RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

- Tvang kan være god behandling

 

Jeg har i mitt forrige blogginnlegg («Riktig bruk av tvang kan forhindre såkalte psykiatridrap») redegjort for de tvangstiltak jeg mener må iverksettes overfor den lille gruppen mennesker med alvorlig sinnslidelse som samtidig har en forhøyet voldsrisiko. 

 

De fleste mennesker med alvorlig psykisk sykdom har imidlertid ingen forhøyet risiko for vold. En del av disse faller erfaringsmessig stadig ut av behandlingsopplegget. Kan en riktigere bruk av tvang være en måte å sikre behandlingen også for denne gruppen?

 

 

Illustrasjonsfoto

Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke   ønsker innføring av flere   tvangstiltak enn de som i dag foreligger. Poenget mitt er heller at man i større grad bør ta i bruk de mulighetene  det tvungne psykiske helsevernet åpner for, slik at en god og tilstrekkelig behandling kan la seg gjennomføre.

 

For det er vel behandling av den psykiske lidelsen som er poenget, eller hva?

 

 

Jeg mener: Hvis det virkelig er slik at man mener psykiatrisk behandling er til det beste for pasientene, bør man ikke da samtidig tilstrebe at denne behandlingen virkelig blir gitt?

 

 

Frivillighet bør forsøkes

Mange pasienter med diagnosen paranoid schizofreni eller bipolar lidelse får i dag behandling på frivillig basis. Dette er selvfølgelig den optimale behandlingssituasjonen, og bør være den man forsøker å strekke seg etter. Lovteksten i Psykisk helsevernloven sier dessuten at frivillighet skal være forsøkt, før man underlegger pasienten tvungent vern. Dette gjøres da også i praksis; mange pasienter skrives ut fra sykehus til frivillig oppfølging på psykiatriske poliklinikker.

 

 

Men ikke alle klarer å følge opp medisiner og polikliniske avtaler etter utskrivelse fra sykehuset.  Resultatet er alltid tilbakefall av symptomer - og nye innleggelser på psykiatrisk avdeling. Fordi man som helsepersonell vegrer seg for å pålegge mennesker antatt unødige tvangstiltak, skrives de likevel ut til frivillig vern, eller det tvungne vernet oppheves kort tid etter utskrivelse.

 

 

Tabletter versus injeksjoner

Den medikamentelle behandlingen gis ofte i form av tabletter, noe som gjør det forholdsvis enkelt å avslutte behandlingen på egen hånd. Jeg håper jeg ikke blir misforstått nå; behandling med tabletter er helt uproblematisk så lenge pasienten selv har akseptert sin kroniske, psykiske lidelse. Behandling med tabletter fungerer helt fint så lenge pasienten har erfart at medisinen(e) gjør det mulig å leve et stabilt og normalt liv. Men for de som fornekter sin psykiske lidelse, er medisiner gitt i tablettform en dårlig ide.

 

 

Eksempel

La meg illustrere dette gjennom et eksempel:

 

Bakgrunnshistorie:

Kvinne, så vidt passert 40, kjent paranoid schizofreni. Enslig, uføretrygdet, bor i kommunal leilighet. Ett barn hun er fratatt omsorgen for. Rusmisbruk (heroin, hasj, alkohol, amfetamin, vanedannende piller). Flere tvangsinnleggelser på psykiatrisk avdeling grunnet gjennomgripende psykoser. Ingen voldsproblematikk.

 

 

Aktuelt:

Det aktuelle er at man i lengre tid har hatt mistanke om at kvinnens schizofrene lidelse har forverret seg. Hun har i flere uker nektet hjemmesykepleien adgang til leiligheten sin, og naboene har begynt å klage over den vonde lukten som brer seg ut i korridoren. Det fattes vedtak om tvungen legeundersøkelse.

 

 

Når akutt-teamet kommer for å hente henne, finner de at leiligheten hennes er ramponert og forsøplet. Stanken er intens, og de finner spor etter skadedyr. De finner kvinnen i et hjørne på soverommet, hvor hun ligger på en skitten madrass. Hun er ustelt, avmagret og forvirret. Hun blir vurdert å være dehydrert, og hun hoster stygt. Det ligger brukte sprøytespisser på gulvet, og hun har tydelige infeksjoner omkring stikkstedene på armer og ben.

 

 

Illustrasjonsfoto
 

Hun går med på en innleggelse på medisinsk avdeling, men hun gjør det samtidig klart at hun ikke vil legges inn på psykiatrisk avdeling. Hun mottar livsnødvendig, medisinsk behandling på sykehuset. Siden hun blir oppfattet som psykotisk, får hun tilsyn av en psykiater. Psykiateren anbefaler overflytting til psykiatrisk avdeling. Kvinnen motsetter seg dette, og indremedisineren velger derfor å legge henne inn på tvang.

 

Så hun kommer inn på den samme psykiatriske avdelingen som hun for seks måneder siden ble utskrevet fra.

 

 

Illustrasjonsfoto
 

 

Tilstanden ved forrige utskrivelse

Den gangen var hun i en helt annen helsemessig forfatning. Hennes schizofrene lidelse var nok en gang blitt vellykket behandlet, og hun viste få symptomer på psykose. Det stod et omfattende behandlingsapparat beredt til å ta imot henne. Bydelen hadde (for tredje gang) skaffet henne en kommunal leilighet, og hjemmesykepleie, psykisk helsearbeider fra bydelen, fastlegen, og et ambulant team fra DPS, stod klare til å følge henne opp.

 

 

I løpet av innleggelsen på psykiatrisk avdeling hadde en sosionom hjulpet henne ut av det økonomiske kaoset hun befant seg i. Hun hadde omsider gått med på frivillig forvaltning (de faste regningene blir betalt på NAV, før den resterende trygden blir utbetalt), og hun hadde fått hjelp til å søke om bostøtte.

 

 

Hun viste både motivasjon og entusiasme i forhold til den videre oppfølgingen, og hun var selv klar på at hun etter utskrivelse ville trenge antipsykotiske medisiner for å unngå nye psykotiske episoder. Hun ønsket imidlertid å ta medisinen i tablettform, og avviste foreslått medisinering i form av injeksjoner hver fjerde uke.

 

 


Illustrasjonsfoto

 

Hun argumenterte også iherdig for at hun skulle bli utskrevet til frivillig vern. Hovedgrunnen til dette, oppgav hun, var at hun nå virkelig hadde innsett at hun ikke måtte slutte å innta medisinene. Behandling og oppfølging på frivillig basis var dessuten en mer verdig ordning for alle parter, mente hun. Og hva kunne vel egentlig gå galt? Så da ble det til at man enda en gang forsøkte behandling basert på frivillighet.

 

 

Som hun hadde gjort så mange ganger tidligere, sluttet hun også denne gangen å innta sine medisiner. Hun gjenopptok samtidig sitt heroinmisbruk. Det ble gradvis vanskeligere å få tak i henne, helt til man en dag gav opp, og lot henne seile sin egen sjø.

 

 

 

På tide å tenke nytt?

Så hva gjør vi denne gangen? Gitt at hun igjen responderer godt på behandlingen hun får, er det store sjanser for at hun også i løpet av dette oppholdet kommer seg på bena igjen. Og meget sannsynlig vil det nok en gang foreligge tilbud om bolig og helsetjenester før hun skrives ut fra avdelingen. Ganske sikkert vil hun igjen argumentere for et frivillig behandlingsopplegg etter utskrivelse. Bør hun få det? Hvis ikke, hva vil alternativet være?

 

 

Tvungen behandling

Alternativet vil være å skrive henne ut til det som kalles tvungent psykisk helsevern utenfor døgninstitusjon. Hun vil i så fall ikke få anledning til å unndra seg den behandlingen som helsevesenet mener hun er i behov av.

 

 

For å sikre den videre behandlingen med antipsykotiske medisiner, kan man fatte et vedtak om tvangsmedisinering. Siden hun erfaringsmessig slutter å innta tabletter ganske umiddelbart etter utskrivelse fra sykehuset, vil det være en behandlingsmessig fordel om hun får den antipsykotiske medisinen gitt som injeksjoner, enten hver annen eller hver fjerde uke.

 

Illustrasjonsfoto
 

Kvinnen vil med andre ord være underlagt tvungen behandling etter at hun utskrives fra psykiatrisk avdeling. Siden man har sikret medisineringen, vil hun unngå igjen å bli psykotisk. Hun vil dermed være tilgjengelig for de hjelpetiltakene som er satt i verk fra henholdsvis DPS, bydelen, fastlegen og NAV. Dette vil igjen gjøre det mulig å komme i posisjon for å redusere rusmisbruket hennes. For første gang vil det også være en reell mulighet for at hun vil klare å beholde leiligheten sin.

 

 

Frivillig behandling

Vi har allerede sett hvordan det går med kvinnen når behandling og oppfølging skal skje på frivillig basis. Mange vil nok mene at hun likevel skal skrives ut til frivillig vern. For selv om det ikke har fungert tidligere, kan man jo ikke slutte å håpe på at det vil lykkes denne gangen.

 

 

I diskusjonen som følger, vil enkelte hevde at bruk av tvang i slike tilfeller bryter med allmenne menneskerettigheter. At det å bli utsatt for tvang, er både uverdig og ydmykende. At tvangen i seg selv er et overgrep mot menneskeverdet.

 

 

Tvang kan gjøre behandling mulig

Selv deler jeg ikke den oppfatningen. Jeg mener tvert imot at tvangsbehandling i dette tilfellet er en forutsetning for at kvinnen skal få muligheten til en verdig tilværelse.

 

 

Det er viktig å huske på at kvinnen før hun ble syk, hadde et helt annet liv. Da hun fikk den første psykotiske episoden for tolv år siden, var hun samboer. Hun hadde en liten datter. Hun hadde et godt forhold til sin familie. Hun hadde gode venner. Hun holdt på å avslutte sine studier.

 

 

Dessverre for henne fikk hun en diagnose hun aldri klarte å akseptere. Dette er nok ikke uvanlig ved nettopp paranoid schizofreni; en forklaring kan være at fornektelsen som oppstår når man får denne diagnosen, er så sterk at det ikke blir mulig å utvikle noen sykdomsinnsikt.

 

 

Kvinnen tviholdt derfor på forestillingen om at hun var psykisk frisk, og hun ville derfor ikke innse at hun hadde en kronisk sykdom som bare kunne holdes i sjakk ved hjelp av medisiner. Dette førte til en stadig forverrelse av sykdomsbildet, og litt etter litt mistet hun alt: Datteren, samboeren, nettverket. Hun begynte etter hvert med et ukritisk rusmisbruk, og også den fysiske helsetilstanden ble sterkt skadelidende.

 

 

Tvangstiltak ble kun tatt i bruk i korte perioder. Selv om det tidlig burde vært mulig å se hvilken vei dette gikk, valgte man å opprettholde det frivillige vernet. Selv om lovverket helt klart åpner opp for bruk av tvang i dette - og liknende -  tilfeller, valgte man for denne kvinnens del å holde fast ved frivillighetens prinsipp.

 

 

Med dette gav man henne anledning til å unndra seg nødvendig behandling, og resultatet ble et liv preget av nederlag, sykdom og rus. Historien hennes er tragisk, men dessverre er den ikke enestående.

 

Riktig bruk av tvang ville kunne endret denne historien, fra begynnelse til slutt.