Gå til sidens hovedinnhold

Forklaringen holder ikke, FIS

FIS' racingdirektør Pierre Mignerey tar selvkritikk etter min Nettavisen-blogg «FIS er på ville veier i sin desperate jakt på å popularisere sporten».

Langrennshøvdingen innrømmer ydmykt overfor Aftenposten at VC-programmet 2019-2019 ble langt ifra optimalt.

Men forklaringen på hvorfor de lengre løpene har måttet vike for de korte føles lite troverdig. For visst kan vi kjøre på 15/30 kilometer skiathlon på arenaene i Lillehammer Falun og Lahti.

Med mitt forrige blogginnlegg som utgangspunkt sendte Aftenposten mail til FIS' renndirektør Mignerey for å søke FIS-svarene om hvorfor de lengre distanseløpene og fristilskonkurransene har økt.

Les mer: FIS er på ville veier i en desperat jakt

Mignerey svarte og erkjente at kalenderen 2018-2019 er langt fra optimal og at han forstår kritikken. Men han vil understreke at kalenderen ikke er resultat av en strategi eller visjon for framtidens langrenn. Det er resultat av en dårlig kombinasjon av ulike faktorer.

Mignerey angir tre forklaringer på hvorfor det har blitt så få lange løp med fellesstart og skibytte.

- Mangel på passende arenaer
- Arrangører som hopper av i siste stund
- Løpernes behov for å forbedre seg for VM i Seefeld

Det føles dessverre lite troverdig.

Skulle det totale fraværet av skiathlonrenn i vinterens VC-program over 15/30 kilometer bero på at det ikke finnes passende arenaer?

Den forklaringen kjøper ikke jeg.

I konkurransekalenderen finnes klassiske VM- og OL-byer som Lahti, Falun og Lillehammer.

Til sammen står de i vinter som vert for fire fristilsprinter, en klassisk sprintstafett og tre 10/15 kilomterløp, hvorav to går i fristil. Dette på arenaer og løyper i verdensklasse. Selv for skiathlon!

Davos kan også kjøre 30 kilometer fellesstart med eller uten skibytte. Det har sveitserne klart med bravur tidligere.

Videre vender jeg meg imot Mignereys forklaring om at løpernes behov for VM-oppladning skulle begrense lengden på konkurransene.

Tvilsomt.

VM starter 19. februar 2019 i Seefeld. Distanseløperne har tre uker på seg til å slipe formen etter Ulricehamns stafett 27. januar fram til italienske Cognes VM-generalprøve på 10/15 kilometer den 17. februar.

Før Ulricehamn er det to distanseløp i kalenderen. Bare Beitostølen kjører 15/30 kilometer. Resten er 10/15 kilometer.

Jeg er enig med Mignerey om at et arrangøravhopp i siste stund kan påvirke arenaers tilpassing til konkurranseform.

Reserveanleggene står ikke på rekke og venter på å få komme inn i verdenscupen.

Nødvendige investeringer i løyper, arenaer og logistikk rekker man ikke å gjøre dersom det ikke allerede er gjort - som i Beitostølen, der Erik Østli og hans stab fikk Norges Skiforbunds velsignelse til å ta over en ledig helg, som falt etter at franske La Clusaz ble tvunget til å kaste inn håndkleet på grunn av sponsorsvikt.

Beitostølen kjører distanserenn over 15/30 kilometer og stafetter 8. og 9. desember.

Etter alt å dømme har NSF også kommet til at de sammen med Beitostølen kan få økonomisk gevinst på konkurransehelgen.

FIS marketing, som tidligere har vært behjelpelig med å selge inn VC-konkurransen, finnes ikke tilgjengelig i vinter for arrangørene som måtte ønske det.

En tung nasjon som Norge, med et godt marked for langrenn, kan tjene på å stå for finansieringen selv. En liten langrennsnasjon som Italia, med Cogne langt oppe i Aostadalen kan tape på FIS marketings exit.

Nåvel.

Til uken samles FIS og deres medlemsland i sveitsiske Zürich for blant annet å bearbeide et tidligere idéutkast til verdenscupprogram for sesongen 2019/2020.

Til Aftenposten lover Mignerey at kalenderne de neste fire årene kommer til å inneholde flere fellesstarter med skibytte (skiathlon), bedre teknikkbalanse og flere stafetter ...

Jeg håper Mignerey står ved sine ord. I arbeidsmaterialet har han skissert 42 delkonkurranser, ni flere enn denne sesongen. Blant mulige arrangører nevnes Vaduz i Liechtenstein (Tour de Ski), Glasgow i Skottland (Mid Scandinavian Tour) og Minneapolis under verdenscupfinalene i USA og Canada.

Glasgow virker å være på vei ut av programutkastet allerede før noen har begynt å tenke på programmet.

Mid Scandinavian Tour er et samarbeid mellom Norges Skiforbund og Sveriges Skiforbund med konkurranser i Östersund, Åre, Meråker og Trondheim.

Touren ligger i en region som satser millioner på å øke tilveksten med hjelp av skiturisme. Forutsetningene ligger til rette der for at det kan bli en gjenganger og ikke bare et engangstilfelle.

FIS har famlet i mørket lenge nok med langrennverdencupens format og innhold, synes jeg.

Og med en renndirektør som ikke har noen tydelig strategi eller visjon for langrenns utvikling (slik jeg tolker det), blir det lett pytt i panne når de ulike komiteene skal forsøke å samle VC-puslespillet.

Den enkleste måten å komme på sporet igjen med arrangører, distanser, teknikker og økonomi bør være å jobbe med kontinuitet og tydelighet i verdenscupsirkuset.

Mine forslag til FIS er:

- Peke ut Lillehammer, Lahti og Falun som arrangører for 15/30 km de neste fire-fem årene. To av konkurransene skal være skiathlon med massestart. Én med individuell start.

- Inngå kontrakt med arrangører av sprint i klassisk og fri teknikk på fire-fem år. Gjør det samme for arrangører av løp over 10/15 kilometer. Prate tydelig og tidlig om hvilken teknikk som skal gjelde.

- Bygg videre på flaggskipet Tour de Ski (der bør de aktive og nasjonsforbundene ta et større ansvar inn mot FIS og sørge for at de beste stiller til start) og to andre tourer i løpet av sesongen. Gjerne en permanent Mid Scandinavian Tour. Se til at minst to av tourene har en etappe over 15/30 kilometer. Jeg ser for meg at USA/Canada veksler tour-år med hardtsatsende Kina som arrangerer OL i Beijing i 2022. Kineserne trenger FIS World Cup som oppvarming før sitt første vinter-OL. Det skjer mye positivt i Kina med langrennssporten og den interessen bør FIS fange opp.

Om alt dette skjer er mye vunnet, tror jeg.

Da vet både arrangører, forbund og utøvere hva som gjelder.

Det blir også lettere for et verdenscupsted å selge inn arrangementet sitt i land om stedet får arrangere konkurranser flere år på rad eller hvert andre år under en lengre tidsperiode.

Jeg mener langrenn har en del å lære av IBU (Det internasjonale skiskytterforbundet som kjører på med stort sett samme løp og konsept år etter år: Pokljuka, Hochfilzen, Nove Mesto, Oberhof, Ruhpolding, Anterselva, Östersund og Holmenkollen.

IBU har gitt stabilitet og identitet til verdenscupen og arrangørene av den. Min forhåpning er nå at FIS' medlemsland i verdenscupkomiteen og langrennskomiteen tenke seg nøye om før den nye konkurransekalenderen for 2019/2020 faststilles av FIS-rådet.

Jeg ønsker at nasjonene kritisk gransker FIS-direktøren Mignereys' forslag og tenker litt på langrennssportens historie og tradisjon før egeninteressen og viljen til å utvide sporten til enhver pris.

De små nasjonene bør være ydmyke og lytte nøye på langrennverdens bærende nasjoner for å få en slutt på en verdenscup som er ute på tynn is, og en sport som dessverre er på god vei til å forandre formen fra langrenn til kortrenn i fri teknikk.

Les mer

Tragedien ble inspirasjonen til svensk OL-suksess

Reklame

Ny bok: Husker du disse to idiotene?