle «grupper» er representerte i disse falske rapporteringene, skriver forfatterne at det er venstresiden som står bak majoriteten av de falske påstandene. De påståtte ofrene er som ofte muslimer, homofile, afroamerikanere og andre som anses som ofre for «undertrykkelse».

Slike falske rapporteringer er ikke begrenset til USA. Samme type hendelser har blant annet oppstått i Tyrkia, Storbritannia og Sverige.

I Tyrkia ble det påstått at en hijabkledd kvinne hadde blitt utsatt for grove voldshandlinger og ydmyket av halvnakne menn. En journalist påsto å ha vært vitne til saken. Senere ble det, ved gjennomgang av overvåkningsvideoer, bevist at det hele var en falsk anklage. I en annen sak ble det påstått at demonstranter på flukt fra politiet hadde tatt med seg alkohol inni en moské i Istanbul. Senere ble påstanden avvist av moskélederen.

Begge sakene ble brukt av den tyrkiske regjeringen undervalgkampen. Regjeringspartiet refererte til disse sakene som et slags bevis på det moralske forfallet og hatet mot konservative muslimer i Tyrkia. 

Det er få lokaler eksempler å oppdrive i Norge, selv om det foreligger indikasjon på at slikt også har forekommet her til lands. Fra tid til annen dukker det opp saker om trakassering fra myndighetene, voldsepisoder og lignende som vanskelig lar seg ettergå og bevise. Disse sakene spres i sosiale medier som sannheter, uten at man i tilstrekkelig grad ettergår informasjonen og avsender. Til og med nasjonale organisasjoner som skal bidra til å skape «dialog» bidrar til å spre slike påstander. 

Falske forklaringer kan svært effektive våpen. Utenforstående vil ofte stole blindt på påstanden, dette til tross for at påstandene både mangler substans og er fattige på detaljer.

Et av de aller klareste eksemplene på falske og meningsløse rop om ulv er situasjonen som oppstå i kjølvannet av hendelsen i Sofienbergparken i 2006. De enorme og ubegrunnede rasismeanklagene som ble rettet mot ambulansearbeiderne og ambulansetjenesten i stort resulterte i mistillit til ambulansetjenesten.

I vårt naboland ser vi en utvikling hvor tilliten til statsinstitusjoner og samfunnet forvitrer stadig raskere blant innvandrerbefolkningen. Noe av årsaken til dette kan være nettopp falske påstander om diskriminering, rasisme og vold.

Resultatene av denne typen falske påstander kan ikke og bør ikke undervurderes.

Den syriskfødte tyske statsviteren Bassam Tibi sier det på en god måte: «...religiøs ideologi i kombinasjon med offernarrativ som spres kan være en ideologiske «marinade» som kan få dramatiske konsekvenser for enkeltindivider for samfunnet forøvrig.»

Uavhengig av hva som skulle være hensikten er det dermed mildt sagt kontraproduktivt å spre slike ubekreftede påstander om rasisme, hatvold og lignende.

Fake news er også skadelig i denne sammenheng, og vil bidra til å destruere det viktige arbeidet som gjøres for å skape tillit og samhold under stadig mer krevende forhold.