RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Dexter er nok ingen fullverdig psykopat.

Den amerikanske TV-serien om seriemorderen, Dexter Morgan, har nylig tatt slutt, til stor skuffelse for alle de som både likte og heiet på den originale karakteren. Det er nemlig ikke ofte man får anledning til å sympatisere med en seriemorder. For det gjorde man unektelig. Kanskje fordi han kun drepte seriemordere?

 

 

 

Foto: Fred Heggen
 

Jeg har i løpet av disse åtte sesongene aldri vært i tvil om at Dexter er en psykopat. For hva annet skal man kalle en person som bruker all sin fritid på å jakte på seriemordere?  Som han siden overlister, fanger og dreper på rituelt vis.

 

Siden han på dagtid jobber som tekniker (ekspert på blodsprut) i Miami-politiet, kan han aldri fortelle sine kolleger hva han gjør etter mørkets frembrudd. Siden søsteren er politibetjent ved det samme politiavsnittet, må han også lyve for henne når hun spør ham hva han har holdt på med den siste tiden. Han føler ingen anger, og har ingen skyldfølelse. Og han er åpenbart empatisvak.

 

I åttende og siste sesong dukker det opp en kvinnelig psykiater (for øvrig glimrende spilt av Charlotte Rampling), som har viet sitt faglige liv til å utforske og forsøksvis behandle psykopater. Denne kvinnen viser seg å ha hatt en sentral rolle i Dexters liv, uten at han selv har vært klar over det.

 

Da Dexters far forstod at han hadde en sønn som hadde en iboende og tilsynelatende ustoppelig trang til å drepe, søkte han råd hos denne psykiateren. Faren antok nemlig at en dag ville Dexter gå lei av å drepe dyr. Psykiateren var aldri i tvil; hun mente Dexter var en klassisk psykopat, uten snev av behandlingspotensiale.

 

Så enten måtte man plassere den unge Dexter på en sikkerhetspsykiatrisk institusjon, hvor han måtte tilbringe resten av sitt liv. Eller de kunne komme frem til en ordning - de kunne bli enige om en kode - hvor 1) Dexter forpliktet seg til kun å drepe mordere, og 2) Han måtte gjøre dette på en måte som ikke ville bli avslørt. Og slik startet Dexters dødelige korstog mot de personifiserte monstre, som på sadistisk vis myrder og lemlester uskyldige mennesker.

 

Dexter ble altså allerede som ungdom definert som en psykopat, og det er særlig i siste sesong av serien denne merkelappen for alvor klistres fast i pannen hans. Og det er utvilsomt riktig. Jeg har jo allerede listet opp egenskaper som vil kunne plassere ham i denne subgruppen av antisosiale mennesker.

 

Det er likevel noe som skurrer litt i mine ører når jeg hører denne psykiateren så kategorisk omtale ham som en psykopat. For selv om han definitivt har stor glede av å drepe seriemordere - og dermed blir en seriemorder selv - mangler han flere av de karaktertrekkene som kjennetegner psykopaten. Den canadiske psykologen, Robert Hare, utviklet for noen år tilbake en sjekkliste som skulle gjøre det mulig å skille psykopater fra andre mennesker.

 

 

Foto: Fred Heggen
 

 

Miniversjonen av denne sjekklisten består av 12 punkter. Hvor mange av disse er egentlig aktuelle for Dexter?

 

Overflatisk sjarm. Det første punktet i psykopatisjekklisten. Hvorfor er dette det første punktet? Kanskje fordi den glatte, overflatiske sjarmen nettopp er psykopatens adelsmerke. Sjarmen blender oss, og gjør oss uoppmerksomme. Naive. Uforsiktige. Det er sjarmen som får oss til å slå av alle radarer, og neglisjere de blinkende varsellampene. "Jeg vet ikke hvorfor, men han hadde en utstrålning som fikk meg til å føle meg vel. Han fikk meg til å føle meg betydningsfull. Helt til han plutselig dumpet meg. Og der stod jeg, ribbet for verdighet."

 

Dexter går ikke rundt med en falsk, overflatisk sjarme. Han forsøker ikke å få andre til å like seg, slik at han i neste omgang kan bedra og manipulere. Han er heller beskjeden, litt sky og tilbaketrukket. På mange måter er han ubehjelpelig i sosiale settinger. Nesten litt autistisk.

 

Løgnaktig. Javisst, Dexter lyver iskaldt og beregnende overfor kolleger og familie for at hemmeligheten hans ikke skal bli avslørt. Men han lyver ikke i andre sammenhenger. Han lyver ikke for å svindle eller utnytte. Han bruker ikke løgnen som middel for å oppnå fordeler eller sympati. "Hun sa hun hadde en syk sønn liggende hjemme, så jeg lånte henne 1000 kroner, slik at hun kunne kjøpe medisiner til ham. Siden hørte jeg aldri noe mer fra henne."

 

Grandiositet. Dexter forsøker ikke å fremstå som noen annen enn den han er. Han overdriver ikke egne prestasjoner for å blende omgivelsene. Han fremstiller seg ikke som en spesielt unik og viktig person. Han forsøker ikke gjennom bløff å skaffe seg beundrere. Han har heller ingen høytsvevende og urealistiske fremtidsvyer. "Han sa han var den store stjernen i finansmiljøet. Han sa han var styrtrik. Og han sa det med en slik overbevisning at jeg trodde på ham. Likevel var det alltid jeg som ble sittende igjen med restaurantregningene."

 

Manglende anger. Dexter sliter nok litt med dette punktet. I forhold til sine ofre, seriemorderne, og det han gjør med dem, viser han nemlig ingen anger. Snarere tvert imot. De fikk det de fortjente. Men i forhold til sine nærmeste er han ikke følelseskald, og han har åpenbart evnen til å få dårlig samvittighet. En fullverdig psykopat angrer aldriOg har ingen samvittighet. "Om jeg angrer på at jeg tømte bankkontoen hennes? Hvorfor skulle jeg angre på det? Jeg tenker ikke på henne en gang." 

 

Manglende empati. Dexter er totalt uten empati overfor sine ofre. Men ellers viser han omtanke for sin familie, og han bryr seg om andre. Selv om han erkjenner at han har store vanskeligheter med å forstå og kjenne på hva andre mennesker føler, forsøker han i det minste. Den klassiske psykopaten har fullstendig empatisvikt i alle settinger, og har ingen forståelse for andres lidelse eller problemer. "Jeg forsøkte å si til ham at det han gjorde mot meg, var vondt. Han så kaldt og uforstående på meg. Brydde seg ikke. Bare fortsatte som før."

 

 

Ansvarsfraskrivelse. Bortsett fra at Dexter må dyrke sin lidenskap i hemmelighet, tar han i høyeste grad ansvar for sine handlinger. Han forsøker ikke å bagatellisere dem, verken overfor seg selv, eller overfor søsteren, når hun etter hvert avslører ham. Den typiske psykopaten vil ty til bortforklaringer, eller legge skylden over på andre. "Jeg hadde ikke tenkt å slå ham ned. Men når han var så dum at han ikke ville gi fra seg mobiltelefonen sin frivillig, gav han meg ikke noe valg." 

 

Impulsivitet. Dexter kan ikke sies å være preget av impulsivitet. Som regel slår han til mot sine ofre etter langvarige og grundige forberedelser. Han har absolutt evnen til behovsutsettelse. Han er dessuten stabil i sine relasjoner og sitt yrkesliv. Han vandrer ikke fra jobb til jobb, lager ikke konflikter på arbeidsplassen, saksøker ikke sjefen sin. Er han i et forhold, bedrar han ikke kjæresten. Han tar farsrollen alvorlig, og han svikter ikke sin sønn. Dette i motsetning til den typiske psykopaten som ser på barn som staffasje, og som gjerne har flere barnekull rundt omkring. "Det var først i voksen alder jeg forstod at jeg hadde flere halvsøsken jeg aldri hadde hørt om. Kanskje får jeg aldri vite om alle."

 

Mangler mål for fremtiden. Absolutt ikke. Dexter lever på ingen måte som en parasitt. Og er det noe som kjennetegner psykopaten kanskje mer enn noe annet, så er det den parasittiske livsstilen. Dexter snylter ikke på andre. Han betaler sine regninger selv. Han «låner» ikke penger av sine venner, eller kredittkortet til kjæresten. Han utnytter ikke godtroende mennesker økonomisk, enten det er egen familie eller andre. "Jeg burde selvfølgelig aldri ha lånt henne de pengene, men man vil jo gjerne stole på kjæresten sin, da."

 

Uansvarlighet. Uff, da, Dexter! Selv om du tar hånd om dine nærmeste så godt du kan, kommer du ikke unna det faktum at det å leve som snill seriemorder som jakter på slemme seriemordere, må sies å være noe av det nærmeste uansvarlighet man kan komme. Livet du lever, utsetter hele tiden din egen familie for en stor risiko. Og hva vil familien din måtte gå gjennom, om du skulle bli tatt for dine forbrytelser?

 

Antisosial atferd i ungdommen. Dexter begynte med å drepe dyr allerede som barn. Ytterligere kommentarer bør være overflødig.

 

Antisosial atferd i voksen alder. Det å være seriemorder sier vel egentlig alt.

 

 

Konklusjon: Skulle man fulgt denne psykopatisjekklisten for å avgjøre om Dexter tilfredsstiller kriteriene, ville jeg faktisk konkludert med at han skårer for lavt til å bli definert som psykopat. Men heldigvis er det ikke slik at det er sjekklisten som forvalter den absolutte sannhet. Det finnes ingen fasit.

Når man er en seriemorder, skal det mye til for at man ikke blir definert som psykopat. Også Dexter selv erkjenner dette. Til tross for at han altså mangler flere av de usympatiske og skremmende karaktertrekkene som særpreger psykopaten. Men kanskje er det nettopp derfor TV-seerne liker ham så godt?