RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Er det bedre med krig?

Da jeg vokste opp, var det mange som fryktet at en kjernefysisk krig skulle bryte ut. For alle visste at en krig med atomvåpen ville være en katastrofe.

Donald Trump og Vladimir Putin i Helsinki 16. juni.
Donald Trump og Vladimir Putin i Helsinki 16. juni. (Nettavisen)

Den felles frykten

En atomkrig ville komme til å utslette mesteparten av jordens befolkning. Den ville også gjøre det svært vanskelig å klare seg videre for de som overlevde selve krigshandlingene.

Frykten for atomkrig var derfor noe de aller fleste delte. Alle var selvfølgelig ikke like redde. Jeg tror jeg tilhørte den gruppen som var ekstra redd for et slikt scenario. 

Mitt engasjement

På begynnelsen av 1980-tallet meldte jeg meg inn i en forening som het "Leger mot atomkrig," og jeg gikk med en button hvor det stod "Nei til atomvåpen." 

Jeg deltok også i et par fakkeltog mot atomvåpenopprustning, og jeg skrev dikt mot atomkrig, som Dagbladet fikk æren av å refusere.

KGB i kulissene

Det har vel blitt ganske klart etter hvert at de såkalte fredsbevegelsene på 1980-tallet sannsynligvis var infiltrert av KGB, og at den viktigste agendaen var å få stanset utplasseringen av amerikanske, kjernefysiske kort- og mellomdistanseraketter i Europa.

Deutschland 83

I den glimrende tyske thriller-serien, Deutschland 83, vises dette på en svært troverdig måte. I serien kommer det også frem at sterke krefter, både i Øst og Vest, så for seg at en fremtidig atomkrig burde gjøres så avgrenset som mulig, og at den aller helst burde avgrenses til å foregå i de to separate statene, Øst -Tyskland og Vest-Tyskland. (Av en eller annen grunn var ikke denne tankegangen særlig populær i tyske kretser.)

Naiv, men engasjert

Men selv om det skulle ha vært slik at organisasjoner som Nei til atomvåpen var infiltrert av KGB, går jeg ikke uten videre med på at jeg fortjener offentlig pisking i dag. 

Jeg kan vedgå at det kanskje var naivt å demonstrere mot atomkrig i Oslos gater, men det var samtidig et ekte engasjement som lå bak, i hvert fall for min del.

De etterlengtede toppmøtene

Jeg var virkelig bekymret for at den kalde krigen skulle bli så kald at noen ved en feiltakelse trykket på den røde knappen, og at alt dermed skulle være over. Det var nok derfor jeg ble så glad de gangene det ble arrangert toppmøter mellom presidenten i USA og presidenten i Sovjetunionen.

Alle visste den gangen at disse to supermaktene var i besittelse av mer enn 90% av verdens atomvåpen, og at en krig mellom dem ville bety slutten for Jorden, slik vi kjente den.

Reagan og Gorbatsjov

Jeg husker fortsatt hvor lei meg jeg ble, da toppmøtet mellom Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i Reykjavik i 1986 utviklet seg til en fiasko. Jeg husker fortsatt hvor glad jeg ble, da det skulle arrangeres et nytt møte mellom de to statslederne året etter, denne gangen i USA.

Toppmøte på Island mellom USA og Sovjetunionen. President Ronald Reagan, USA (t.v.) og generalsekretær Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionen, før det første møtet på Höfdi. 

Toppmøtet ble sett på som en verdenssensasjon, og selvfølgelig var det  direktesending på TV. Jeg husker spenningen da flyet til Gorbatsjov landet på flyplassen i Washington, og jeg husker bilkortesjen  kjørte av sted inn mot byen, mens forventningsfulle amerikanere hadde stilt seg opp langs kjøreruten for om mulig få et glimt av den modige presidenten fra Fiendelandet.

Minnesverdige scener

Den dag i dag er det flere scener fra Gorbatsjovs besøk i USA som står levende for meg, og særlig husker jeg den hvor den sovjetiske statssjefen går arm i arm med henholdsvis president Reagen og visepresident Bush. Gorbatsjov i midten, flankert av den frie verdens to fremste ledere, får man gjort det mer symbolsk, da? 

Kanskje var det et selvbedrag, men for meg føltes verden plutselig som et mye tryggere sted. Mennesker som går arm i arm, begynner vel ikke å bombe hverandre med atomvåpen, eller hva?

Media heiet på freden

Også media heiet på fredsinitiativene. Journalistene viderebrakte de gode nyhetene om kjernefysisk nedrustning på en profesjonell, men likevel positiv måte. For dette var gode nyheter, også for pressefolk.

Russlands skjebne

Som vi alle vet, ble Sovjetunionen og Warszawapakten oppløst i 1991. Etter hvert som stadig flere av de gamle Warszawapaktlandene, og tidligere sovjetrepublikker, gikk inn i Nato, eller orienterte seg mot denne militæralliansen, ble det til at Russland gradvis ble stående stadig mer alene, ringet inn av stater som ikke lenger kunne kalles allierte. Dette skjedde samtidig som folketallet var synkende, og de økonomiske problemene tårnet seg opp.

USA er supermakten

Selv om Russland har rustet opp og modernisert sitt militærvesen, er det ingen tvil om at det i dag kun eksisterer en militær supermakt på Jorden, og det er USA. Det amerikanske militærbudsjettet er enormt, og landet har ca 800 militærbaser spredt rundt om i verden.

Russlands atomvåpen

Sammenliknet med Nato-landene er Russland som en militær  lilleputtnasjon å regne, vel å merke når man snakker om konvensjonelle styrker. Når det gjelder atomvåpen, er situasjonen helt annerledes. Russland har i dag tilnærmet halvparten av verdens atomvåpen i sin besittelse. 

En ny kald krig

Forholdet mellom USA og Russland har blitt stadig dårligere de siste årene. Det har lenge pågått en kald krig mellom disse landene. Kanskje er dette Russlands feil, eller kanskje må begge landene dele på dette ansvaret. 

Det er uansett ingen tvil om at det per i dag er nok konfliktområder i verden, som kan utarte seg til en krig mellom russiske og amerikanske styrker.

Krigen(e) i Syria

Se bare på Øst-Ghouta i Syria, hvor det påståtte gassangrepet fra syriske regjeringsstyrker for noen måneder siden, nesten førte til full krig mellom USA og Russland. Jeg føler meg sikker på at hvis Hillary Clinton eller John McCain hadde vært amerikansk president på det tidspunktet, ville krigen ha vært et faktum.

Medias rolle

Og hva med medias rolle? (For ordens skyld, når jeg heretter bruker betegnelsen, media, mener jeg konsekvent MainStream Media) 

Jo, media viderebrakte påstandene om bruk av gass, uten å stille ett eneste kritisk spørsmål. 

Selv om et gassangrep fra regjeringsstyrkene var direkte ulogisk på det tidspunktet (de hadde i praksis vunnet krigen, og de forhandlet om evakuering av terroristgruppene fra dette området). 

Selv om påstanden om bruk av gass nok en gang ble fremsatt av propagandamaskinen, "The white helmets," hvis sponsorer er mange og gavmilde, herunder Qatar, Storbritannia, USA, m.fl.. 

De hvite hjelmene har dessuten hele tiden samarbeidet tett med al-Qaida-relaterte jihadister. (Hvis noen har glemt det, så var det al-Qaida som angrep USA med fly 11.09.01.)

Pressen været blod

"Den frie pressen" ville ha blod. Det angivelige gassangrepet måtte hevnes. Aller helst med massiv militærmakt. Ingen beviser for bruk av gass trengtes. Assad måtte drepes. Fuck Putin! Nå måtte den onde tsaren læres en lekse!

Plutselig ble det alvor

Hylekoret fortsatte til en fremstående, russisk militærperson stod frem på en pressekonferanse, og helt nøkternt opplyste om at Russland ikke bare ville skyte ned alle missiler som ble sendt mot Syria, men også ville skyte ned flyene som skjøt ut missilene, og senke hangarskipene som sendte ut flyene. 

Sjelden klar tale, spør du meg. Plutselig var det alvor. Nå kunne man omsider fått den krigen mot Russland som så mange etterlyste. Men det skjedde ikke. Kanskje tidspunktet var feil, kanskje begrunnelsen var altfor håpløs. Eller kanskje den amerikanske presidenten rett og slett var litt for klok til å bite på agnet. Uansett, krigen ble satt på vent. 

Nå var det bare en ting som gjaldt for både media og vestlige statsledere, og det var å komme seg ut av denne knipen med æren i behold. Litt avgrenset bombing gjorde susen i så måte.

Frykten er tilbake

Selv om det den gangen ikke brøt ut krig mellom Russland og USA, fornemmet jeg at min gamle frykt for atomkrig hadde kommet tilbake. Den kalde krigen var igjen blitt ubehagelig kald. Og uforutsigbar.

Hurra! Et toppmøte skal finne sted

Jeg reagerte derfor med lettelse da jeg leste at det var planlagt et mini-toppmøte mellom Vladimir Putin og Donald Trump i Helsinki denne sommeren. Så fantastisk, tenkte jeg, endelig skal de to statslederne møtes til seriøse samtaler om de problemområdene som angår dem begge.

Det massive hylekoret

Og møtet fant sted, og mange viktige temaer ble drøftet. Men hvordan reagerte toneangivende amerikanske politikere og samfunnstopper på dette? Jo, de kalte Trump for en forræder. Fordi han hadde møtt Putin med en altfor vennlig tone.

Media fulgte opp, og forsterket inntrykket av Trump som en forrædersk person. Mediene i vestlige land, ikke minst her i Norge, kastet seg på bølgen, og fremstilte møtet mellom Trump og Putin som det største sviket en amerikansk president noen sinne har begått mot sitt eget fedreland og sine allierte i Europa.

Den ene USA-korrespondenten etter den andre stod frem og forkynte den amerikanske presidentens snarlige avgang (eller var det henrettelse?).

Når det å skape fred kalles forræderi

Toppmøtet som fant sted mellom de to statslederne, som har makt til å avfyre nesten 90% av alle atomvåpen i verden, ble altså fordømt av såvel vestlig presse som deler av etablissementet i USA. 

Mannen som tok initiativet til dette fredsmotiverte møtet, president Donald Trump, ble i all offentlighet hengt ut som forræder. Intet mindre. Og det bare etter ett innledende møte med Putin.

Ronald Reagan trengte tre toppmøter med Gorbatsjov for å oppnå resultater av betydning. Ett møte i året! I løpet av denne tiden klarte han å vinne Gorbatsjovs tillit, og trygge verdensfreden. 

Fordi han skapte fred med sin sovjetiske motpart, og fordi han var en viktig grunn til at kommunismen som statsform ble avskaffet i Europa, fremstår han som en helt i mine øyne, og jeg vil alltid regne ham som en av de aller mest betydningsfulle amerikanske presidentene.

Når Donald Trump nå forsøker å skape fred med sin russiske motpart, får han ingen støtte verken i etablissementet eller i media. Tvert i mot, de samler seg, og går i strupen på ham. 

Burde de ikke heller ha ønsket ham lykke til på ferden? For vil ikke verden bli et tryggere sted for oss alle, og ikke minst for våre barn og barnebarn, hvis han og Putin blir enige om å samarbeide om å sikre freden mellom de to landene?

Sterke krefter mot Trump

Men jeg er redd han ikke vil få sjansen til å fullføre sitt prosjekt. Til det er det litt for mange og mektige krefter i verden som ser seg tjent med å opprettholde den kalde krigen mot Russland. 

Medias rolle i denne prosessen er dessverre helt sentral. Ved ukritisk å viderebringe  tendensiøse påstander, uten å sjekke opphavet til disse, eller drøfte logiske brister, vil media bare fyre opp konfliktnivået ytterligere. 

Hvis ikke media vil stille kritiske spørsmål, etterforske, grave, avdekke, etterprøve eller provosere, hvem skal da gjøre det? Når media begynner å opptre som samstemte påvirkningsagenter, mister denne institusjonen også sin tradisjonelle rolle som vaktbikkje i demokratiske samfunn. De blir i stedet en del av  det maktapparatet de burde holdt øye med.

(Heldigvis finnes det i dag nettaviser som går mot strømmen, og som gjør selvstendige vurderinger og analyser, men disse er foreløpig små og marginaliserte, sammenliknet med MSM. Men de vokser, og fremtiden er utvilsomt deres.)  

De fryktløse

Hvorfor media har utviklet seg i feil retning, forstår jeg ikke. Men jeg registrerer at litt for mange "journalister" legger for dagen en sort-hvitt-tenkning, og at de kappes om å fremstille kompliserte politiske prosesser på en banal og ensidig måte. 

I stedet for å advare oss mot faren for verdenskrig, forsøker de etter beste evne å forklare oss hvorfor en slik krig - i hvert fall på sikt - vil være til alles beste. Noen ganger må dessverre despoter bare ryddes av veien! 

Og de sier det med triumf i øynene. Tilsynelatende uten redsel. De ønsker tydeligvis å fremstå som de fryktløse blant oss.

Men noen ganger kan det være en glidende overgang mellom triumf og frykt. I alle fall kan det oppleves slik når valget står mellom krig og fred.