Hvem skal definere ytringsrommet i Norge

Rundt 3000 demonstranter samlet på Universitetsplassen i Oslo i 2010 i protest mot Muhammed-tegningen som ble trykket i Dagbladet. 

Rundt 3000 demonstranter samlet på Universitetsplassen i Oslo i 2010 i protest mot Muhammed-tegningen som ble trykket i Dagbladet.  Foto: Stian Lysberg Solum (NTB scanpix)

Det å la seg kue av grupper i samfunnet som truer med vold er sjeldent en god ide.

En konservativ muslim og tidligere venn av islamisten Mohyeldeen Mohammad ønsker å fremmer et forslag om å gjeninnføre blasfemiparagrafen. Hans forklaring på saken er at det vil forebygge radikalisering. Saken blir forsidestoff i Klassekampen, og skaper nokså mye debatt.

Klassekampen har i flere uker stått i kraftig debatt mot Morgenbladet og Sumaya Jirde Ali. Morgenbladet og Ali har vært kritiske til at Klassekampen inviterte Resetts Helge Lurås til en debatt om nye medier under Arendalsuka. Saken har rullet og gått spaltemeter etter spaltemeter i flere uker. Ali og Morgenbladet argumenterer for å såkalt non-platforme Lurås.

Klassekampen på sin side mener det er kontraproduktivt. Jeg er mer enig med Klassekampen enn med Morgenbladet i denne saken. Morgenbladet går lenger og lenger i å fronte den type identitetspolitikk vi observerer i USA.

Men så tilbake til dette forslaget om å gjeninnføre blasfemiparagrafen.

La oss si at dette blir en realitet, hva har vi av sammenligningsgrunnlag? Land som Pakistan har en blasfemiparagraf. Denne ble riktignok innført av britene da de var koloniherrer i landet. Afghanistan, Iran og Saudi Arabia har også blasfemiparagrafen, hva er tilstanden i disse landene?

Neste spørsmålet som dukker opp er hvilke figurer skal fritas for satire og karikaturer? Skal vi også ta innover oss at Thailands befolkning anser sin konge som hellig, og at Nord-Korea har et heller krevende forhold til underholdning om Kim-dynastiet generelt.

Det viktigste spørsmålet vi stiller oss er hvem som skal få lov til å definere ytringsrommet. Dersom det er dem som blir aller lettest fornærmet mener jeg vi har alvorlige problemer. Karikaturer av en profet bør være helt uproblematisk i det 21. århundre, og dem som bor i den moderne delen av verden burde akseptere dette.

Som nevnt over finnes det alternativer til det å bo i et fritt samfunn, man kan velge å bo i land hvor blasfemi slåss hardt ned på. Men de færreste av disse landene anses som frie og liberale demokratier. Det bør også bety noe når man ønsker å forby ytringer.

Det å tegne karikaturer av Muhammed er heller ikke et spørsmål om å skape splid og misnøye hos en liten minoritet i innvandrerbefolkningen i Norge eller Europa. Men dersom vi mot all formodning skulle velge å innføre en blasfemiparagraf vil vi mest sannsynlig gjøre det på grunn innbyggernes sikkerhet. Det er en lite klok tilnærming. Det å la seg kue av grupper i samfunnet som truer med vold er sjeldent en god ide.

Det sies at 41 prosent av muslimer er for en blasfemiparagraf, og «kun» 7 prosent av disse vil ha en dødsstraff. Det vil altså si at det svært få innbyggere i Norge som bryr seg om dette. Globalt er de fleste muslimer mest opptatt av å få brødd på bordet.

Det kan se ut som Klassekampen er preget av debatten som har rast etter at de inviterte Lurås til debatt, og forsøker å gjøre ting godt igjen.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag