RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mahmoud Farahmand
Sist oppdatert:

Sosionompolitiets inntog

Kriminaliteten på Oslos østkant kommer som en overraskelse på de fleste. Det er ikke underlig når politiet har forskjønnet og fordreid statistikken og problemenes omfang.

Fra Stovner, der ungdommer kastet stein mot Natteravnene i mai. 
Fra Stovner, der ungdommer kastet stein mot Natteravnene i mai.  Foto: Farid Ighoubah (Nettavisen)

 «Gjengkriminalitet» har ikke fått den oppmerksomheten den fortjener, og politiet har kanskje heller ikke ønsket å la lyse skinne på hva som foregikk på Oslo øst.

Det er ikke tvil om at mange faktorer spiller inn og har påvirket den uheldige utviklingen. Det er snakk om sammensatte utfordringer, og politiet kan ikke stå som syndebukk alene. Samtidig kan man ikke stikke under stol at politiet har sviktet sin fremste samfunnsoppgave, nemlig å forebygge kriminalitet.

Det vi nå ser resultatet av er ikke noen måneder med dårlige prioriteringer eller uheldige vurderinger av situasjonene. Det er over år tatt for lett på det forebyggende arbeide rettet mot barn og unge. Hvorfor har det blitt slik? Det er nærliggende å tro at det kan skyldes dårlige politiske beslutninger om hva politiet skal være, hvem som skal lede politiet og hva de skal måles på. Ikke minst hva politiet skal bruke sin tid på.

I et intervju med Dag og Tids journalist Jon Hustad fra mai 2016 forteller politisjefen ved Manglerud politistasjon at situasjon er bra. Det er lav kriminalitet, det som bekymrer politisjefen er vold i nære relasjoner. Når man leser dette intervjuet i dag, kan man fort sitte igjen med ett innrykk av at politisjefen ikke har oversikt over hva som rører seg i hans lokalmiljø. Samtidig er det heller ikke så rart at politisjefen gir dette svaret når vi vet at vold i nære relasjoner har vært et satsingsområde de siste årene.

Dette er ikke noe politiet selv har funnet på, men et resultat av helt klare politiske føringer for hva politiet skal prioritere. Intensjonen er meget god, men i realiteten har ikke politiet kapasitet til å være «på ballen» innenfor alle kriminalitetsområder. Vi får de prioriteringene og det politiet politikerne ønsker vi skal ha.

Forebygging er ikke lengre i høysete hos politiet, og grunnen er enkel. Det kan ikke måles, og kan det ikke måles har det ingen hensikt for ledelsen - og for våre øverste politikere. Man kaster ikke penger etter noe man ikke ser om virker. Politiet blir bevisst eller ubevisst tvunget til å konsentrere seg om kriminalitetsområder som enkelt kan måles og dokumenteres.

Samtidig har politiet forandret seg med tiden. I hine hårde dager tenkte man i stor grad «Per stjeler, han må tas og straffes». I dag tenker man «Hvorfor stjeler Per, og hva kan vi gjøre for å hjelpe han med å slutte».

Dette sier noe om hvorfor og hvordan politiet har myknet. Selv om denne endringen ikke er negativ, har det en stor innvirkning på hvordan politiet gjennomfører oppdraget. Noe som igjen er i tråd med politiske føringer.

På politihøgskolen er kriminologi, sosiologi og psykologi sentrale fag. Et betimelig spørsmål er om det har gått for langt i politietaten. Er politiets hovedoppgave å finne ut hvorfor Per stjeler? Finnes det ikke andre etater som er bedre egnet til å finne ut hvorfor, og så må politiet heller samarbeide med disse etatene for å hindre at Per fortsetter sin kriminelle løpebane?

Politiet kan ikke være helse- og sosialarbeidere. Vi har nok av dyktige helse- og sosialarbeidere som må på banen tidligere i barn og unges liv. Kanskje da vil ikke Per begynne å stjele, og dersom han stjeler vil politiet stå bedre rustet til å reagere når de har et tett og godt samarbeid med de som forstår hvorfor Per stjeler.

Politiet kan ikke gjøre alt. Om de skal det, risikerer de å glippe grovt på viktige områder. Resultatet av dette ser vi på Holmlia.