RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Evige øyeblikk: Erobringen av Bysants

Har du et tvangsmessig forhold til det å låse ytterdøren? Må du alltid snu, gå tilbake, og sjekke at døren virkelig er låst? Har du da kanskje et snev av OCD?
Hagia Sophia
Hagia Sophia
I så fall er det ingen grunn til å fortvile. Søker du hjelp, vil du raskt kunne legge tvangshandlingene bak deg. Du vil følgelig slutte å sjekke ytterdøren,  og alt vil føles greit.

Ubedte gjester

Helt til den dagen du faktisk glemmer å låse døren, og det samtidig dukker opp ubedte gjester med onde hensikter. Vi snakker da om et øyeblikk som i verste fall kan gjøre varige endringer i livet ditt. 
Det at det akkurat den dagen du glemmer å låse ytterdøren,  dukker opp mennesker som invaderer hjemmet ditt, og stjeler dine dyrebareste ting, kan faktisk få uante konsekvenser for ditt videre liv.

Som regel går det helt greit, men blir det stjålet uerstattelige effekter, eller blir hjemmet ditt vandalisert, eller kommer noen i din familie til skade, kan det i verste fall påvirke din livsskjebne i negativ retning. Du kan bli nødt til å legge om kursen. Livet du forventet å få, ble likevel nektet deg. Fordi du var i kontakt med ett av de evige øyeblikkene.

Evige øyeblikk

Men gjelder ikke dette for alle mennesker og til alle tider? Er det ikke disse øyeblikkene som har endret historiens gang? Så kan man jo lure på om de skjedde som en del av en naturlig, historisk utvikling, eller om de representerte rene tilfeldigheter. Eller om det var snakk om begge deler. Snakker vi om hendelser som fikk lov til å skje, fordi historien egentlig var ved et veiskille?

Er det øyeblikkene som er historien?

Siden menneskehetens historie er full av slike øyeblikk, hvor den ene utgangen ble foretrukket fremfor den andre, er det nesten så man kan lure på om det er øyeblikkene som er den virkelige historien. Og at alt annet som skjer, bare er en form for etterdønninger. Eller forberedelser til de neste veiskillene.

Sternstunden der Menschheit

Stefan Zweig har i boken, Evige øyeblikk: Tolv historiske miniatyrer («Sternstunden der Menschheit»), fra 1927, tatt for seg noen slike øyeblikk, hvor det tilsynelatende var tilfeldigheter som avgjorde hvordan viktige hendelser utartet seg, og førte historien i en bestemt retning. 

Erobringen av Bysants

En av miniatyrene Zweig presenterer i denne boken, handler om erobringen av Bysants i 1453. Bysants var navnet på det østromerske riket, med Konstantinopel som hovedstad, som hadde eksistert i mer enn ett tusen år. (Konstantinopel var reist på ruinene av byen Bysants.) Etter hvert som det osmanske riket stadig ekspanderte, lå snart Konstantinopel som en enslig, kristen øy i et ekspanderende, muslimsk hav, kun beskyttet av sine ugjennomtrengelige bymurer og festningsverker. 



Det eldste gjenværende kartet over Konstantinopel, fra 1422.


Den ambisiøse sultanen

I 1453 arvet 21 år gamle Muhammed den tyrkiske tronen, og som nybakt sultan i det osmanske riket ville han vise verden at han var en dyktig og besluttsom strateg. Han syntes beleiringen av Bysants hadde vart lenge nok, og bestemte seg for å erobre byen en gang for alle. 

Lite hjelp å få

Keiseren av Bysants forstod raskt hvilken fare Muhammed utgjorde, og sendte bud til henholdsvis Roma og Genova om militær støtte. Det skulle vise seg at hjelpen som omsider kom, heller var puslete saker. Både pavemakten og det øvrige kristne Europa overlot således til Keiseren og hans få menn å forsvare denne byen, som ble sett på som kristendommens høyborg. Intet mindre.

Byen angripes

Siden de muslimske angriperne var tallmessig i overtall, og ressursmessig overlegne, fremstod dette som en militærstrategisk håpløs oppgave. Hvis det da ikke hadde vært for murene som omkranset Bysant. Gjennom tusen år hadde hver eneste keiser utbygd og forbedret murene, slik at de alltid hadde blitt regnet som et symbol på det uinntakelige. Særlig var den syv kilometer lange Theodosiske mur kjent som det ultimate forsvarsanlegget. 

Nye kanoner

Muhammed hadde nok av både soldater og kanoner, men i møtet med Bysants’ murer skulle det vise seg at kanonene kom til kort. Den unge sultanen bestilte derfor nye kjempekanoner, som først måtte bygges, før de etter noen måneder kunne fraktes til utsiden av bymurene.

Men til tross for sin ildkraft, til tross for de ødeleggelser de forårsaket, var det ingen tegn til at forsvarerne gav opp. Heller ikke Muhammeds spektakulære flytting av skipene sine – ved å la dem bli slept over land  fra det ytre havet til Den gylne bukt, byens antatt uinntakelige havn - klarte å knekke forsvarerne.


Bosporosstredet


Bysants stormes

Muhammeds så derfor ingen annen utvei enn å sette i gang hovedangrepet. Sultanens 150.000 mann skulle storme Bysants murer, og gjøre ende på keiserens 8000 bevæpnede menn, som tappert hadde nektet å gi seg. Muhammed hadde på forhånd lovet sine menn tre dager med fri plyndring fra det tidspunktet motstanden var nedkjempet, og dette gav selvfølgelig hans soldater en ekstra motivasjon for å innta byen. 

Angrepene slås tilbake

Bølge etter bølge med soldater ble sendt mot bymurene, men uten å få noe militært gjennombrudd. I stedet ble de gang på gang slått tilbake av utslitte forsvarere, som for første gang begynte å tro på at det likevel kunne være mulig å redde Bysants. Men så skjedde det noe uventet. 

Den åpne porten

En liten del av den tyrkiske hæren oppdaget plutselig at en liten og uanselig port i den indre muren stod åpen. Dette var en port som ble brukt av fotgjengere i fredstid, slik at man slapp å åpne hovedporten. Selv om den ble ansett å være ubetydelig, skulle den selvfølgelig vært lukket. Likevel stod den åpen. I kampens hete måtte noen ha glemt å lukke den.

Bysants erobres

Og tyrkerne benyttet selvfølgelig anledningen til å ta snarveien inn i Bysants. De kunne plutselig motstandsløst strømme inn gjennom den indre porten, og falle forsvarerne i ryggen. Kampen var i realiteten over. Keiseren og alle hans menn ble drept, og plyndringen kunne starte.

De gamle ble slått i hjel, kvinnene ble voldtatt, og tiltenkt haremtjeneste, mens guttene og mennene ble tatt som slaver. Alt av kunst, og alt av kulturelle og religiøse skatter ble ødelagt. Bøker, vitenskapelige publikasjoner, nedtegninger fra antikken, alt ble brent. Vakre Haga Sofia ble demontert som kirke, og omgjort til en moske. 

Sultanens seier

Den tyrkiske sultanen hadde vunnet, og det osmanske riket kunne fortsette å bre seg utover i Asia og i Europa. Forvalterne av den kristne kulturarven hadde sovet i timen, og forstod altfor sent hva som var i ferd med å skje.

Kanskje ville historiens gang ha blitt annerledes om den ubetydelige porten ikke hadde stått åpen. Kanskje ville da Bysants ha forstatt å være en kristen høyborg ved Bosporosstredet. I hvert fall en liten stund til.