Gå til sidens hovedinnhold

Den narsissistiske sårbarheten

Mennesket er et sosialt vesen. Det ligger derfor i vår natur å søke tilknytning til andre mennesker. Relasjonene vi etablerer, blir viktige ankerpunkter i vår tilværelse. Noen relasjoner er gode, mens andre påvirker en i negativ retning. Mange sliter med nettopp relasjonsbygging, og synes det er vanskelig å oppnå stabile og likeverdige forhold til andre mennesker, enten det nå er snakk om kjærester eller venner.


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Relasjonell avhengighet

Noen ganger utvikles det en psykologisk avhengighet mellom to personer. Dette skjer ofte på det ubevisste planet, og er altså noe som i hovedsak styres fra vår indre verden. Avhengighet behøver ikke være noe negativt; to bestevenninner som henger sammen som erteris, kan være en positiv avhengighet. Når avhengigheten derimot er ensidig, kan forholdet lett bli skjevdelt og uoversiktlig. Å være psykologisk avhengig av en annen person, innebærer tap av egen autonomi. Grensene viskes ut. Man knytter sin egen eksistens til en annen persons velvilje.

En ensidig avhengighet åpner også opp for at man kan bli utnyttet. Manipulert. I verste fall styrt mot avgrunnen. For er man først kommet dit at man føler seg avhengig av et annet menneske, vil det samtidig eksistere en underliggende angst for å bli separert fra dette mennesket. Denne separasjonsangsten kan være så sterk og truende at man er villig til å krysse forbudte grenser for å bevare forholdet.

Kohuts selvpsykologi

Hvordan kan man forklare at en slik relasjonell avhengighet oppstår? Det finnes nok flere teorier om de bakenforliggende mekanismene, men jeg velger i dette innlegget å ta utgangspunkt i den såkalte selvpsykologien. Selvpsykologi er en relativt ung retning innen psykoanalysen, og det teoretiske fundamentet ble lagt av psykiateren og psykoanalytikeren, Heinz Kohut, på 1970-tallet.



Selvpsykologien tar, naturlig nok, utgangspunkt iselvet. Med selvet menes vår opplevelse av oss selv som hele og unike mennesker. Selvet er et subjektivt fenomen; det kan føles. Fra fødselen av er selvet hele tiden under påvirkning fra omgivelsene. Man kan tenke på selvet somkjerneni den enkeltes personlighet; den som må være hel og intakt for at en person skal kunne føle seg fri og uavhengig i forhold til andre mennesker.

Et avgrenset og sammenhengende selv er en forutsetning for at en person skal kunne ha en følelse av egen identitet. Ha en god selvfølelse. Få den nødvendige selvtilliten som skal gjøre en i stand til å bygge relasjoner til andre mennesker, sette grenser, vise handlekraft.

Om selvet derimot er svakt og fragmentert, vil man kunne være plaget av nettopp lav selvfølelse, dårlig selvtillit, og svak kontaktevne. Den indre verdenen kan da fortone seg som en kaotisk arena, hvor følelsene springer i alle retninger. Et skadet selv gir ikke sjelden en kronisk tomhetsfølelse, en udefinerbar følelse av å mangle noe vesentlig.

Den sunne narsissismen

Kohut var av den oppfatning at vi alle har en narsissisme i oss ved fødselen, og at denne narsissismen kommer til uttrykk i løpet av første leveår. Denne narsissismen uttrykker seg gjennom selvets tre grunnpilarer - poler - som alle vil være av avgjørende betydning for barnets videre selvutvikling:

Det grandiose selvet. Barnet føler seg i utgangspunktet uovervinnelig og allmektig, plassert i sentrum av mors oppmerksomhet som en guddommelig gave. Noe helt unikt. Og barnet ønsker en bekreftelse på sitt grandiose selvbilde. Bekreftelsen får det i mors øyne; speilbildet barnet ser i morens øyne, er nettopp et høyt elsket barn. Barnet får også en bekreftelse på at mor vil være stand til å tilfredsstille barnets behov for omsorg, trøst, trygghet, forståelse.


Illustrasjonsfoto


Det idealiserende selvet. Barnet har behov for å idealisere noen. Se opp til en annen person, føle seg vernet og tatt vare på. Barnet ønsker å beundre noen, lene seg til noen, gi seg hen til noen. I barnets idealiserende øyne kan denne personen fremstå som ufeilbarlig, både gjennom sin fysiske styrke og gjennom sine kunnskaper.


Illustrasjonsfoto: Colourbox


Det tvillingsøkende selvet. Barnet søker en som er lik seg selv, som har de samme egenskaper, de samme behov, de samme ferdigheter. Barnet ønsker å få bekreftet sin identitet gjennom en funksjonell tvilling.


Illustrasjonsfoto: Colourbox


Om disse behovene dekkes, sier Kohut, vil selvetutvikle seg normalt. Modningen vil skje naturlig, og narsissismen som er til stede i barndommen, vil gradvis bli erstattet av selvinnsikt og et realistisk syn på seg selv og omverdenen. Man lærer seg å tolke andresreaksjoner, og man blir i stand til å sette seg inn i andres tanker og følelser. Man evner å takle skuffelser og frustrasjoner, og man blir i stand til å knytte gode og likeverdige relasjoner.

Selvets møte med den virkelige verden

Men siden de færreste foreldre er ett hundre prosent perfekte, er det mye som kan gå galt i en barndom. Det er mye som kan avvike fra det ideelle. I virkelighetens verden er det nemlig mange fallgruver, noe de aller fleste av oss har fått erfare. Ingen har fått alt. Og noen har fått mindre enn andre.

Det er selvfølgelig ikke vanskelig å forstå at mishandling og seksuelle overgrep vil kunne påføre selvet alvorlige skader, og gi psykologiske senreaksjoner i voksenlivet. Men også i en såkalt «normal» barndom kan det ha vært et ugunstig oppvekstklima, og det kan ha inntruffet episoder eller hendelser som har gitt skade på det gryende selvet, og som kan ha ført til en skjevutvikling av personligheten.

Blir man spurt om sin barndom og oppvekst, vil nok mange svare - som på refleks - at barndommen var god. Borer man litt i dette temaet, er det likevel ikke sjelden at det fremkommer opplysninger om situasjoner eller hendelser man som barn ikke opplevde som gode. Eller det kan være karaktertrekk hos foreldrene som ikke var så veldig sympatiske.

Kanskje var mor periodevis deprimert. Eller ruset. Hva slags speilbilde kunne da barnet risikere å se i mors øyne? Kanskje var far mye fraværende, både fysisk og emosjonelt. Eller han var autoritær og dømmende. Kan hende var han død. Han ville likevel kunne bli idealisert, men det ville ikke være en optimal idealisering. Kanskje vokste man opp i en familie som ofte flyttet fra sted til sted. Eller levde veldig isolert. Kanskje fikk man ikke lov til å ha besøk av venner. Ville det ikke da være vanskelig å finne en tvilling til selvet, en man kunne identifisere seg med, stå på like fot med?

Jeg kunne nevnt tallrike andre eksempler på faktorer som kan virke negativt inn på selvutviklingen, men jeg tror ikke det vil være nødvendig for å få frem poenget mitt: De aller fleste av oss har ikke hatt en perfekt barndom. Sannsynligheten er stor for at en eller flere av selvets grunnpilarer ikke ble håndtert optimalt av de nære omsorgspersoner. Dette betyr at det er svært menneskelig å ha en eller flere svake sider ved sin personlighet i voksen alder.

Ubevisste motiver

Det er viktig å understreke at våre personlighetsuttrykk hele tiden påvirkes av ubevisste motiver og impulser. Det er ikke slik at man nødvendigvis er seg bevisst at man har et skadet selv. Man vil selvfølgelig kunne kjennepå sin egen følelse av utilstrekkelighet, sin dårlige selvtillit, og sin manglende selvstendighet, men de underliggende kreftene som styrer en i den ene eller annen retning, er for en stor del ubevisste prosesser.

Noen vil kompensere de svake relasjonelle ferdighetene med å gjøre seg avhengig av den eller de man møter. Andre vil gi opp forsøkene på relasjonsbygging, unngå nære forhold, og kanskje bli oppfattet som einstøinger. Men de fleste forsøker nok igjen og igjen å etablere varige relasjoner, som regel uten å lykkes. Feilene man en gang gjorde, har en lei tendens til å bli repetert.

Den narsissistiske sårbarheten

Kohut mente at hvis barnets behov for narsissistisk betinget speiling og idealisering ikke blir oppfylt, vil det hos barnet utvikles en narsissistisk sårbarhet. Hvor alvorlig denne sårbarheten vil bli, kan variere fra menneske til menneske. Hvis det nå er slik at ingen mennesker opplever en fullkommen selvutvikling, vil det samtidig bety at vi alle bærer på en narsissistisk sårbarhet, i større eller mindre grad.

Er den narsissistiske sårbarheten stor, vil man, uten å være klar over det, være på leting etter mennesker som kan bekrefte det grandiose selvbildet. På samme tid vil man forsøke å få dekket behovet for å kunne idealisere noen.


Illustrasjonsfoto


Med et slikt utgangspunkt vil det selvfølgelig være vanskelig å etablere sunne og likeverdige relasjoner til andre mennesker. Skuffelsene vil stå i kø. Som når man ikke får den bekreftelsen man forventer: - Hun er jo ikke i stand til å se hvilket fantastisk, enestående og briljant menneske jeg er. Eller når den idealiserte personen ikke holder mål:Jeg trodde virkelig han var den perfekte leder, men snakk om å ta feil. Det narsissistiske raseriet som følger skuffelsene, vil gang på gang ruinere relasjonene.

Er sårbarheten liten, er det ikke en gang sikkert at den merkes i dagliglivet. Men den finnes i den ubevissteverden, som små øyer av ufordøyd narsissisme. Selv om narsissismen holder seg i ro, er det ikke dermed sagt at den aldri vil gjøre seg gjeldende. Det er nemlig fullt mulig å vekke et sovende behov for speiling og idealisering. Til syvende og sist kommer det nok bare an på tid, sted, situasjon - og personen man møter.

Utnyttelse og manipulasjon

Hva om man møter mennesker som vet å utnytte vår narsissistiske sårbarhet? Noen som umiddelbart forstår hva det er vi leter etter, og savner, uten at vi er klar over det. Noen som tilsynelatende fyller våre behov for speiling og idealisering, og dermed aktivt går inn og skaper en psykologisk avhengighet hos oss. En relasjonell avhengighet som det kan være vanskelig å bryte ut av. Som man kanskje til og med vil kjempe hardt for å beholde.

Om en slik situasjon oppstår, er det kanskje mulig å forstå at forbudte grenser kan krysses.

Reklame

Nå får du hotellrom, frokost og middag for kun 795 kroner