RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Forholdet mellom fedre og sønner - hvor mye har det endret seg?

Et omfattende spørsmål, som det selvfølgelig finnes mange svar på. Tilsynelatende har det skjedd en endring, i hvert fall her i vår vestlige kulturkrets. De ytre rammene har utvilsomt endret seg. I motsetning til hva som var tilfelle for hundre år siden, lever vi ikke lenger i et patriarkalsk samfunn. Likestillingen har for lengst gjort sitt inntog, og kvinner opplever en autonomi som var utenkelig for ikke mange tiår siden. Folk skiller seg, og gifter seg på ny, uavhengig av kjønn og seksuell legning. Barneoppdragelsen har endret seg. Ungdommen forventes å ta sine egne valg når det gjelder utdannelse og yrkesvalg, og foreldrene kan i beste fall komme med råd.

 

 

Vi lever i en tid hvor ens alder ikke lenger definerer interesser og smak, og hvor man kan beholde en ungdommelig stil gjennom hele livet. I dag hører foreldre og barn på den samme musikken, kler seg ganske likt, og er kanskje også venner på Facebook.

 

 

 

 


 

 Alt dette må da ha påvirket forholdet mellom fedre og sønner i den ene eller andre retning? Man skulle i hvert fall tro at de voldsomme samfunnsendringene har skapt en større åpenhet, og ført til mer nærhet. Eller har det egentlig det? Er det faktisk slik at fedre og sønner i vår tid  snakker sammen om følelser, drømmer og nederlag? Er det rom for fortrolighet? Eller holder man seg fortsatt til mer overflatiske temaer av praktisk art, og skyver de alvorlige samtalene under teppet? Jeg undrer meg mange ganger over forholdet mellom fedre og sønner, og spør meg selv: Hvor mye har egentlig dette forholdet endret seg de siste hundre årene?

 

 

En roman som tar for seg nettopp dette temaet, er The Radetzky March (Radetzky-marsjen) av Joseph Roth (1932). Denne romanen er dessverre ikke særlig kjent i Norge. Jeg måtte bestille den på Amazones, etter at jeg først hadde sett en miniserie (DVD), basert på romanen. Miniserien er å få kjøpt i Norge, og den kan absolutt anbefales. Max von Sydow spiller en av hovedrollene, og det var vel hans deltakelse i serien som først og fremst gjorde meg nysgjerrig på den.

 

 

 


Foto: Fred Heggen

 

Selv om det sikkert ikke er så mange som har lest romanen, eller sett serien, velger jeg å trekke frem tre scener som jeg synes belyser forholdet mellom en far og en sønn for ganske nøyaktig ett hundre år siden. Så kan man jo spørre seg om det er noe gjenkjennbart i disse. 

 

 

"Handlingen i romanen (og serien) er lagt til keiserriket Østerrike-Ungarn, i årene før den første verdenskrigen bryter ut. Vi følger Franz von Trotta, en provinsprefekt i en mindre by, og hans sønn, Carl Joseph, som går på offisersskole. Samfunnet som beskrives i romanen, er patriarkalsk og autoritært, og dette gjenspeiles også i forholdet mellom far og sønn Trotta. Vi settes unektelig tilbake til en tid hvor faren bestemte sine barns fremtid.

 

 

I dette tilfellet har Franz von Trotta bestemt en militær løpebane for sin sønn, Carl Joseph. Dette fordi hans egen drøm om å bli offiser i kavaleriet, aldri ble realisert. Franz von Trottas far, som selv var krigshelt, forbød ham kort og godt deltakelse i militæret, og henviste ham med dette til et liv som sivilist. Det blir derfor Carl Joseph, som verken har interesse for militærvesen eller hest, som får i oppgave å virkeliggjøre sin fars drømmer fra ungdomstiden.

 

 

Carl Joseph, som vi første gangen møter når han er 15 år gammel, må av den grunn reise bort for å begynne på et militærakademi. Han kommer hjem til farens hus kun i sommerferiene - og alltid på en søndag. Hans far har nemlig bestemt at alle sommerferier skal begynne på en søndag, siden denne ukedagen er farens eneste fridag."

 

Min kommentar: 

Selv om han altså opplevde det selv, og husker hvor smertefullt det var, klarer ikke Franz von Trotta å gjøre noe annerledes med sin sønn, enn det hans egen far gjorde mot ham. Han foretar et yrkesvalg for sønnen, som om det er ham selv dette gjelder. Han klarer ikke å skille seg selv fra sin sønn, og hans egne ønsker og interesser tillegges derfor sønnen. Carl Joseph blir på en måte en forlengelse av ham selv, og det er gjennom Carl Joseph han nå omsider får anledning til å virkeliggjøre sine egne drømmer. Han lar med dette ikke sin sønn få anledning til å  realisere seg selv. Sønnen gis ingen mulighet til å følge sine egne mål.

 

 

Han hindres dermed i å utvikle et eget selv - gjøre det avgrenset og sammenhengende - for å kunne bli en selvstendig person, og få en klar identitetsfølelse. For å oppnå dette, forutsettes det at man som barn og ungdom stimuleres til autonomi og selvstendig tenkning, og at man samtidig gis anledning til å kunne løsrive seg fra sine foreldre. Ved at han blir presset inn i en rolle som ikke er hans egen, og som han ikke har valgt selv, etableres en varig følelse av meningsløshet hos den unge Trotta. Han blir en person som gir opp livet før det egentlig har startet.

 

 

 

"Så første søndag - og hver eneste søndag sommeren gjennom - møter Carl Joseph opp på farens kontor presis klokken ni. De neste tre timene vil faren eksaminere ham i de ulike skolefagene. Den første halvtimen er den vanskeligste å komme seg gjennom for den unge gutten, for det er nesten som faren så fort som mulig må få utløp for den harme sønnens svakheter skaper i ham.

Så han trekker frem det faget Carl Joseph har størst vanskeligheter med, og spør ham om han fortsatt er svak i geometri. Deretter håner han sønnens manglende rytterferdigheter, som han kaller en skam."

 

Min kommentar:

Faren markerer med denne reaksjonen sin autoritet. Han lar sønnen forstå at far kan best. Ved at han helt i starten av eksaminasjonen trekker frem sønnens angivelige svakheter, og regelrett ydmyker ham, vil han meddele sønnen at han som far - til enhver tid - har full oversikt over sønnens prestasjoner. Det vil rett og slett ikke være mulig å skjule noe for ham. Og han vil at sønnen skal forstå at han har skuffet sin far. Det er nemlig ikke plass til feil og nederlag i fars drømmer om en militær karriere. Når han i tillegg kaller sønnens svakheter for skammelige, sørger han for å forsterke en allerede godt etablert skamfølelse hos sønnen. Carl Joseph vil fortsette å føle skam, fordi de ting han håper å skjule for faren - som dårlige rytterferdigheter - likevel vil bli oppdaget av ham.

 

 

"I den trykkende stillheten som følger farens nådesløse devaluering av Carl Joseph, tenner så den gamle seg en sigarett, og gir med dette et signal til sønnen om at det verste nå er over. Han ber sønnen fortelle om det siste årets hendelser på militærakademiet. Plutselig sier han: Du er en stor gutt, min sønn. Har du rukket å forelske deg ennå? Spørsmålet kommer helt uventet, og får Carl Joseph til å rødme. Han må tvinge seg til å ikke å snu seg bort. Faren ser reaksjonen hans, og sier: Så, ikke ennå. Ikke la meg forstyrre deg, fortsett å snakke."

 

 

Min kommentar: 

Det er altså først når faren spør ham om hans forhold til kvinner, at Carl Joseph virkelig føler skammen. Han rødmer, og får problemer med å møte fars blikk. Kanskje er fars spørsmål uskyldig ment, og kanskje gjenspeiler det et oppriktig ønske om å bli litt kjent med sin egen sønn. Det er imidlertid åpenbart at den kontakten de har hatt til nå, ikke gjør det mulig med slike spørsmål. Både i form og innhold har kommunikasjonen mellom far og sønn så langt kun vært tillukkende.

 

Uansett forstår Franz von Trotta - gjennom sønnens rødming - at den unge sønnen ennå ikke har gjort sine erfaringer i kjærlighetslivet. I stedet for å late som ingenting, og gå videre i samtalen, forsterker han sønnens skamfølelse; han lar ved sin bemerkning sønnen forstå at han ved sin reaksjon har avslørt seg selv. Heller ikke denne svakheten klarer han altså å holde skjult for faren.

 

 

Slik beskrives kontakten mellom en far og en sønn i et overklassehjem i Østerrike for omtrent hundre år siden. De kommuniserer om praktiske ting, nærmest som mester og svenn, og faren avgjør hva som er rett og galt. Faren forteller aldri noe om sitt eget liv, og han åpner heller ikke for at sønnen kan få en sjanse til å fortelle hvem han er, hva han tenker på, eller hva han drømmer om. De står der som far og sønn, i det samme rommet, kanskje bare en meter fra hverandre, men den virkelige distansen mellom dem er likevel uoverskuelig.

 

 

"Året etter kommer sønnen hjem som løytnant, og i stedet for den rituelle eksamineringen i skolefagene blir det gratulasjoner fra den stolte far. Når det viser seg at Franz von Trotta har ærender i Wien, ønsker han dessuten å ha med seg sin sønn på reisen. De sitter sammen på toget, tar inn på hotell, og sammen vandrer de rundt i Wien. Carl Joseph synes han merker en endring hos faren; det er som om gjensynet med byen faren en gang kjente så godt, gjør ham yngre.

 

 

Han oppdager nye sider ved sin far, som overrasker ham. Faren kjøper klær til ham, og gir ham også et sigarettetui, med inngravert hilsen, som gave. Under et cafebesøk forteller faren helt plutselig at han på nettopp denne cafeen en gang traff en kvinne. Selv om denne personlige betroelsen fra farens side kommer bardus på Carl Joseph, klarer han likevel å stille faren noen spørsmål om denne kvinnen.

 

Like etter stiller en alkoholisert og fattig maler seg opp ved bordet deres, og han kjenner tydeligvis gamle von Trotta. Det viser seg at denne maleren en gang i tiden var farens beste venn, og det var han som i ungdommen hadde malt farfarens portrett. Maleren henvender seg til Carl Joseph, og forteller at Fanz von Trotta som ung hadde vært sjenert overfor kvinner. Faren får det plutselig travelt med å gå, han finner det åpenbart pinlig at sønnen får høre dette.

 

 

Når de forlater cafeen, blir Carl Joseph nok en gang overrasket; for første gang i livet kjenner han farens arm rundt sin egen, og de går hele veien til hotellet arm i arm. Faren betror ham på denne spaserturen at selv om det har gått dårlig med maleren, regner han ham fortsatt som sin beste venn i Wien."

 

Min kommentar:

Jeg synes denne reisen til Wien på en utmerket måte illustrerer hvor lite det noen ganger skal til for å løse opp et tilsynelatende tilstivnet forhold mellom foreldre og barn. Franz von Trotta endrer seg på denne reisen; han mykner til, han kommuniserer friere, og han viser at han åpenbart er stolt over sin sønn.

 

Wien vekker til live minner fra hans yngre dager, og noen av disse deler han med Carl Joseph. Ved eksplisitt å fortelle om en kvinne han en gang møtte, innbyr han for første gang til en fortrolighet mellom dem. Ved at faren fremstår som mindre rigid og autoritær, ser Carl Joseph ham bli yngre. Siden Carl Joseph samtidig føler denne reisen har gjort ham selv eldre, nærmer de seg hverandre i funksjonell alder. De blir mer jevnbyrdige.

 

Når faren også vil gå arm i arm med ham, forsterkes denne følelsen av samhørighet. Selv om den alkoholiserte malereren som dukker opp, forteller Carl Joseph ting om hans far, som faren ikke har ønsket sønnen skulle få vite, er dette med på å menneskeliggjøre faren. Carl Joseph forstår at også faren hans har levd et liv, og at det befinner seg mange hemmeligheter under den striglede fasaden.

 

 


 

 

"Men reisen til Wien gir ingen varig bedring av forholdet mellom far og sønn Trotta. Kanskje  kom den for sent, eller kanskje tok de ikke vare på frøet som var sådd. De glir bare mer og mer fra hverandre, på samme tid som det store keiserriket knaker i sine sammenføyninger. 

Carl Joseph velger å trosse sin far, og han søker seg bort fra kavaleriet. Han blir infanterist, og blir stasjonert som løytnant i en garnison i ytterkanten av riket. Faren føler behov for å møte sin sønn, og han reiser på besøk.

 

 

Sønnens alkoholforbruk og resignerte fremtoning bekymrer den aldrende faren, men det blir vanskelig for ham å gi noe annet enn forsiktige råd. Han forstår at sønnen er ulykkelig, men han føler seg rådvill og handlingslammet i denne situasjonen. Det var enklere på den tiden sønnen gikk på offisersskolen, og han kom hjem i sommerferiene. Da visste han hvordan han skulle møte ham; tre timers eksaminering hver søndag formiddag føltes den gangen som en riktig måte å oppdra en sønn. Siden, da sønnen kom hjem som løytnant, var tiden kommet for gratulasjoner. Men i møtet med en beruset og dypt ulykkelig sønn vet han ikke hva han skal gjøre.

 

 

Han forstår i løpet av sitt besøk at han faktisk ikke kjenner sin egen sønn. Det er som om hans unge løytnantsønn er like fremmed for ham som enhver annen løytnant. Når han omfavner Carl Joseph for å ta farvel, føler han trang til å fortelle sønnen at han elsker ham. Men det blir for vanskelig for ham å si de ordene. Han reiser uten å ha klart å formidle sine egentlige følelser."

 

Også for hundre år siden kunne det være vanskelig for en far å si jeg elsker deg.