Forbrytelse og tilregnelighet

Det er ikke alltid en forbrytelse utløser en ordinær straffereaksjon. Betingelsen for dom til fengsel eller forvaring er nemlig at personen blir funnet å være strafferettslig tilregnelig. Finner retten at det foreligger utilregnelighet, skal personen dømmes til tvungent psykisk helsevern.

 


Foto: Nettavisen



Straffelovens § 44

I Norge er det straffelovens § 44 som definerer hvem som i utgangspunktet kan regnes som utilregnelige: Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.

 



Selv om vi har hatt en bestemmelse om utilregnelighet i straffeloven siden 1842, er det for mange fortsatt vanskelig å skulle akseptere at mennesker med alvorlig sinnslidelse kan fritas for straff.

Paranoid schizofreni

Med alvorlig sinnslidelse mener man i all hovedsak en psykoselidelse. Paranoid schizofreni er den vanligste psykoselidelsen. Til enhver tid har en prosent av befolkningen denne sykdommen.

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox



Symptomene ved en paranoid schizofreni deles inn i positive og negative symptomer. Som positive symptomer regnes først og fremst paranoide vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser.

En paranoid vrangforestilling kan være en sterk overbevisning om å være forfulgt, overvåket, styrt eller manipulert, og er alltid forbundet med et sterkt, subjektivt ubehag.

Den vanligste hallusinasjonen er en indre stemmehøring, hvor stemmene enten er devaluerende eller befalende. Men man kan også ha lukt, -eller synshallusinasjoner. Eller hallusinasjonene kan være kroppslige.

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox



Eksempler på tankeforstyrrelser er tankekaos, tankesprang og tankeblokkering.

Andre symptomer ved schizofreni kan være magisk tenkning (man ser sammenhenger mellom egne tanker og ting som skjer), tankekringkasting (man tror andre kan høre hva en tenker), såkalte influenssymptomer (man mottar beskjeder via TV og radio), og en stereotyp gjentakelse av den samme tankerekken (perseverasjon). Man kan også ha et urealistisk syn på seg selv og omverdenen.

Med negative, schizofrene symptomer menes sosial tilbaketrekning, ambivalens, manglende følelsesuttrykk, gledesløshet og apati.

Påvirkning av psykotiske symptomer

Det er altså mange ulike symptomer som kan være til stede hos en person med en ubehandlet paranoid schizofreni, og som i varierende grad er med og styrer personens tenkning, sanseopplevelser og handlinger. Hvis denne personen, under påvirkning av psykotiske symptomer, begår en kriminell handling, kan det være at personen blir funnet å være strafferettslig utilregnelig. Man sier da at personen mangler skyldevne.

Og det er vel den antatt manglende skyldevnen som for mange kan være vanskelig å godta.

Anders Behring Breivik

Hvem kan vel glemme levenet som oppstod, da det ble klart for folk flest at Anders Behring Breivik risikerte å få dom til tvungent psykisk helsevern for massedrapene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Han kunne med andre ord blitt vurdert som strafferettslig utilregnelig.

 


Foto: Fred Heggen



Det første paret med rettsoppnevnte sakkyndige konkluderte med at Breivik lider av en paranoid schizofreni, og at han var psykotisk på tiden for sine grusomheter. Skulle tingretten ha fulgt rådet fra de to sakkyndige, måtte Breivik ha blitt erklært strafferettslig utilregnelig.

Støyen som denne erklæringen utløste, var formidabel, og var nok en viktig grunn til at tingretten valgte å oppnevne ytterligere to sakkyndige. Disse kom til en annen konklusjon; de fant ikke at Breivik hadde en alvorlig sinnslidelse, eller at han hadde vært psykotisk under terrorhandlingene. Som vi vet, valgte retten å støtte seg til denne erklæringen. Breivik ble ansett som strafferettslig tilregnelig, og han ble dømt til forvaring i 21 år.

Tilregnelighetsutvalget

I kjølvannet av 22. juli-rettssaken ble det etterlyst klarere regler for vurdering av strafferettslig utilregnelighet. Man ønsket dessuten en vurdering av hvilken fremtidig rolle psykiatrien bør ha i strafferettspleien.

Det ble nedsatt et tilregnelighetsutvalg, ledet av tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer, Georg Rieber-Mohn. Utvalget leverte den 28.10.14 sin innstilling om endringer av reglene for strafferettslig tilregnelighet og gjennomføring av rettspsykiatrisk sakkyndige vurderinger.

 


Foto: Regjeringen.no



Mye av den kritikken som i forbindelse med Breivik-saken ble rettet mot rettsvesenet, handlet om at det norske rettssystemet helt siden 1928 har praktisert det såkalte medisinske prinsipp ved vurdering av strafferettslig utilregnelighet.

Det medisinske versus det psykologiske prinsipp

Følger man det medisinske prinsipp, innebærer det at enhver person med en alvorlig sinnslidelse som i gjerningsøyeblikket har aktive psykosesymptomer, er strafferettslig utilregnelig. Man frikjennes med andre ord for forbrytelser man utfører mens man er i en sterkt avvikende sinnstilstand.


Mange var av den oppfatning at Norge måtte gå bort fra det medisinske prinsipp, og heller legge det psykologiske prinsipp til grunn når man vurderer en eventuell utilregnelighet. Ved det psykologiske prinsipp må det foreligge en årsakssammenheng mellom den alvorlige sinnslidelsen og forbrytelsen. Man frikjennes fordi man begår forbrytelsen som en følge av å være i en avvikende sinnstilstand.

 


Illustrasjosfoto: Colourbox



Kriteriene for utilregnelighet

Slik det medisinske prinsipp fungerer i praksis, kan en drapsmann med diagnosen paranoid schizofreni bli erklært strafferettslig utilregnelig, hvis personen antas å ha vært betydelig påvirket av sykdommen på drapstidspunktet. Man leter ikke etter en kausal sammenheng mellom de psykotiske symptomene og drapet som fant sted.

I stedet trekker man den slutning at drapet ikke ville skjedd, om ikke personen hadde vært preget av sin alvorlige sinnslidelse. Man tenker seg altså at den alvorlige sinnslidelsen påvirket gjerningsmannens tankeprosesser på en slik måte at sinnstilstanden ble sterkt avvikende.

Skal personen bli erklært utilregnelig i henhold til det psykologiske prinsipp, behøver det ikke være tilstrekkelig at personen hadde en symptomgivende schizofreni på drapstidspunktet, for å konkludere med utilregnelighet. Man vil samtidig kunne stille krav til en mulig årsakssammenheng mellom sinnslidelsen og drapet.

Vurdering av Breivik

For Breiviks del er det helt klart at han, i henhold til det medisinske prinsipp, ville blitt erklært strafferettslig utilregnelig, hvis retten hadde støttet seg til erklæringen til de to første sakkyndige. Det er nok delte oppfatninger om dette også ville blitt resultatet, om det psykologiske prinsipp hadde vært gjeldende.

Legger man det psykologiske prinsipp til grunn for vurdering av utilregnelighet, skal det altså både foreligge en alvorlig sinnslidelse med aktive symptomer på gjerningstidspunktet, og en klar årsakssammenheng mellom personens sinnslidelse og forbrytelse.

Skulle det være slik at Breiviks verdensbilde og virkelighetsoppfatning i 2011var psykotisk forankret, klarer jeg ikke å se at terrorhandlingene hans var en naturlig følge av denne psykosen. Jeg kan rett og slett ikke se noen kausal sammenheng mellom Breiviks frykt for islam, og massedrap av norske barn og ungdommer. Jeg kan derimot forestille meg andre ting han kunne ha gjort, som ville passet bedre inn i symptombildet hans, og hvor man kanskje kunne ha forklart handlingene som direkte utløst av psykotiske vrangforestillinger.

Hadde Breivik kastet en brannbombe inn i en moske, ville man kanskje kunne argumentert for en kausal sammenheng mellom psykosen og forbrytelsen. Men det å ta livet av 77 unge mennesker, fordi de en dag muligens kunne komme til å bli landets sosialdemokratiske elite, kan ikke forklares som en handling direkte utløst av psykosen. Kanskje Breivik selv mente det var en logisk terrorhandling, men i mine øyne er likevel årsakssammenhengen mellom sykdom og handling fraværende. I beste fall er den basert på spekulasjon.

Jeg har selvfølgelig ingen fasit til dette spørsmålet, men jeg er altså av den oppfatning at hadde det psykologiske prinsipp vært gjeldende, ville Breivik blitt funnet strafferettslig tilregnelig, selv om retten hadde støttet seg til den første erklæringen.

Rettspraksis i andre land

Tilregnelighetsutvalget har i sin rapport tatt for seg rettspraksis i noen andre land, hvor nettopp det psykologiske - eller det blandede - prinsipp ligger til grunn for bedømmelsen av strafferettslig utilregnelighet. Det var tydeligvis ikke så mye av denne rettspraksisen som imponerte tilregnelighetsutvalget, i hvert fall ikke nok til at det ville anbefale en overgang til det psykologiske prinsipp.

Tilregnelighetsutvalgets anbefalinger

Tilregnelighetsutvalget anbefaler derimot at det medisinske prinsipp fortsatt skal være gjeldende, dog i en lett modifisert form. De sakkyndige skal ikke lenger uttale seg, eller konkludere med, om lovbryteren var psykotisk i lovens forstand. Utvalget tenker seg at dette vil markere at det er domstolens oppgave å trekke opp utilregnelighetens grenser.

Tilregnelighetsutvalget understreker også at det alminnelige strafferettslige beviskravet- "enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode" - fortsatt bør anvendes fullt ut ved spørsmål om tilregnelighet.

Så, om tilregnelighetsutvalgets anbefalinger tas til følge, vil det medisinske prinsipp fortsatt råde i spørsmålet om utilregnelighet. Dette betyr at den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden, ikke kan straffes. Dukker det opp en ny terrorist, vil denne derfor måtte dømmes til tvungent psykisk helsevern, hvis personen har en symptomgivende psykoselidelse under terrorhandlingene.

Var Raskolnikov strafferettslig utilregnelig?

Jeg stilte i mitt foregående innlegg det hypotetiske spørsmålet om Raskolnikov, hovedpersonen i romanen, Forbrytelse og straff, kunne blitt funnet strafferettslig utilregnelig dersom han hadde blitt stilt for en norsk rett i dag.

 


Fra filmen, Forbrytelse og straff.



Hadde drapene skjedd i Norge i vår tid, ville det utvilsomt blitt oppnevnt sakkyndige som skulle vurdere om straffelovens § 44 kunne komme til anvendelse. De sakkyndiges oppgave ville derfor blitt å vurdere om Raskolnikov hadde vært psykotisk, bevisstløs eller høygradig psykisk utviklingshemmet på tiden for drapene.

Psykisk utviklingshemmet?

Ingenting peker i retning av at Raskolnikov var noe annet enn en normalt intelligent mann, så det foreligger ingen psykisk utviklingshemming.

Bevisstløs?

Han var våken, fokusert og konsentrert da han gjennomførte forbrytelsen, og han måtte flere ganger improvisere for å redde situasjonen. Han var i ettertid i stand til å rekapitulere hendelsene detaljert og troverdig. Det er således ingen mistanke om at han var bevisstløs på tiden for handlingene.

Psykotisk?

Hva med psykose? Er det noe som tyder på at Raskolnikov handlet i en psykotisk tilstand?

Hvis så skulle vært tilfelle, er det ikke usannsynlig at disse psykotiske symptomene ville vært ledd i en kronisk psykoselidelse. Kanskje en paranoid schizofreni?

Vi vet imidlertid at Raskolnikov var en velfungerende student frem til noen uker/ måneder før drapene fant sted. Han var sosial, hjalp sine trengende venner, fulgte opp sine studier, og han jobbet ved siden av som privatlærer. Det er med andre ord ingenting på den tiden som gir mistanke om at han led av en alvorlig sinnslidelse.

Raskolnikovs funksjonsfall

Men det skjedde åpenbart noe med ham en tid før forbrytelsene fant sted. Han la seg til i sengen, isolerte seg, betalte ikke husleien, og brydde seg ikke om å spise regelmessig. Han forsømte sine studier, og solgte sine bøker. Han gikk rundt i byen i skitne og fillete klær, uten at han selv enset det.

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox



Kunne denne sosiale tilbaketrekningen, gledesløsheten, apatien og nihilismen være forenlig med negative symptomer som kan opptre i forløpsfasen - den såkalte prodromalfasen - til en paranoid schizofreni?

Og hva med den tvangspregede grublingen hans om hva Napoleon ville gjort i hans situasjon? Kunne denne grublingen representere en såkalt perseverasjon - en stereotyp gjentakelse av en tankerekke?

Var det ikke også litt påfallende at han trakk sammenlikninger mellom seg selv og Napoleon? Led han av grandiose vrangforestillinger?

Raskolnikov hadde også opplevelser han selv fant underlige. Han hadde blant annet overhørt en samtale mellom to menn, der den ene av mennene ramset opp en rekke gode grunner for å rane den onde pantelånersken. Det merkelige, syntes Raskolnikov, var at dette skjedde nøyaktig samtidig med at han selv hadde begynt å planlegge drapet på den gamle damen. Kunne dette ha vært et innslag av magisk tenkning hos Raskolnikov?

Avvikende sinnstilstand, men ikke psykotisk

Det er vel ingen tvil om at Raskolnikovs sinnstilstand forut for og etter drapene må betegnes som avvikende. Fraværet av tunge, psykotiske symptomer som tankeforstyrrelse, stemmehøring og utvikling av paranoide vrangforestillinger, taler imidlertid imot at Raskolnikov befant seg i en psykotisk tilstand. I tillegg hadde han ingen åpenbar realitetsbrist.

Han hadde lagt en konkret plan om å drepe og rane pantelånersken, og han evnet å gjennomføre denne planen. Han valgte å drepe den gamle kvinnen med en medbrakt øks, og da den yngre søsteren plutselig dukket opp, nølte han ikke med å bruke øksen også mot henne. I løpet av sekunder resonnerte han med at også søsteren måtte dø, hvis han skulle kunne komme unna med sin forbrytelse.

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox



Han lyktes med å finne pantelånerskens verdisaker, som hun hadde gjemt godt. Før han forlot leiligheten, vasket han blodet av øksen, og han så over sine klær, i tilfelle det var blodflekker på dem. Til slutt klarte han å snike seg usett ut av bygningen, selv om det befant seg mange mennesker der.

Feber og forvirring

Under selve forbrytelsen var det således ingenting som tydet på at han var i en psykotisk tilstand. Etter drapene gikk han riktignok inn i en feberhet forvirringstilstand, hvor han gjorde og sa merkelige ting. I tillegg ble han paranoid på menneskene rundt seg, og følte de hadde forstått at det var han som var morderen. Han var likevel ikke psykotisk. I et øyeblikks klarhet sørget han blant annet for å bringe tyvgodset ut av leiligheten sin, og gjemme det på et sikkert sted.

Nei, straffelovens § 44 ville ganske sikkert ikke kommet til anvendelse for Raskolnikovs del. Han ville blitt vurdert å være strafferettslig tilregnelig, og han ville fått fengselsstraff.

En annen psykisk lidelse?

Men selv om han ikke var psykotisk i strafferettslig forstand, kan man jo stille spørsmål om han hadde en annen psykisk lidelse på gjerningstidspunktet.

Kunne hans store funksjonsfall, som skjedde idet han la seg til i sengen sin, være forenlig med en alvorlig depresjon? En depresjon som forstyrret hans tenkning, og som fremkalte enkelte psykose-nære symptomer. Eller var det kombinasjonen av fattigdom, dystre fremtidsutsikter og en overveldende håpløshetsfølelse som fikk ham til å gi opp?

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox



Under rettssaken i Russland på 1800-tallet tok retten faktisk hensyn til at Raskolnikov hadde befunnet seg i en avvikende sinnstilstand, ikke bare under selve drapet, men også under planleggingen av det, og i tiden etterpå. Han hadde blant annet ikke rørt noe av tyvegodset, som jo hadde vært motivet hans for å rane den gamle kvinnen. Siden han også gav uttrykk for en sterk og ektefølt anger, og ikke på noen som helst måte forsøkte å fraskrive seg ansvaret for sine forbrytelser, gav retten ham en straffereduksjon.

Det samme kunne faktisk ha skjedd i Norge i 2015.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.