RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Forbrytelse og straff

Hvorfor forventes det at man skal straffes hvis man begår en forbrytelse? Er det for å gi den fornærmede personen anerkjennelse for den skade eller det tap personen har blitt påført? Gir man, ved å straffe lovbryteren, offeret en slags oppreisning? En form for hevn. Ja, for det ligger vel et element av hevn i en straffereaksjon?


 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Eller er straffereaksjonen kort og godt et middel samfunnet må benytte for å verne om - og opprettholde - rettsstaten? Ved at domstolen håndhever de lover som til daglig regulerer våre handlinger, og gjennom dette sørger for orden og forutsigbarhet i et sårbart samfunnssystem.

 

 

Straffen har flere funksjoner

Kanskje det ikke er et enten-eller. Kanskje er det slik at straffen har flere funksjoner på en gang. Den fornærmede får utvilsomt en offisiell oppreisning ved at den tiltalte straffes for sin forbrytelse. Samfunnet - gjennom domstolen - markerer at tiltalte har overskredet en grense for hva som kan tillates innenfor et sivilisert samfunn. Samfunnsvernet ivaretas ved at den dømte ikke får anledning til å begå nye lovbrudd under soningstiden.

 

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Straffereaksjonen har også en forebyggende funksjon, ved at den har som målsetting å rehabilitere lovbryteren, slik at nye lovbrudd ikke skjer etter en løslatelse. Minst like viktig er det at den allminnelige rettsoppfatning konfirmeres gjennom en domfellelse.


 

Men hva med den dømte? Vil en straffereaksjon kun være en belastning, eller kan den også gi lovbryteren en mulighet til å gjøre opp for seg? Kan det være slik at soning av en straff er et nødvendig steg på veien til en ny start på livet?

 

 

Forbrytelse og straff

I romanen, Forbrytelse og straff (Dostojevski, 1866), tar forfatteren tak i mange av disse  problemstillingene. Leseren får følge den fattige studenten, Raskolnikov, på en reise som starter idet han bestemmer seg for å ta livet av en eldre kvinne - den onde pantelånersken, Aljona Ivanovna.

 

 



Raskolnikovs reise 

Reisen foregår dels på et ytre plan, hvor Raskolnikovs planlegging og gjennomføring av sin forbrytelse, og deretter hans forsøk på å skjule denne forbrytelsen, står sentralt. Men kanskje enda viktigere for leseren er det å få et innblikk i det psykologiske kaoset som etter hvert oppstår i Raskolnikovs indre verden, hvor samvittighetskvaler, tvil, frykt og fortvilelse møter selvrettferdiggjøring, grådighet og råskap.

 

 

Motivet for drapet er først og fremst økonomisk vinning, men Raskolnikov ufarliggjør sine drapsplaner ved å sammenlikne seg med Napoleon (!). Nesten tvangsmessig stiller han seg selv spørsmålet: Hva ville Napoleon ha gjort om han var i min situasjon?


 

Dessuten betrakter han pantelånersken som et ondt menneske som fortjener å dø. Ja, faktisk sammenlikner han henne med en lus. Hennes rikdom har, slik Raskolnikov ser det, tilkommet henne helt ufortjent. Når hun dør, tenker Raskolnikov, vil denne rikdommen komme ikke bare ham selv, men også mange andre trengende mennesker, til gode.

 

 

Fra filmen, Forbrytelse og straff, fra 1970.

 

Raskolnikov gjennomfører drapet på en brutal måte, og alt ser ut til å gå som planlagt. Helt uventet dukker imidlertid pantelånerskens yngre søster opp i leiligheten, og Raskolnikov ser seg tvunget til å drepe henne, også. Heller ikke denne gangen viser han mangel på besluttsomhet og gjennomføringsevne, selv om kvinnen ber for sitt liv.

 

 

Etter forbrytelsen 

Etter drapene blir Raskolnikov liggende febersyk og deliriøs i noen dager. Også etter at han kommer ut av sengen, har han feberanfall, hvor han i tale, tanker og atferd fremstår som periodevis forvirret. Han utvikler i denne perioden paranoide ideer om at alle han møter, mistenker ham for dobbeltdrapet, samtidig som han på mange vis forsøker å avsløre seg selv.

 

 

Redningen for ham blir hans møte med Sonja, en ung kvinne som har vært tvunget til å prostituere seg for å skaffe penger til sin fattige familie. Overfor Sonja betror han seg, og hun overtaler ham til å tilstå sine ugjerninger overfor politiet. Hun lover også at hun vil vente på ham til han har sonet ferdig straffen han kan vente seg.

 

 

 

Copyright Anna Krømcke

Den virkelige straffen 

Det blir snart klart for Raskolnikov at det er ikke oppholdet i tukthuset som er det verste for ham. Nei, det er heller angeren han føler, selvbebreidelsene han lider under, og erkjennelsen av at faktisk han har tatt andres liv, som han opplever er den virkelige straffen.


 

Mye takket være den gode Sonja blir soningen av straffen en form for sjelelig renselse for Raskolnikov, og han kan etter sin løslatelse føle seg som et fritt og mer innsiktsfullt menneske.

 

 

Fra en teateroppsetning: Sonja (Susan Bennett) og Raskolnikov (Scott Parkinson)

Romanens allmenngyldige tematikk 

Mye av grunnen til at Dostojevskis roman har blitt så omfavnet over hele verden, ligger nok for en stor del i forfatterens mesterlige skildring av de skiftende, psykologiske prosessene som foregår i forbryteren på de ulike stadiene av handlingen. Men jeg tror nok at minst like viktig for bokens suksess, er Dostojevskis presentasjon av tilståelsen - og dernest straffens - nytteverdi. Slik forfatteren fremlegger det, er både tilståelse og straff helt nødvendig for at lovbryteren (Raskolnikov) skal kunne utvikle selvinnsikt og ta fatt på den indre forsoningsprosessen.


 

 

For det er vel slik de fleste av oss liker å se på straffereaksjonen. At den er nyttig. Både for samfunnet og for den dømte. Derfor forventer vi at forbrytelse utløser straff. Og med ordentlig straff menes fengselsstraff. Eller noe som likner. Det viktigste er likevel at forbryteren må sone for sine ugjerninger, er det nok mange som tenker. Først da har nemlig samfunnet - gjennom sine domstoler - sørget for at rettferdigheten nok en gang har skjedd fyllest.

 

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Stereotypisk tankegang? 

Men blir ikke dette en form for stereotypisk tenkning? For det er utvilsomt et faktum at ikke alle som dømmes til soning i fengsel, kommer ut av fengselsportene som rehabiliterte mennesker. Mange gjør utvilsomt det, men mange andre opplever nok fengselsoppholdet som en urimelig stor belastning. Og noen har havnet bak murene, selv om de i følge norsk lov ikke skulle vært der.


 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Den strafferettslige tilregneligheten 

Om noen eksempelvis begår et drap, tenker man nesten automatisk at gjerningsmannen skal sone sin straff i fengsel. Dette er da også tilfelle for de aller fleste drapsdømte. Men fengselsstraff forutsetter faktisk at lovbryteren er strafferettslig tilregnelig. Dette er et prinsipp som håndheves i Norge, og i de fleste land i verden, og som betyr at den som på gjerningstidspunktet fremviste symptomer på en alvorlig sinnslidelse, ikke kan dømmes til soning i fengsel.

 

 

Personen anses  som strafferettslig utilregnelig, og mangler således alminnelig skyldevne. I stedet for ordinær fengselsstraff skal retten ilegge personen en strafferettslig særreaksjon.

 

 

Særreaksjoner 

For å erstatte det som tidligere ble betegnet som sikring, ble det i 2002 innført tre typer særreaksjoner: 1. Forvaring ( særlig farlige lovbrytere). 2. Dom til behandling (mennesker med en alvorlig sinnslidelse). 3. Tvungen omsorg (psykisk utviklingshemmede).

 

 

Foto: Fred Heggen
 

Hensikten med å innføre disse særreaksjonene var å kunne gjennomføre tiltak ved svært alvorlig kriminalitet. Dette var ment å være tiltak som både skulle virke forebyggende mot ny, alvorlig kriminalitet, og som skulle ta hensyn til samfunnsvernet.

 

 

Dom til behandling

Dom til behandling er altså en av de tre særreaksjonene. For å kunne dømmes til behandling, forutsetter det at personen som har begått en straffbar handling, var strafferettslig utilregnelig da handlingen fant sted. I tillegg skal det foreligge fare for gjentakelse av liknende straffbare handlinger. I praksis betyr dette som regel at den tiltalte har en psykoselidelse, og at det var aktive psykosesymptomer til stede da den straffbare handlingen skjedde.

 

 

 

Romanpersonen, Raskolnikov, ble for sine to drap dømt til tvangsarbeid i en leir i Sibir. Dette var ikke en uvanlig straff i Russland på den tiden. Hadde drapene skjedd i vår tid, her i Norge, ville han sannsynligvis måtte sone sin straff i et alminnelig fengsel. Eller kunne det skjedd at man hadde stilt spørsmål ved hans strafferettslige tilregnelighet? Ville det også for Raskolnikovs del vært aktuelt med en dom til behandling?

 

 

De neste innleggene

For å drøfte disse problemstillingene litt grundigere, vil jeg i de neste to blogginnleggene ta for meg henholdsvis strafferettslig utilregnelighet og dom til tvungent psykisk helsevern.