RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen
Sist oppdatert:

Evige øyeblikk: Slaget ved Waterloo

Er det tilfeldige hendelser som til syvende og sist bestemmer historiens gang? Var det eksempelvis bare en tilfeldighet som i 1815 avgjorde slaget ved Waterloo?



Evige øyeblikk

Forfatteren, Stefan Zweig, utgav i 1927 boken, Evige øyeblikk: Tolv historiske miniatyrer («Sternstunden der Menschheit»), hvor han tok for seg viktige øyeblikk i verdenshistorien. Som jeg tidligere har skrevet blogginnlegg om, regnet forfatteren erobringen av Bysants i 1352 som ett slikt øyeblikk, hvor mer eller mindre tilfeldige hendelser endret på historiens gang.

Et annet, evig øyeblikk fant sted under slaget ved Waterloo den 18. juni i 1815. Den beslutningen som en enkelt mann fattet der, skulle få avgjørende betydning for Europas og verdens skjebne de neste tiårene.


Napoleon Bonaparte



Napoleon er tilbake

Napoleon var tilbake fra eksilet på Elba. Keiseren hadde nok en gang vunnet franskmennenes hjerter. Glemt var tyve år med krig, glemt var det tragiske felttoget i Russland, hvor mesteparten av den en gang så mektige franske armeen enten ble drept i strid eller bukket under av frost og/ eller utmattelse på veien hjem til Frankrike. 

Keiserlige ambisjoner

Gjort er gjort og spist er spist, tenkte kanskje Napoleon, før han igjen vendte blikket mot Europa. Ambisjonene var det ingen ting i veien med. Men europeiske konger og keisere hadde ikke glemt Napoleon; en engelsk, en preussisk, og en russisk hær ble reist nesten umiddelbart. 

Møte dem enkeltvis

Napoleons hovedfiende, britiske Wellington, kom marsjerende nordfra. Napoleon visste at han måtte møte de ulike hærene hver for seg; de måtte for all del ikke få samle seg til et avgjørende slag. Han angrep derfor preusserne ved Ligny i Belgia, og Schwarzenberg ble tvunget til en retrett med sin skadeskutte arme. 

Forberedelser til neste slag

Napoleon klargjorde så hæren sin for et avgjørende slag mot Wellington, som hadde forskanset seg i høydene ved Quatre-Bras. Problemet var bare at preusserhæren fortsatt var stridsdyktig, til tross for det ferske nederlaget dagen før. Napoleon våget derfor ikke annet enn å sende en del av styrken sin, under ledelse av marsjal Grouchy, for å lete etter Schwarzenbergs soldater. 

Offiseren som var vant til å følge ordre

Marsjal Grouchy var en ytterst lojal offiser, som sakte, men sikkert hadde steget i gradene. Han hadde masse krigserfaring, men han var ingen strategisk stjerne. Han var mer å regne som en traust sliter enn et begavet naturtalent. Han var en lojal offiser som trivdes best med å følge ordre. Alt dette var Napoleon klar over, men han hadde ikke lenger så mange dyktige offiserer å velge mellom. 

Grouchys kommando

Dagen før slaget ved Waterloo fikk Grouchy kommandoen over sin del av den franske hæren. Ordren var klar: Mens Napoleon angrep engelskmennene, skulle Grouchy forfølge og jage bort preusserne. Samtidig skulle Grouchy hele tiden opprettholde forbindelsen med hovedhæren.

Hovedslaget begynner

Den 18. juni klokken 09.00 gav Napoleon ordre om oppstilling av hæren. To timer senere angrep den franske hæren høydedragene, og gjorde viktige erobringer. Engelskmennene slo imidlertid tilbake, og drev de franske styrkene ut av de nyerobrede stillingene. Franskmennene gav seg ikke, og stormet frem påny. Titusener av falne dekket markene, men ingen av partene klarte å få noe avgjørende overtak. 


Slaget ved Waterloo

Grouchys dilemma

Grochy var på sin side stadig på marsj, og speidet forgjeves etter den prøyssiske armeen. Så med ett hørtes voldsomme drønn fra kanonene et stykke unna. Kanonilden var så sterk at jorden ristet under dem. De befant seg nå kanskje tre timers marsj unna slaget mellom Napoleon og Wellington.

Grouchys nestkommanderende, Gerard, ba ham innstendig, ja, nærmest tryglet ham, om at de umiddelbart måtte marsjere mot kanonilden. Men Grouchy nektet å gjøre dette, og begrunnet sin avgjørelse med at han hadde fått en eksplisitt ordre fra Keiseren om å lete etter preusserne. Gerard ba da om at i hvert fall han måtte få ta med sin divisjon og en del kavaleri, og dra til kampplassen. 

Det evige øyeblikket

I noen sekunder vurderte Grouch forespørselen fra sin nestkommanderende om å få slutte seg til Napoleons hardt pressede styrker. Uansett hvilket svar han ville komme med, ville det få avgjørende betydning for hans egen skjebne, Napoleons skjebne, og verdens skjebne.

I dette evige øyeblikket gjorde Grochy noe som skulle endre historiens gang; han nektet sin nestkommanderende å slutte seg til Napoleon. 

En fatal feilvurdering

Hadde Gerard fått tillatelse til å dra, ville sannsynligvis Napoleon ha vunnet slaget ved Waterloo. For styrkeforholdet var så jevnt at den av hærene som først fikk forsterkninger, ville gå seirende ut av krigen. Både Napoleon og Wellington hadde satt inn sine siste reserver, nye tusener ble drept, og begge armeene svaiet av utmattelse.

Napoleon speidet etter Grochys styrker, men de kom aldri. I stedet var det den preussiske hæren som dukket opp, og som reddet Wellington. Napoleons styrker ble skutt i filler, og sagaen om den franske keiseren som stod opp fra de døde, tok slutt, nærmest før den hadde begynt. 


Grochys natur

Selv om det utvilsomt var andre tider den gangen, var en feltherre som Napoleon helt avhengig av snarrådige, handlingskraftige og selvstendige generaler hvis han skulle vinne slagene. De måtte naturligvis være lojale mot den overordnede slagplanen, men i kampens hete måtte Napoleon kunne stole på at de gjorde de nødvendige endringene hvis det var det som skulle til for å vinne slaget.

Grochy handlet som han var vant til å gjøre; han fulgte orde. Dette var den arbeidsformen han følte seg trygg i. For en mann som Grochy ville det vært tilnærmet umulig å fatte beslutninger på egen hånd, hvis disse gikk på tvers av - eller ikke var en del av - sjefens ordrer. Hans nestkommanderende, Gerard, var en annerledes offiser. Han var villig til å trosse Keiserens instrukser, hvis det så ut til å være hensiktsmessig å skifte strategi. Gerard var åpenbart en person som trivdes best når han ble gitt anledning til å ta egne initiativ.

Medarbeiderskap 

Når jeg undrer meg over Grochys rigiditet og handlingslammelse i dette avgjørende øyeblikket, går tankene mine til en bok jeg nylig leste, som omhandler begrepet medarbeiderskap på arbeidsplassen. (Medarbeiderskap: J. Velten, S. Tengblad, R. Heggen, 2016). 

Hvis jeg har forstått bokens budskap rett, handler medarbeiderskap blant annet om den dynamikken mellom leder og arbeidstaker som bør råde i en moderne bedrift. Hvis eksempelvis sjefen gir deg tillit, vil du sannsynligvis vokse som arbeidstaker. Du vil være innstilt på å vise deg denne tilliten verdig, og du vil yte mer i ditt arbeid. Du vil ta mer initiativ, samtidig som du sannsynligvis vil senke skuldrene dine, og åpne opp for dine kreative sider.

Samtidig driver du ikke noe solospill, for både du og sjefen din er spillereglene bevisst; selv om får anledning til å komme med innspill, er du alltid lojal mot sjefens beslutninger.

Den autoritære sjefen

Har du derimot en sjef som gir deg klare instrukser, og som forventer at du følger disse, uten rom for motforestillinger, vil du etter hvert venne deg til denne arbeidsformen. Eller du vil forsøke å endre den, og heller si opp stillingen, hvis det ikke finnes rom for endringer.

Fortsetter du i arbeidsforholdet, kan det være fordi dette er en ordning som passer deg bra. Du synes det er tryggest å følge ordre, og du synes egentlig det er greit at ingen forlanger av deg at du skal ta egne beslutninger som kan komme til å få stor betydning for det kommende resultatet.

Store konsekvenser 

Napoleons mann, Grochy, var utvilsomt en person som var komfortabel med å følge ordre. Dette fungerte da også helt fint til det evige øyeblikket kom, hvor han måtte foreta et valg som ville bestemme verdenshistoriens videre gang.

 

Hadde han valgt annerledes, ville Napoleon fortsatt å være keiser i Frankrike. I hvert fall en liten stund til.