RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mahmoud Farahmand
Sist oppdatert:

Mediene jager i flokk

Medier, politikere og såkalte eksperter jaget en uskyldig mann helt til randen av selvmord, uten at det forelå bevis for det han ble anklaget for.

Ambulansemedarbeider Erik Schjenken har vunnet over Dagbladet i alle instanser. 
Ambulansemedarbeider Erik Schjenken har vunnet over Dagbladet i alle instanser.  Foto: Morten Holm (NTB scanpix)

I begynnelsen av mars 2018 satt jeg på Heltekonferansen i Kragerø. Det desidert mest gripende innlegget ble holdt av den tidligere ambulansesjåføren Erik Schjenken. Flere ganger under innlegget feller han tårer, saken han snakket om har forandret livet hans for alltid.

Det er 6. august 2007, en ambulanse kalles til et oppdrag i Sofienbergparken i Oslo. Oppdraget er å hente en mann som har blitt slått ned og trenger medisinsk hjelp. Da ambulansen ankommer stedet er det noe ampert. Mannen som skal hentes er norsk-somalieren Ali Farah, og ser ut til å være beruset. På et tidspunkt drar han frem penisen og begynner å tisse rett foran en av ambulansearbeiderne. 

Ambulansearbeiderne og politiet vurderer det dithen at Farah ikke har behov for akutt medisinsk hjelp og velger dermed å ikke ta ham med i ambulansen, men sier at han kan kjøres ned til legevakta av politiet. Det hele anses som en ordensforstyrrelse av både politiet og ambulansepersonellet.

Etter ca. et døgn viser det seg at ambulansepersonellet og politiet hadde feilvurdert situasjonen. Ali Farah hadde fått omfattende hodeskader som var så å si umulig å avdekke på hendelsesstedet. Disse skadene avdekkes senere ved hjelp av avansert medisinsk utstyr.

Uavhengig av disse faktorene ble det ropt rasisme ganske så umiddelbart, og dette ble starten på et flerårig mareritt for ambulansearbeideren Erik Schjenken. I de påfølgende årene opplever han å bli en av Norges mest forhatte personer. Han blir sykemeldt, får påvist PTSD og drives til randen av selvmord.

I overskrift etter overskrift beskrives han som rasist, en som har forsømt sin primærfunksjon som ambulansearbeider fordi pasienten han skulle hente var svart. I løpet av denne perioden er det ikke kun mediene som jager ham, men også politikere, ledelsen ved Oslo Universitetssykehus og kjendiser hiver seg på hjulet.

Kjendislegen Mads Gilbert kaller Schjenken rasist, det skjer allerede 14. august 2007. Senere hentes samme Gilbert inn som ekspertvitne i saken.

Politikere og ansvarlige statsråder som Kristin Halvorsen, Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hansen og den omdiskuterte Manuela Ramin Osmundsen bidrar til jakten på denne «rasisten».

Allerede 9. august 2007 var Kristin Halvorsen skråsikker på at ambulansearbeiderne var rasister, «Kunne dette skjedd hvis det var en hvit småbarnsfar? Sannsynligvis ikke». Hun vil sågar bruke hendelsen som et slags vendepunkt for rasismen i Norge.

AMBULANSESAKEN
AMBULANSESAKEN

Ambulansesjåfør Erik Schjenken (t.h) hilste på Ali Farah (t.v) etter at han ble frifunnet i Oslo tingrett for utilbørlig opptreden mot Ali Farah i ambulansesaken i 2008.

 

Daværende KrF-leder Dagfinn Høybråten sparer ikke på kruttet og forteller sin egen versjon av begivenhetene til tross for at det han forteller er direkte usant: «DITT SVIN!" skal ambulansesjåførene ha sagt til Ali Haji Mohamed Farah som lå blodig og hjelpeløs i Sofienbergparken. Så lot de han ligge, og dro sin vei».

Noe av det aller groveste utsagnene kom fra Osmundsen, daværende barne- og likestillingsminister. På en konferanse om rasisme og diskriminering bruker hun hendelsen ved Sofienbergparken som et eksempel på rasisme i Norge. Men hun stopper ikke der, hun sammenligner denne hendelsen med drapet på Benjamin Hermansen:

"Rasisme, diskriminering og fremmedfrykt er ikke nytt i Norge som har kommet med nye innvandringsgrupper. Vi vet at den samiske befolkningen, og nasjonale minoriteter har vært utsatt for marginalisering og rasisme i mange hundre år. Parallelt med at vi sikrer den samiske minoriteten særlige rettigheter som urbefolkning, pågår arbeidet mot rasisme rettet mot nye minoritetsgrupper. Det er nok av konkrete eksempler å gripe fatt i. La meg ta to:

Sak 1: En sen fredagskveld i januar 2001, på Holmlia i Oslo, står Benjamin Hermansen (15) og en kamerat utenfor nærbutikken like ved huset der Benjamin bor. To unge menn kommer ut av en bil. De virker truende. Benjamin og kameraten finner det tryggest å stikke av. De to forfølger dem. Resten av historien kjenner dere: Kameraten kommer seg unna. Benjamin blir stukket ned med kniv og dør på stedet.

Benjamin hadde ghanesisk far og norsk mor.
Bare noen timer senere arresterer politiet fem ungdommer fra et nynazistisk miljø.

Sak 2 : Denne sommeren ryster en ny sak med rasistiske overtoner den norske idyllen. Norsk-somalieren Ali Farah blir slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Han slår bakhodet kraftig i bakken og ambulanse blir tilkalt. De to ambulansesjåførene nekter å ta ham med til sykehuset. Dette skjer til tross for at han har store hodeskader."

Men Dagbladet var den aller mest ivrig og kjører mangfoldige spaltemeter med kritikk og rasismeanklager. Selv når fakta tilsa noe annet, ga de seg ikke.

Desember 2008 ble Erik Schjenken frifunnet. Oslo tingrett mente at Schjenken ikke hadde opptrådt utilbørlig overfor Ali Farah. 

Etter denne dommen gikk Schjenken rettens vei for å få oppreisning for dem som hadde jaget ham i det foregående året, hvor Dagbladet ble dømt for deres fremstilling av saken. De ble dømt i lagmannsretten, men valgte å anke saken til høyesterett, hvor de igjen tapte.

Til slutt valgte Dagbladet å anke saken helt den europeiske menneskerettsdomstolen, hvor Dagbladet for fem dager siden gikk på et nytt nederlag.

Når Schjenken forteller om denne heksejakten er han oppriktig opprørt, han må ta hyppige pauser, feller tårer og blir opprørt. Han forteller om fortvilelse og furtrasjon. Han forteller om hvordan det er å stå mutters alene mot alle. Han ble kjørt helt til randen av selvmord.

Det interessante er hvordan medier, politikere og såkalte eksperter velger å jage en uskyldig mann helt til randen av selvmord, uten at det foreligger noe som helst bevis for det han anklages for. Det viktigste var altså ikke sannheten og fakta, men sinnelaget. Den moralske overhånd.

I 2014 skrev Dagbladet følgende «Dagbladet tar dommen til etterretning. Men vi beklager den. Vi frykter at dommen vil gjøre det vanskeligere å føre en åpen og helt nødvendig diskusjon om skjult og ubevisst rasisme i Norge. Den inviterer til tilbakeholdenhet om et av tidens mest brennbare tema. Det er neppe det vi trenger akkurat nå.»

Det hadde ikke vært dumt om Dagbladet også beklaget overfor Schjenken. For de hadde neppe valgt å ta en slik tilnærming dersom situasjonene var omvendt.