Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Gråt - en undervurdert hersketeknikk

Hva kan være årsaken til at enkelte kvinner kan ta til tårene under vanskelige forhandlinger eller i tøffe diskusjoner?
Trine Skei Grande er leder for Venstre og kulturminister. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Trine Skei Grande er leder for Venstre og kulturminister. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix Foto: (NTB scanpix)

I media har det kommet frem at Venstres partileder, Trine Skei Grande, og Oslo-byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen (SV), har en tendens til dette. Egentlig litt merkelig, da begge er erfarne, profilerte og ambisiøse politikere, som opp gjennom årene har vært utsatt for mange tøffe tak.

Man når ikke toppen i politikken, uten at man gang på gang beviser at man er en vinnerskalle. Man blir rett og slett ikke toppolitiker hvis man ikke er over gjennomsnittet tykkhudet.

Gråter du?

Verken Trine Skei Grande eller Inga Marte Thorkhildsen, kan sies å være spesielt konfliktsky. Likevel snakkes det altså om at de begge kan ha en noe spesiell stil i situasjoner hvor de møter motgang. Om Skei Grande heter det at hun har en tendens til å begynne å gråte, det være seg i forbindelse med regjeringsforhandlinger, eller i harde diskusjoner internt i partiet.

Inga Marte Thorkhildsen skal visstnok ha et noe bredere repertoar hva angår følelsesuttrykk, da hun angivelig kan veksle mellom gråt og skrik i situasjoner hvor hun ikke får det som hun vil.

Byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen (SV) . 

Handler denne påfallende gråtingen om at de to nevnte kvinnene er utpregede følelsesmennesker, eller dreier dette seg om noe helt annet?

De fem hersketeknikker

Professor Berit Ås kom for noen år siden med en liste over hva hun mente var menns hersketeknikker over kvinner i arbeids- eller organisasjonsliv:

  • Usynliggjøring
  • Latterliggjøring
  • Tilbakeholdelse av informasjon
  • Fordømmelse uansett hva du gjør
  • Påføring av skyld og skam

Jeg tror nok at Berit Ås hadde rett i sin hypotese, og at det mange steder foregikk en direkte eller subtil diskriminering av kvinner, hva angikk deres rettigheter, muligheter eller integritet. Kanskje brukes de samme hersketeknikkene mot kvinner også i dag, dog i noe mer fordekte former?

Aktuelle hersketeknikker i dag?

Er det slik at kvinnelige medarbeidere utsettes for usynliggjøring eller latterliggjøring? Holdes de utenfor når viktige beslutninger tas? Opplever de fordømmelse eller skam i møter med kolleger eller overordnede?

Jeg ser ikke bort fra at dette kan være tilfelle enkelte steder, men jeg velger likevel å tro at disse hersketeknikkene i dag brukes like mye av kvinner som av menn, siden likestillingen utvilsomt har kommet noen skritt lengre siden Ås formulerte sine feministiske teser. Selv om disse i sin tid var myntet på menn, er de i sin natur ganske så kjønnsnøytrale, spør du meg.

Heller er det vel snakk om hvilken posisjon man sitter i; en overordnet kvinne kan godt bruke de samme hersketeknikkene mot en underordnet mann.

Hersketeknikken Ås glemte

En hersketeknikk Berit Ås ikke nevnte – kanskje fordi den eies av kvinnen – er det å ta til tårene for å få det som man vil. For ordens skyld: Jeg skriver nå kun om kvinner i arbeidsliv, utdannelse, eller i organisasjonsliv, herunder politiske aktiviteter. Det er viktig å understreke at dette innlegget på ingen måte handler om hva som skjer i den private sfæren.

Når jeg hevder at dette er en hersketeknikk som eies av kvinnen, mener jeg på ingen måte at denne benyttes av kvinner flest. Nei, jeg er tvertimot av den oppfatning at kun et lite mindretall av kvinnene benytter seg av gråtekortet.

Det kan lønne seg å gråte

Men de som gjør det, har nok for lenge siden funnet ut at det gråte en skvett, i bestemte situasjoner, kan være svært lønnsomt. En kvinne som begynner å gråte, kan nemlig oppnå visse fordeler. Er kvinnen i en forhandlingssituasjon som kanskje har låst seg, kan det være et smart trekk å ta til tårene.

For endrer ikke motparten syn umiddelbart som en følge av følelsesutbruddet, skjer det nok noe med selve forhandlingsklimaet. Motparten risikerer å bli satt ut emosjonelt av denne uventede responsen, og man begynner automatisk med selvransakelse for å finne årsaken til gråteanfallet. Sa jeg noe galt? Var jeg urimelig nå? Hva kan jeg trøste henne med? Alt som måtte finnes av empatiske egenskaper, begynner med andre ord å røre på seg.

Er ikke dette manipulasjon, så vet ikke jeg.

Dessuten er det vedtatt for lenge siden at det er unfair av en mann å gyve løs på en gråtende kvinne. Dette er en leveregel som kanskje har gått ut på dato, men like fordømt bæres den videre fra generasjon til generasjon.

En hersketeknikk forbeholdt kvinnen

Hvis du synes jeg i dette innlegget inntar en mannssjåvinistisk stil, så får det nå heller være slik. Jeg fastholder nemlig mitt hovedpoeng, som går ut på følgende ( hold deg fast!): Denne hersketeknikken er utelukkende kvinnens domene.

Og dette handler ikke om at kvinnen besitter dårligere menneskelige egenskaper enn menn. Nei, dette handler kun om at akkurat denne hersketeknikken ikke funker for menn.

Grunnen er kanskje nedarvede holdninger, som blant annet sier at menn helst ikke bør gråte, i hvert fall ikke i en offentlig sammenheng (begravelser unntatt). En mann som i en faglig eller politisk diskusjon begynner å gråte, har kort og godt tapt både diskusjonen og sitt ry som debattant.

Han vil bli sett på som svak og stakkarslig, og vil ikke ha mulighet til å nå frem med sitt syn. Slaget er med andre ord allerede tapt.

For enkelte kvinner kan det i visse situasjoner være omvendt; en gråtende kvinne skal man rett og slett la være i fred. Eller man bør la henne få viljen sin.

En hersketeknikk som virker

Når Trine Skei Grande begynner å gråte under regjeringsforhandlinger eller i forbindelse med stridigheter i eget parti, kan det være grunn til å mistenke henne for å benytte seg av denne hersketeknikken. Mye tyder jo på at den så langt har virket meget bra.

Selv forklarer hun tårene med at hun er et følelsesmenneske. Jeg kjenner ikke Skei Grande, har aldri møtt henne, og jeg vil derfor ikke tillate meg selv å mene noe om hennes følelsesregister.

Urimelige bortforklaringer

Litt merkelig – eller egentlig svært urealistisk – synes jeg imidlertid det er, at en så dreven, resultatorientert og strategisk politiker som Skei Grande skulle kunne tillate seg slike følelsesutbrudd under viktige forhandlinger eller diskusjoner. Jeg tror faktisk ikke på forklaringen hennes. I mine øyne bedriver hun en ren hersketeknikk.

Den samme hypotesen har jeg når det gjelder Inga Marte Thorkildsen; hun bruker så vel gråtingen som skrikingen for å få det som hun vil. Også for Thorkildsen ser denne teknikken ut til å ha gitt gode resultater.

Bra, Berit Ås!

Jeg har sans for Berit Ås, og tenker det har vært utrolig viktig for likestillingsarbeidet at hun synliggjorde de vanligste hersketeknikkene som menn har benyttet seg av.

Hun burde imidlertid også ha tatt med hersketeknikken som er forbeholdt kvinnen. Denne teknikken er i mine øyne undervurdert, og den kan derfor gå under radaren i lang tid.

Man bør aldri kimse av uventede tårer. Den indre alarmklokken bør faktisk ringe umiddelbart.

Vil du delta i debatten?
Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening
(tjeneste under utvikling).