*Nettavisen* Nyheter.

Historien om en islamistisk mentor

Det er mange som leter etter plausible forklaringer på hvorfor tusenvis av unge mennesker (hovedsakelig menn), gjerne fra middelklassen, forlater sine europeiske hjemland, og reiser til Syria eller Irak for å bli jihadister - fremmedkrigere - for ISIL.

Klikk på bildet for å forstørre.

 



Hvordan kan det ha seg at så mange velger å forkaste vestlig sivilisasjon og demokrati, og i stedet er villig til å begå krigsforbrytelser for en islamistisk terroristbevegelse?

"Jihad - hellige krigere."

Den norske filmregissøren og menneskerettighetsaktivisten, Deeayah Kahn, har laget en viktig dokumentarfilm som heter, «Jihad - hellige krigere». Filmen ble for en tid tilbake vist på NRK, og den er fortsatt tilgjengelig på NRK.no.

Khan oppsøker britiske muslimer som en gang valgte å bli jihadister, men som siden skal ha snudd ryggen til det radikale, islamistiske miljøet.

Klikk på bildet for å forstørre.

 


Deeayah Khan

Abu Muntasir

Det er flere tidligere jihadister som opptrer i filmen, men hovedpersonen er likevel Abu Muntasir. Han presenteres som den personen som kanskje har det største ansvaret for at jihadismen har blitt spredt i Vesten. Han skal i mange år ha vært med på å radikalisere tusenvis av unge muslimer, og han hadde tidligere en stor tilhengerskare.

Etter 15-20 år som fremmedkriger i ulike land har Muntasir vendt tilbake til Storbritannia. Hans virke i dag er som "lavmælt" imam i en liten, "hengiven" menighet. I tillegg gjør han "veldedig arbeid", uten at det presiseres hva dette arbeidet går ut på. Han opplyser selv at han har 12 barn.

Klikk på bildet for å forstørre.

 


Abu Muntasir Foto: The Guardian

Aktivisten Muntasir

Muntasir slo i sin tid virkelig an tonen med uttalelser som «Vi tolererer ikke angrep på muslimer. Jihad er vår plikt!» Han inviterte en rekke islamistiske ekstremister til Storbritannia, blant annet Anwar al-Awlaki, for virkelig å få fart på den jihadistiske vekkelsesbølgen.

Muntasirs mantra pleide å være: "Koranen er vår grunnlov. Jihad er vår vei. Å dø som martyr på Guds vei er vårt kall og vårt mål."

Bakgrunnshistorien

Vi får vite at Muntasir er født i 1959, og at han vokste opp i Bangladesh. På 1960-70-tallet gjennomgikk Bangladesh krig og store omveltninger, før løsrivelsen fra Pakistan ble en realitet i 1971. Han skal ha mistet 22 slektninger på den tiden.

Muntasir sverget tidlig på at han en dag skulle drepe en hindu, enten dette skulle skje på slagmarken eller på gaten. Da han var 11-12 år, ble storebroren hans myrdet, og dette skal ha gått veldig inn på ham.

Bruddet med jihadismen

I filmen får Muntasir spørsmål om hva det er som trekker unge menn inn i ekstremismen. Han svarer: "Verden har muslimer og ikke-muslimer. Alt som utgjør vantro og ikke-tro i deres systemer og utdannelse og levesett, er æresløst, ufullkomment og korrupt."

Muntasir forklarer i filmen at han brøt med jihadismen, fordi han etter hvert ble klar over at det ikke bare var de vantro som ble drept i krigene han deltok i. Nei, som oftest var det muslimer som drepte andre muslimer.

Også den utbredte korrupsjonen blant lederne i islamistbevegelsene provoserte ham veldig. Det ble snakket mye og høyt om ære, men dette lød bare falskt når de samme personene beriket seg på bevegelsens bekostning. Samlet de inn en pengesum til bevegelsen, kunne eksempelvis halvparten av pengene bli brukt til å finansiere utdannelsen til kommandantens sønn.

Klikk på bildet for å forstørre.

 


Abu Muntasir

Den perfekte mentor

Før Muntasir brøt med jihadistmiljøet, hadde han imidlertid en enorm påvirkningskraft i religiøse spørsmål. En av de som en gang lot seg rekruttere til hellig krig av Muntasir, forklarer hvorfor:

"Jeg så Abu Muntasir som en inspirasjon og et forbilde jeg hadde søkt hele livet. En sterk mann med sterke ideer. I religiøse spørsmål var han min helt, jeg så opp til ham. Han hadde alle egenskapene; han var modig, utdannet, intelligent, veltalende."

En annen forteller: "Vi gikk til møtene hans i Øst-London, og ble hans groupies. De tilbød noe jeg aldri hadde hatt: en familie, forståelse, tilhørighet. Der begynner reisen."

Ja, Muntasir fungerte på den tiden utvilsomt som mentor for flere unge, søkende muslimer, og brukte denne posisjonen til å rekruttere mange av disse til å delta i krigshandlinger i andre land. Det er tydelig at de idealiserte ham, og at de følte seg beæret over at de fikk være sammen med ham.

Forbildet

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken påvirkningskraft Muntasir hadde på sin tilhengerskare, der han reiste rundt som en bejublet rockestjerne, og oppildnet til hellig krig. Var han ikke den religiøse lederen som predikerte den rette tolkningen av islam, og som viste i praksis hva en ekte muslim var pliktig til å gjøre? Var han ikke mannen som virkelig stod opp for verdens undertrykte muslimer, og drepte ikke-muslimer med bare hendene?

Idealisering og speiling

Men han var ikke en person man bare kunne beundre og idealisere. Han var også en person som gav sine tilhengere anerkjennelse og en følelse av tilhørighet. Han var en person man kunne speile seg i, og i speilbildet se en verdsatt person; en person som ble tatt på alvor, og som endelig kunne føle seg som et unikt og elsket individ.

Tenk, hvilket følelsesmessig fyrverkeri det ble skapt i den søkende, unge mannen, da øyeblikket var der, og Muntasir for første gang la sin arm omkring hans skuldre, så ham inn i øynene, og kalte ham bror.

Det er faktisk vanskelig å tenke seg et sterkere øyeblikk. Mannen som den unge mannen beundret grenseløst, betraktet dem nå som brødre. Den unge mannen, som tidligere hadde følt seg som et null, var nå blitt lederens elskede bror.

På denne måten skapte Muntasir psykologiske bånd mellom seg selv og sine disipler, som det ville vært vanskelig å bryte. Tilhengerne hans kom i et avhengighetsforhold til ham, og de var villig til å gå langt for å opprettholde dette forholdet. Mente Muntasir det var enhver muslims plikt å reise ut for å utkjempe hellig krig med våpen i hånd, så ble det bare slik.

Klikk på bildet for å forstørre.

 


Fremmedkriger. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hersketeknikker

Han kunne også benytte kjente hersketeknikker når han snakket med sine følgere: «Man satt i en sirkel. Han holdt et foredrag om islam for oss. Så gav han brune konvolutter til enkelte. Man tenkte: Håper jeg får en. Vi må jo være de brune konvolutters brigade. Fikk man ingen, følte man seg som en dritt.»

Han satt altså der blant usikre, søkende, unge menn som så opp til ham, og han delte ut brune konvolutter. Til de utvalgte som der og da befant seg i hans indre krets. Gjennom å dele opp sine tilhengere i en indre og en ytre krets, og hvor ingen kunne være sikker på hvilken krets man tilhørte til enhver tid, befestet Muntasir sin posisjon som mentor og lederskikkelse i det islamistiske miljøet.

Liknende manipulasjonsteknikker har til alle tider blitt benyttet med suksess i kulter, sekter og i totalitære stater, og har blant annet blitt beskrevet av avhoppere fra Scientologi-bevegelsen.

Bør han bli tilgitt?

Hvor mange mennesker Muntasir har drept i løpet av sin karriere, får vi ikke vite. Han mener selv han bør tilgis for sine handlinger. Han begrunner dette med at han selv har tilgitt de som drepte storebroren hans. Som om han vil forklare sin karriere som fremmedkriger med tapet av storebroren.

Ja, nå har jo riktignok historien vist oss at drepte storebrødre kan få uante konsekvenser. Lenins storebror ble henrettet av tsaren, og vi vet jo alle hvordan det endte. Så vidt jeg vet, hadde ikke Lenin noen mentor. Hva med Muntasir? Var det en mentor der for ham? Vi får dessverre ikke vite det.

Muntasir blir så spurt om han tilgir seg selv. Dette spørsmålet får ham til å briste i gråt. Også når han forteller om to 13 år gamle brødre han ble kjent med i Burma, begynner han å gråte hemningsløst.

Hvorfor gråter Muntasir?

Det skulle vært interessant å få vite hvorfor han gråter. Er det tanken på alle hans ofre som får frem tårene? Eller synes han bare synd på seg selv og sin egen skjebne? Det fremkommer ikke svar på disse spørsmålene i filmen, men ikke en eneste gang registrerer jeg at han uttrykker noen form for ekte anger, verken over tidligere krigshandlinger eller over sin rolle som kynisk mentor for så mange unge mennesker.

Han har riktignok følgende budskap til unge mennesker som i dag tenker å reise ut som fremmedkrigere: "Ikke dra, ikke gjør det. Jeg angrer, ble villedet, var uvitende og mistolket Koranen."

Klikk på bildet for å forstørre.

 


Abu Muntasir

Så angrer han kanskje på årene som jihadist, likevel? Javel, kanskje det. Men jeg mistenker at målsettingen hans er uendret. Han mener nok fortsatt at Storbritannia en dag skal bli en islamsk stat, styrt i henhold til sharia-lovene.

Han kan imidlertid ha innsett at jihad, konfrontasjon og hatefulle ytringer ikke er veien å gå. Han vil heretter føre sin kamp, og nå sitt mål, med fredelige midler.

Han har nå valgt å bli en moderat islamist.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.