Baard Fiksdal

Tiggeren som gikk for langt ​

Hver gang Pål går i butikken treffer han den samme tiggeren.

Hver gang Pål går i butikken treffer han den samme tiggeren. Foto: Illustrasjonsfoto: Paul Weaver (nabilder.no)

Godhet kommer i mange former. Å gi en skjerv til kreftsaken, Røde Kors, Frelsesarmeen eller Redd Barna er ikke for alle. Noen vil gå sine egne veier. Det er ikke å anbefale. Sjokkerende ting kan skje. Heng med.

Vi skal til en bygd vest for Oslo. Alt som her glimrer er gull. Velstanden er bygget, sten for sten. Både marmor og skifer. I eneboliger eller hva det skal være. Man har denne selvfølgelige tilgang på velstand som faller seg så naturlig på toppen av verdens kransekake, og himmelen er høy og blå, ikke en sky i sikte. Utsiktene er de aller beste. Hva gjør man så? Man får lyst til å gi. En skjerv. Til trengende.

Min venn har sikkert lyst til å være anonym, så la oss kalle ham Pål, siden det er det han heter. Pål gir penger til gode formål. Han gir også penger til tiggere. Det har han alltid gjort. Så lenge jeg har kjent ham. En gang ga Pål 500 kroner til en mann på gata for å se hva som skjedde. Pål er slik. En nyskjerrig og raus fyr.

Noen tiggere stiller seg ofte opp utenfor butikken. Noen tilbyr deg å kjøpe et blad. Noen bare står der. Pål liker det best, at de ikke står midt foran inngangen, men helst et stykke borte på hjørnet, litt beskjedent og slett ikke for påtrengende. Pål liker ikke mas. Ingen gjør vel det.

Hver gang Pål går i butikken treffer han den samme tiggeren. Han går bort og gir mannen 20 kroner. Dette fungerer helt fint. I flere måneder. Mannen takker høflig. Både han og Pål er fornøyd med ordningen. Men ting har begynt å bygge seg opp, slik ubehageligheter har for vane å gjøre. Gir du noen lillefingeren vil de snart ha hele armen, sies det. Hva de skal med en arm, er det ingen som sier noe om, men la nå det ligge. Vi kan vel være enige om at er det ikke det ene så er det det andre. Folk skal ha og ha. Og gir du dem en brødskive så forlanger de straks en brødrister. Og mens budsjettene slankes har kravene en tendens til å legge på seg. Ting henger jo ikke sammen. Ingen trær vokser inn i himmelen. Det bare ser slik ut. Det må selv tiggere forstå.

Pål er på vei til butikken slik han pleier. Det er ingen storhandel på gang. Bare ren rutine. Kylling og pasta til middag. Forsiktig hvitløk. Pål svinger som vanlig bortom tiggeren på hjørnet for å gi ham 20 kroner. Det er et øyeblikk tiggeren har ventet på. Han retter seg opp og gir Pål et papirark. Det er en faktura. Det er mannens strømregning som han vil at Pål skal betale.

Dette kommer veldig overraskende. Det må det være lov å si. Nå er det sikkert ikke lett å være tigger, men begrensning er en kunst. Ting kan bli kleint. Det må innrømmes. Pål er dessuten langt fremskreden konfliktsky. Han har derfor nå byttet butikk og handler andre steder. Det går helt fint. No harm done.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag