RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mahmoud Farahmand
Sist oppdatert:

Trusler er ikke et rop om hjelp

Mens Aisha Shezadi forsøker å true seg til hjelp, må vi ikke glemme at hun er en sentral person i det radikale islamistmiljøet i Norge.

Foto fra flyktningleiren i Hol i Syria.
Foto fra flyktningleiren i Hol i Syria. Foto: Delil Souleiman (AFP)

Etter at drømmen om den islamske stat ikke ble like spektakulær og fantastisk som hun trodde, ønsker Norges mest kjente kvinnelige syriafarer, Aisha Shezadi, å komme tilbake til gamle landet. For å oppnå dette er hun villig til å bruke det meste av midler tilgjengelig, til og med trusler er akseptert.

Shezadi startet sin karrière i den norske offentligheten som en forkjemper for nikab. Godt hjulpet av «!Les» reiste hun rundt på skoler og fortalte om sitt syn på nikab, og hvor fantastisk plagget var. Hun skalerte noe opp da hun giftet seg med ingen ringere enn Arfan Bhatti. Mannen som gikk fra å være kriminell til å skyte med automatvåpen på synagogen i Oslo, var på dette tidspunktet blitt islamsit og ekstremist.

Etter hvert som Shezadi ble mer og mer lei av Norge valgte hun i 2014 å reise til Syria for å slutte seg til IS. Med seg hadde hun Bhatti og sin to år gamle sønn.

Man kan tenkte seg hva dette barnet har blitt utsatt for på reisen ned. Men ulykken for dette uskyldige barnet endte ikke med å ankomme Den Islamske Stat.

Som alle andre kvinner som ankom disse områdene ble hun gift med en av IS-krigerne, og hennes ektemann var skiensgutten og islamisten Bastian Vasquez. Shezadi ble hans kone nummer to. Hun brukte anledningen til å promotere Den Islamske Stat og det å være en IS-kone.

Faksimile fra Aisha Shezadi sitt debattinnlegg i Aftenposten mandag.

I boken «To søstre» beskriver Åsne Seierstad skjebnen til Bhattis to år gamle sønn, og hvordan Vasquez drepte den to år gamle gutten.

Etter at IS’ fall valgte Aisha å dra på flukt med sitt gjenlevende barn. De bor nå i en flyktningeleir i Hol i de kurdiskkontrollerte områdene.

I den senere tid har Aisha Shezadi fått betydelig oppmerksomhet fordi hun ønsker å returnere til Norge. Samtidig viser hun helt klart forakt for Norge. I et innlegg i Aftenposten skriver hun i klartekst at hun ikke har lyst til å returnere til Norge, . Hun begrunnet dette med at hun anses som en fiende og landsforræder. Hun tilføyer at hun ikke vil tilbake til et land hvor hun «konstant blir undertrykt og sett ned på» ikke minst mener hun det er umulig for henne å praktisere hennes religion (islam).

Men Shezadi er ikke tilfreds med å spørre om hjelp, hun fremsetter sågar trusler:

«…Om Norge nå velger å gjøre slik som blant annet Frankrike, må man ikke glemme at det kan gi et kraftig tilbakeslag. De mindreårige som blir sviktet nå vil vokse opp i en krigssone, og kan i ettertid utgjøre en større trussel. Da har Norge seg selv å takke»

Shezadi mener altså at dersom Norge og nordmenn opplever islamistisk terror i fremtiden har de seg selv å takke fordi de ikke valgte å hjelpe henne og hennes barn.

Hun fortsetter teksten med å kaste sitt barn -barnet hun fikk med Bastian Vasquez- foran seg for å kunne returnere til trygge gamle Norge.

Aisha Shezadi fremstår som et skruppelløst menneske som er villig til å gjøre det som må til for å få det som hun selv vil. Hun velger å hive barnet sitt foran seg for å oppnå sine mål, noe som er mer forkastelig enn truslene hun fremsetter.

Dette er en usmakelig tilnærming av Shezadi, samtidig er det overraskende at Aftenposten setter hennes truende tekst på trykk.

Trusler og trass er ikke et rop om hjelp og Shezadi er ikke et offer. Hun har i en årrekke vært en sentral person i det ekstreme islamistmiljøet i Norge.  

Hennes framferd er først og fremst et vitne om den ondskap Aisha Shezadi er villig til å begå for å oppnå sine mål.