Så hadde det skjedd det igjen. Han hadde nok en gang fått en av sine utblåsninger, og ingen forstod hvorfor. Aller minst kollegaen som fikk en verbal skyllebøtte hun gjerne skulle vært foruten. Hva var det hun hadde sagt som fikk ham til å bli så rasende?


Selv visste han jo hvorfor raseriutbruddet kom; det som hadde irritert og provosert ham ved henne, hadde bygget seg opp over tid. Helt til det en dag ikke var plass til mer. Og da kom reaksjonen. Som en eksplosjon.

Hva var det egentlig som hadde provosert ham? For det måtte jo bare kalles en bagatell, den uvanen kollegaen hadde, med å avbryte ham midt i et resonnement. I stedet tok hun selv ordet, og han satt igjen med følelsen av ikke bli tatt på alvor. Selvfølgelig lå det ikke noe ondsinnet i dette fra kollegaens side, men han hadde fra første stund opplevd disse stadige avbrytelsene som en form for nedvurdering av seg som person.

Han hadde imidlertid sagt til seg selv at han overreagerte, og at han heller måtte forsøke å overse disse avbrytelsene. Han hadde trodd at irritasjonen han kjente, gradvis ville forsvinne. Men det gjorde den altså ikke. Tvert imot, den vokste jevnt og trutt. Til den en dag ikke lot seg håndtere rasjonelt.

Han ble kalt inn til sjefen, som i klare ordelag fortalte ham at slike verbale utblåsninger ikke var ønskelig på denne arbeidsplassen. Sjefen spurte ham om han hadde et sinneproblem. I så fall fikk han se til å søke hjelp for dette. Om han ønsket å fortsette i jobben sin, da.

Han fikk time hos en psykolog som ganske snart kunne fortelle ham at han hadde problemer med å regulere følelsene sine. Med det mente hun at han hadde vanskelig for å uttrykke negative følelser relatert til andre mennesker. Hvis han eksempelvis kjente han ble irritert på et annet menneske, klarte han ikke å formidle dette. I stedet la han lokk over sin irritabilitet, og forsøkte heller å late som ingenting. Han hadde med andre ord en unnvikende personlighetsstil.

Han kunne gå med på at han i visse situasjoner holdt inne med det han egentlig følte, men han likte dårlig å bli karakterisert som en unnvikende person. Han kjente faktisk at han ble litt provosert, men han sa han selvfølgelig ikke noe om dette til psykologen.

Gjennom den påfølgende terapien kom det frem at han helt fra ungdomstiden hadde reagert med unnvikelse så snart han været muligheten for konfrontasjon eller konflikt. De plutselige raseriutbruddene ble således den eneste kanalen han kunne bruke for å slippe ut lagret og innestengt frustrasjon. Han måtte erkjenne at denne reaksjonsformen hos ham var noe som gikk igjen i livet hans, enten det var snakk om jobb, familie eller fritid.

Men hvorfor var det blitt slik? Psykologen spurte ham om barndom og oppvekstvilkår. Han husket sin far som meget streng og autoritær, og han hadde tidlig lært seg ikke å opponere mot ham. Fars ord var lov.

Selv om han husket sin far som en god omsorgsperson, hadde han samtidig vært redd for farens sinne. Han våget derfor ikke å si fra til far de gangene han følte far var urimelig i sine forventninger, eller de gangene far gjorde ting som provoserte ham. Han lærte tidlig å bite sitt eget sinne i seg. Ofte var et blikk fra far tilstrekkelig til å lukke munnen hans.

Denne erfaringen kunne ha vært medvirkende til at han senere i livet - nærmest på instinkt - vek unna alt som kunne ha ledet til en konflikt. Hver gang han følte behov for å stå opp mot noe han opplevde som urettferdig eller uakseptabelt eller invaderende, minnet disse følelsene automatisk om noe som kunne bli farlig. For når man er en liten gutt, kan en konflikt med en forelder fremstå som noe veldig farlig.

Han lærte seg derfor å neglisjere sitt behov for å stå opp mot den urett som rammet ham som person. Han ble unnvikende i forhold til alt som kunne minne om en forestående konfrontasjon. Han ble kort og godt en konfliktsky person.

Det føltes godt å få en mulig forklaring på hvorfor han var blitt den personen han var i dag, og hvorfor han reagerte som han gjorde i visse situasjoner. Det å forstå et problem var imidlertid ikke det samme som å ha løst problemet. Skulle han skape endring, måtte han jobbe for denne endringen. I praksis. Ute i felten.

Han bestemte seg for å begynne umiddelbart. Han tvang seg derfor til å banke på døren til kollegaen som hadde blitt gjenstand for hans siste raseriutbrudd. Da han gikk inn på kontoret hennes, var det så vidt bena hans kunne bære ham. Da han ville ta ordet, var han så tørr i munnen at det ble vanskelig å snakke. Han var rett og slett livredd. For det han nå skulle gjøre, hadde han aldri tidligere gjort.

Han begynte med å beklage sin voldsomme reaksjon, før han med ustødig stemme forsøkte å forklare henne at denne reaksjonen kom et som et resultat av oppdemmet frustrasjon over tid. Deretter fortalte han sin kollega hva det var med hennes væremåte som hadde gjort ham så frustrert.

Til hans store overraskelse ble kollegaen verken sint eller fornærmet. Nei, ikke bare aksepterte hun hans beklagelse, men hun takket ham også for at han kom direkte til henne og tok opp det han opplevde som problematisk ved hennes væremåte. Hun visste nemlig at hun hadde en uvane med å avbryte andre, særlig når hun selv ble veldig ivrig. Hun hadde forsøkt å endre på dette, men hun forstod nå at hun ikke hadde endret seg nok.

Han var unektelig stolt over sin prestasjon, men visste likevel med seg selv at prestasjonen hadde vært så mye større om han hadde tatt opp dette med kollegaen i god tid før han hadde fått sin utblåsning. Veldig tidlig skulle han - på en rolig og saklig måte - ha gjort henne kjent med at hun hadde en tendens til å avbryte ham, og at disse avbrytelsene hadde en devaluerende effekt på ham.

Det kom imidlertid flere anledninger, med andre mennesker, i andre situasjoner. Han presset seg til å si fra hvis det var ting han reagerte negativt på. Han tvang seg selv til å sette grenser for hva han kunne akseptere. De første gangene skalv han på hendene i etterkant av sine markeringer. Ved en anledning måtte han på toalettet for å kaste opp. Men han gav ikke opp. Han klarte å fortsette fordi han erfarte - hele tiden - at det nyttet å si fra. Hvis han sa fra på en ordentlig måte.

Han erfarte etter en stund at livet hans ble bedre på mange områder. Relasjonene til andre ble riktigere. Han følte seg tryggere, mer verdsatt. Grensene han satte, gjorde ham tydeligere som person. Han kjente han ble i stand til å uttrykke sine følelser mer nyansert enn tidligere. Han likte fortsatt ikke konflikter, men han var ikke lenger konfliktsky.