RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

En uverdig behandling av Sørheim og Husby?

Jeg har noen ganger en lei tendens til å uttale meg litt for skråsikkert om ting jeg strengt tatt ikke har førstehåndskunnskap om. Dette skjer oftest i saker som virkelig engasjerer meg, og som berører meg emosjonelt. Den judisielle observasjonen av Anders Behring Breivik var en slik sak.

 
Det er nå under ett år siden rettssaken mot Breivik startet i Oslo tingrett, og som kulminerte med at han noen måneder senere ble dømt til forvaring i 21 år.

Jeg husker jeg reagerte med en blanding av oppgitthet og sinne da det ble kjent at den første rettspsykiatriske erklæringen konkluderte med at Breivik var strafferettslig utilregnelig. De sakkyndige mente at han hadde en paranoid schizofreni, og at han var psykotisk da han utførte terrorhandlingene.


Jeg protesterte umiddelbart; et menneske med en slik planleggings ? og gjennomføringsevne kunne umulig ha en kronisk psykoselidelse! Jeg var altså uenig med de sakkyndige i både  diagnostiseringen og tilregnelighetsspørsmålet.


Jeg har i ettertid undret meg over min egen skråsikkerhet. Jeg hadde nemlig aldri møtt eller snakket med Breivik. Jeg hadde heller ikke hatt tilgang til politidokumenter, avhørsrapporter eller vitnesutsagn. Likevel følte jeg meg kompetent til å bedrive denne type vurdering og fjerndiagnostisering.


Og jeg var ikke alene; i media stod de i kø - psykiatere og psykologer, journalister og redaktører, filosofer og samfunnsvitere - for å rive den rettspsykiatriske erklæringen i filler. Om argumentene kunne variere, var påstanden alltid den samme:


Anders Behring Breivik var verken paranoid schizofren eller strafferettslig utilregnelig.


Siden erklæringen var blitt godkjent av Den rettsmedisinske kommisjon, uten vesentlige innvendinger, gav dette grobunn for ulike konspirasjonsteorier som snart fikk være med på å prege debatten.


Synne Sørheim og Torgeir Husby hadde som rettsoppnevnte sakkyndige ingen anledning til verken å kommentere eller forsvare sin erklæring. Hvordan det må ha vært for dem å bli gjenstand for alt fra unyansert kritikk til nådesløs devaluering over flere måneder, uten å kunne ta til motmæle, bør ikke være vanskelig å forestille seg.


Når jeg i dag ser tilbake på de voldsomme reaksjonene som fulgte erklæringen deres, får det hele et nærmest surrealistisk preg. Hvor kom det fra - det glødende engasjementet, de sterke meningsutvekslingene, den intense harmen?


Jeg tror de voldsomme reaksjonene som kom til uttrykk i media, først og fremst gjenspeilte det undertrykte hatet og raseriet som store deler av befolkningen følte overfor Breivik.


Man ønsket at han skulle straffes for sine uhyrlige forbrytelser. Det ble derfor ?feil? å frata ham skyldevne, slik Sørheim og Husby implisitt gjorde ved å konkludere med strafferettslig utilregnelighet.


Kanskje ble det sinnet som opprinnelig var rettet mot Breivik, i stedet projisert mot de to sakkyndige, som ved sin erklæring ville frata oss muligheten til å straffe mannen som hadde påført oss det største  nasjonale traumet siden Den 2. verdenskrig.


Men tingretten trodde ikke på schizofreni-diagnosen, og gav terroristen forvaringsdom.

Denne dommen innebar at han av retten ble vurdert å være tilregnelig iht straffelovens § 44.
Dette har i pressen feilaktig blitt fremstilt som en «slakt» av erklæringen til Sørheim og Husby.

I virkeligheten betød det bare at tingretten var uenig med de sakkyndige. For det fantes ingen fasit man kunne støtte seg til! Det er m.a.o. fullt mulig at de to rettspsykiaterne likevel kunne ha rett i sine vurderinger.


Det er viktig å huske at Sørheim og Husby ble oppnevnt som sakkyndige for tingretten allerede seks dager etter terroranslagene i Regjeringskvartalet og på Utøya.

De møtte således Breivik kort tid etter massedrapene, og han kan ha fremstått helt annerledes under disse tidlige samtalene enn hva som kan ha vært tilfelle senere i prosessen.

Kanskje lot han dem få se psykotiske symptomer som han senere dekket til, tonet ned, eller omformulerte, da det gikk opp for ham at han stod i fare for å bli erklært sinnssyk?  Var ikke det et utfall Breivik fryktet mest av alt?


  Om Sørheim og Husby hadde rett eller ikke, synes jeg egentlig er ganske uinteressant i dag. Viktigere er det å ta et oppgjør med måten de to rettspsykiaterne og deres erklæring ble behandlet på i media. For da snakker vi om en prosess som minner om en kampanje.


Det må være lov å være uenig med rettsoppnevnte sakkyndige, og man må gjerne ønske seg en annen erklæring enn den som foreligger. Ingen skal likevel behøve å oppleve det som Sørheim og Husby opplevde, fordi man har påtatt seg et oppdrag for retten.


Jeg skulle ønske det hadde vært et klokt menneske den gangen, som hadde tatt ansvar, og minnet oss om følgende:


- Husby og Sørheim har fått et mandat av tingretten, som de har utført samvittighetsfullt og etter beste evne.

- De har forfatteten rettspsykiatrisk erklæring i en tid hvor resten av nasjonen ennå slet med å komme ut av en kollektiv sjokktilstand.
- Deres vurderinger har vært basert på grundige undersøkelser av gjerningsmannen.
- De følte de ikke kunne konkludere annerledes, og har derfor fastholdt sine konklusjoner gjennom hele rettssaken.

For dette synes jeg faktisk de fortjener ros og anerkjennelse.