RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Alvorlig depresjon - når fargene forsvinner

Depresjon versus nedstemthet

 

Å ha en depresjon er ikke det samme som å være lei seg. Det er heller ikke det samme som å være deppa. Eller nedstemt. Er man lei seg, vet man jo innerst inne at det man opplever, er en forbigående tilstand. Når man er lei seg, kan man dessuten være mottakelig for trøst og oppmuntring. Etter hvert tåler man kanskje også en oppfordring om å ta seg sammen; det er lov å være trist og nedtrykt en periode, men livet må gå videre.

 

 


En depresjon kan også være noe som går over av seg selv, etter en viss tid. Man snakker da om en lett depresjon. Mer alvorlige depresjoner krever ofte aktiv behandling. Alvorlig  depresjon kan noen ganger være direkte livstruende, enten fordi man står i fare for å ta sitt eget liv, eller fordi man slutter å ta til seg mat og drikke.

 

Når fargene forsvinner

 

Noe av det første som skjer når depresjonen rammer, er at fargene faser ut og forsvinner. Fargene i naturen. Fargene hjemme. Barnas farger. Umerkelig blir de mattere, før det etter hvert legger seg et gråskjær over tilværelsen. Blir depresjonen alvorlig, kan man befinne seg i et konstant mørke.

 

 

Hvor utmattende, skremmende og nedbrytende dette må være, er det nok umulig å forstå, hvis man da ikke selv har vært gjennom det samme. Men det går an å forsøke å forestille seg en verden uten farger.

 

 

Jeg husker jeg tenkte på dette i en periode med konstant gråvær og skyer. Ukene gikk, og solen viste seg ikke. Alt var grått, fra jeg stod opp om morgenen, til jeg kom hjem på ettermiddagen. Jeg husker jeg tenkte: Skal det være slik? Hvordan skal jeg holde ut? Alt føltes tyngre; det å stå opp om morgenen ble vanskeligere, arbeidslysten ble redusert, humøret ble dårligere. Jeg kjente jeg mistet den indre energien.

 

 

Det var likevel mulig for meg å fungere ganske så normalt. Jeg hadde nemlig ingen depresjon. Jeg visste derfor at en dag ville solen igjen skinne på himmelen. Jeg behøvde ikke tvile på at en dag ville tilværelsen nok en gang bli badet i lys. At en dag ville fargene vende tilbake.

 

 

Opplever man det samme mørket som en følge av en depresjon, vet man ikke med sikkerhet at  lyset vil komme tilbake. I begynnelsen håper man selvfølgelig, men man har ingen garanti for at dette vil skje. Når håpet så svinner, kommer redselen for at man for alltid er dømt til å måtte leve i dette mørket. Det blir umulig å se for seg en endring av tilstanden.

 

 


 

Andre symptomer på depresjon

 

I tillegg til at fargene forsvinner, bringer en klinisk depresjon med seg en rekke andre symptomer. En gjennomgripende tristhetsfølelse er ett slikt symptom; den kjennes innvendig, og den vises utad gjennom ansiktsmimikk og kroppsholdning. Ofte er tristhetsfølelsen ledsaget av en indre uro, som ved forverrelse av depresjonen kan få preg av panikk.

 

 

Søvnproblemer kan være det første symptomet på en depresjon i anmarsj; man kan ha vanskelig for å sovne om kvelden, men man våkner likevel grytidlig om morgenen. Er man deprimert, blir matlysten dårligere. Mens man tidligere hadde et normalt aktivitetsnivå, blir man preget av tiltaksløshet. Selv det å skulle gå i dusjen, blir et ork.

 

 

Konsentrasjonsevnen reduseres, og det kan være vanskelig å huske det man leser, eller følge med på et TV-program. Med depresjon følger glemsomhet, og sykdommen kan derfor lett forveksles med en begynnende demens.

 

 

Får depresjonen utvikle seg, blir man fylt med en mindreverdighetsfølelse. Selvbebreidelsene og selvforakten som følger, kan etter hvert bli vanskelig å korrigere. Man føler seg unyttig, og man begynner å se på seg selv som en byrde, både i forhold til familie og i forhold til samfunnet for øvrig. De flyktige tankene man hadde om døden, kan da bli erstattet av tilbakevendende tanker - og kanskje planer - om aktivt å skulle ta sitt eget liv.

 

 


 

Sorg versus depresjon

 

En sorgreaksjon kan være dyptgripende og alvorlig, og er ofte forbundet med symptomer som kan være identiske med de som oppstår ved en alvorlig depresjon. Men selv om symptomene er sammenfallende, defineres ikke sorg som en klinisk depresjon per i dag.

 

 

Å være i en sorg er en smertefull tilstand, men er samtidig en naturlig, psykologisk prosess, som vanligvis leger seg selv. Alvorlig depresjon er derimot en psykisk lidelse som må behandles i helsevesenet.

 

 

Sorg kommer som en følge av en konkret, ytre hendelse. Som oftest forbinder man sorg med dødsfall, men det kan også være andre årsaker til sorg. Mennesker som må flykte fra hjemlandet, kan føle sorg. Det samme kan mennesker som mister sin frihet.

Uansett er det noe utenfor en selv som forårsaker sorgen.

 

 

Er man midt i en sorgprosess, vil det der og da være vanskelig å forstå at man noen gang skal komme ut av den. Selv om den hos noen dessverre blir permanent, vil de fleste oppleve at den går over, etter kortere eller lengre tid. 

  

 

Sigmund Freud

 

Sigmund Freud skrev i sin artikkel, Mourning and Melancholia (1915), at det eneste depressive symptomet som ikke dukker opp i en sorgprosess, er tapet av selvrespekten. Ved en alvorlig depresjon vil selvrespekten alltid måtte vike for selvforakt og mindreverdighetsfølelse.

 

 

Sigmund Freud (1856-1939)
 

I følge Freud oppstår sorg som en følge av at man mister et ytre kjærlighetsobjekt. (Med objekt menes vanligvis en person.)  Han mener imidlertid at også depresjonen kan forklares som en reaksjon på et tap. Forskjellen er imidlertid at hos den deprimerte skjer tapet av kjærlighetsobjektet på et indre, ubevisst plan. Den deprimerte vil altså ikke selv kunne forstå hva som utløste - og opprettholdt -sykdommen.

 

 

Selv om man i mange tilfeller, kan ha en formening om hva som var den utløsende faktor - for eksempel en oppsigelse - er det likevel umulig for den deprimerte å avgjøre hvilke psykologiske mekanismer som førte til sykdommen. Var det oppsigelsen i seg selv? Eller var det elementer i oppsigelsesprosessen man på det ubevisste plan opplevde som tap av kjærlighetsobjekt?

 

 

 

Årsaker

 

Det er ingen tvil om at ytre faktorer kan initiere en depresjon. Ikke sjelden vil en som er deprimert, peke på langvarig stress og stort arbeidspress over tid som hovedårsak til den depressive lidelsen. Men kanskje spiller andre forhold inn; genetisk sårbarhet, familiære vansker, økonomiske problemer. Ofte er det nok en kompleks årsakssammenheng som ligger bak.

 

 

Uansett årsak så kommer depresjonen som regel som lyn fra klar himmel. Og den treffer med en sjokkerende kraft. Fra å være en frisk, oppgående og aktiv person, glir man gradvis over i en tilstand preget av psykisk og fysisk funksjonssvikt.

 

 

Ikke sjelden er depresjonen ledsaget av angst. En kvinne fortalte meg at angsten hun følte, var nesten verre å takle enn det nedsatte stemningsleiet. Det var en angst for at livet skulle fortsette å være slik, for at hun ikke skulle bli slik hun en gang var, og at hun ville miste kjæresten, familien, jobben.

 

 

Stadig flere mennesker rammes av depresjoner. Ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) er depressive lidelser på vei til å bli den viktigste årsaken til at mennesker faller ut av arbeidslivet.

 

 

Depresjon og stigma

 

Men selv om depresjon er en utbredt, psykisk lidelse som kan ramme oss alle, kan det virke som det er et stykke igjen til depresjon blir akseptert som en helt vanlig sykdom. Mange som har vært gjennom en depresjon, kvier seg for å snakke åpent om sykdommen. Stigmaet som dessverre fortsatt kleber til denne diagnosen, er også i 2014 i stand til å frembringe skamfølelse.

 

 

En person som valgte å være åpen om sin depresjon, var Inge Lønning. Dag og tid hadde et intervju med den nå avdøde stortingsmannen og teologiprofessoren i januar 2013. Lønning ble i intervjuet spurt om sine erfaringer med det å ha en alvorlig psykisk lidelse.

 

 

Inge Lønning (1938-2013)
 

Lønning beskrev nettopp tapet av fargene som noe som karakteriserte sykdomsperiodene. Han så hele sin tilværelse i  sort, og fremtiden fortonte seg for ham som et sort hull.

 

Livsgnisten hans ble slukt av en håpløshetsfølelse, som igjen spredte seg som gift i alt som vanligvis betød noe for ham. Han mistet sine følelser og sin gudstro. Han opplevde en kraftløshet som virket lammende, og han fikk ikke utrettet noe, verken fysisk eller mentalt. 

 

 

I møtet med håpløsheten følte han seg maktesløs. Det verste han da kunne høre var at han måtte ta seg sammen, og gjøre noe selv for å komme seg ut av håpløsheten. For det lot seg simpelthen ikke gjøre; skulle han komme seg ut av den depressive sinnstilstanden han befant seg i, måtte han søke profesjonell hjelp. 

 

 

Behandling

 

I behandlingen av en alvorlig depresjon kan det være nødvendig med en innleggelse på psykiatrisk avdeling. Behandlingen som der tilbys, vil være samtaleterapi, miljøterapi og medikamenter. Det å få en deprimert person til igjen våge å tro at det er en fremtid, at det faktisk er et håp om at personen skal få livet sitt tilbake, kan være en langvarig og omstendelig prosess. De fleste lykkes imidlertid med dette gjennom behandlingen som er skissert ovenfor. Skulle denne behandlingen ikke være tilstrekkelig til å heve depresjonen, vil personen få tilbud om ECT- behandling (elektrosjokk). ECT- behandling er utvilsomt den mest effektive behandlingsformen ved alvorlig depresjon.

 

 


 

Noe å være stolt av

 

Det er trist at mennesker som har blitt rammet av depresjon, føler skam for dette. Det er trist, og det bør være unødvendig. For makter man å kjempe seg ut av en depresjon, komme seg på bena igjen, og fortsette livet, har man gjort litt av en bragd.

 

 Denne bragden bør man tillate seg å være stolt av.