RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Historien om en norsk terrorist

Hvorfor velger noen å bli terrorister, mens andre nøyer seg med å bli hellige krigere? Hvilke psykologiske mekanismer kan ligge bak slike valg? Hvordan kan man forklare at en alminnelig, ung mann forvandles til en kaldblodig massemorder?

 

 

Hassan Dhuhulow. Bildet til høyre viser Hassan i Westgate kjøpesenter under terroraksjonen i 2013.

 

Tidligere hypotese 

Jeg har i et tidligere blogginnlegg («Terroristen som lengtet etter bekreftelse») fremsatt den todelte hypotesen om at en slik endring vil være avhengig av to sentrale faktorer:

1. Den unge mannen påvirkes i ekstremistisk retning av en mentor.

2. Den unge mannen har en narsissistisk sårbarhet som gjør denne påvirkningen mulig.

 

Hassan Dhuhulow

Som utgangspunkt for denne hypotesen tok jeg utgangspunkt i skjebnen til norsk-somaliske Hassan Dhuhulow, som ledet an i den grusomme terroraksjonen i Westgate kjøpesenter i Nairobi høsten 2013. Til sammen 67 mennesker - menn, kvinner, barn - ble massakrert av terroristene.

 

Da journalisten og forfatteren, Lars Akerhaug, for en tid tilbake skrev en bok om nettopp Hassan Dhuhulow, var jeg selvfølgelig spent på om bokens innhold understøttet min hypotese: Ble Hassan påvirket/ radikalisert av en mentor? Hadde han en type narsissistisk sårbarhet som gjorde ham tilgjengelig for denne påvirkningen?

 


 

Etter å ha lest boken, «En norsk terrorist», har jeg vel kommet frem til at hypotesen alene ikke fullt ut forklarer de valgene Hassan gjorde, og som en dag fikk ham til å sverge troskap til al-Shabaab. Jeg mener likevel at hypotesen er holdbar:

Hassan hadde sannsynligvis flere mentorer. Og med hans bakgrunnshistorie og oppvekstvilkår ville det vært nærmest naturstridig om han ikke hadde hatt en betydelig  sårbarhet med seg i bagasjen.

 

Mentorens rolle

Når jeg skriver mentor, mener jeg en voksen mann med autoritet, som personlig deler sine holdninger, kunnskaper og erfaringer med yngre, søkende menn. Mentoren underviser, veileder og korrigerer, og han har en klar politisk-religiøs agenda.

 

Eksempel på en islamistisk mentor: Anjem Choudary

 

Narsissistisk sårbarhet 

Narsissistisk sårbarhet er et begrep som brukes i selvpsykologien, og omhandler ubevisste lengsler og behov som er til stede hos oss alle fra fødselen av. Lengselen etter å bli elsket. Behovet for å kunne idealisere noen. Trangen til å høre til et sted.

 

Selvpsykologien

I følge selvpsykologien må disse narsissistiske behovene dekkes, dersom selvet skal kunne utvikle seg, og bli helt og sammenhengende. Et slikt selv vil gi god selvfølelse, selvtillit, og en følelse av identitet. Man blir et trygt og uavhengig individ, og man evner å trekke opp klare grenser overfor omverdenen.

 

Blir ikke de narsissistiske behovene dekket fullt ut i barndom og ungdom, kan man risikere å gå inn i voksenlivet med et fragmentert selv. Resultatet kan være dårlig selvfølelse, svak identitetsfølelse, en indre utrygghet. Den narsissistiske sårbarheten vil da være stor.

 

Speiling

Følte man seg ikke elsket som barn, vil man som voksen ha et stort behov for å komme i kontakt med mennesker som viser at de elsker en. Som gir en følelsen av å være unik og verdifull.

 

Barnet som speiler seg i mors øyne, og i speilbildet ser et elsket barn.

 

Idealisering

Hadde man ingen trygg, omsorgsfull og kunnskapsrik voksenperson å idealisere som barn, vil man som voksen søke mot mennesker man kan beundre, føle seg ivaretatt av, la seg rettlede av, og gi seg hen til.

 

Det er godt for et barn å ha en å idealisere.

 

Funksjonell tvilling

Vokste man opp uten venner, og led under ensomhetsfølelsen, vil man senere i livet stå igjen med et stort behov for å komme inn i et miljø, høre til et sted, og få en kulturell forankring.

 

En å identifisere seg med.

 

Alle har vi en narsissistisk sårbarhet

Siden ingen opplever en perfekt barndom eller oppvekst, betyr det at vi alle har en narsissistisk sårbarhet. Denne sårbarheten arter seg forskjellig fra person til person, men felles for oss alle er at vi ikke er den bevisst. Vi er med andre ord ikke klar over hvilke narsissistiske behov vi i underbevisstheten higer etter å få dekket.

De som får minst, har som regel den største sårbarheten, og de vil senere i livet søke mot personer eller miljøer for gjennom disse å kompensere for de udekkede behovene.

 

Historien om Hassan Dhuhulow 

Lars Akerhaug har gjort en grundig jobb med å avdekke bakgrunnen til Hassan Dhuhulow. Fra han ankom Norge i 1999, uten sin familie, til han reiste fra Norge for godt i 2011.

 

Lars Akerhaug

 

Det er en skremmende, men samtidig trist historie Akerhaug forteller oss. Det er en historie om ensomhet og fremmedfølelse. Om ikke å høre til. Om en radikaliseringsprosess som ingen stanset. 

 

Før Hassan kom til Norge, hadde han i Somalia vært vitne til maktkamper, krig og overgrep. Hans far var død, og moren var nå den viktigste personen i hans liv. Men moren reiste ikke med ham til Norge; hun ble værende i Somalia.

 

Den falske familiegjenforeningen

Hassan reiste riktignok ikke alene til Norge; han kom i følge med en «søster», og de ble begge «gjenforent» med sine «foreldre» i Larvik. Ingen sjekket om Hassan virkelig var den han utgav seg for, eller om han virkelig var i slekt med de han skulle bo sammen med. I papirene stod det at Hassan Dhuhulow var født i 1990. I virkeligheten var han født to år tidligere.

 

Den fremmede 

Livet i Larvik ble alt annet enn lykkelig for Hassan. Selv om han snakket godt norsk da han begynte i 6. klasse, ble han en outsider på skolen. Han var den eneste mørkhudete og den eneste muslimen. Han fikk ingen venner, og medelevene holdt avstand til ham.

 

Han bar på traumatiske minner, og han hadde hemmeligheter som det var viktig å beskytte. Han kunne eksempelvis ikke fortelle noen at de han bodde sammen med, ikke var hans virkelige foreldre, og at hans virkelige mor bodde i Somalia. 

 

«Det var en sjelden gang folk ville leke med meg, og det var en sjelden gang lærerne ville gi meg gode karakterer. I nesten alle friminuttene satt jeg der og tenkte, tenkte, tenkte og tenkte.» Hassan Dhuhulow, på islam.no, 03.02.2007.

 

Han var samtidig større og sterkere enn sine medelever (han var jo to år eldre), og lot seg lett provosere til slåsskamper. Slåssingen fortsatte på ungdomsskolen, helt til en mannlig lærer hadde en samtale med ham i begynnelsen av 10. klasse. Etter denne samtalen - denne voksenkontakten - ble han en mønsterelev.

 

Utenom skoletiden måtte Hassan passe sine fem «småsøsken», og han ble en slags farsfigur for dem. De pålagte pliktene hjemme gjorde det umulig med normale fritidsaktiviteter. Han var den som måtte ta trappevasken, og gjøre husarbeidet. Hassan fikk med andre ord aldri sjansen til å bli integrert i lokalsamfunnet. Likevel husker naboene ham som en åpen og vennlig gutt.

 

Praktiserende muslim 

Først da Hassan gikk i niende klasse, ble han en praktiserende muslim. Han var da forpliktet til å følge islamske forbud og påbud, noe som blant annet innebærer bønn fem ganger daglig.

 

Bønn

 

Han lukket øynene når det var seksualundervisning på skolen. Han unngikk gymtimene, og han sluttet å svømme, fordi han ikke fikk dekket seg til. Han drømte om å bli lege, men bemerket seg samtidig som en motstander av Darwin.

 

På et klassebilde fra 3. klasse på videregående skole er Hassan kledt i hvit, fotsid kjortel. Nesten alle de andre elevene har på seg sportsklær.

 

På leting etter likesinnede

Under tiden på videregående lette Hassan etter trosfeller. Han ble imidlertid avvist av de andre muslimske elevene, som var lei av at han hele tiden snakket om islam.

 

Han oppsøkte Rabita-moskeen i Oslo første gang i januar 2007. Dette er Norges største arabiskspråklige moske, og trossamfunnet har ideologiske koblinger til Det muslimske brorskap. Men heller ikke der passet han helt inn. Han ble betraktet som «rar» av sine jevnaldrende, som han traff i sosialt lag etter bønnen.

 

Rabita-moskeen

 

Radikaliseringen 

Men det var ett miljø som tok imot Hassan med åpne armer. Møtet med det radikale islamistmiljøet på Østlandet, hvor flere hadde tilknytning til Larvik og Skien, gav ham den etterlengtede følelsen av tilhørighet. Hassan ble dessuten svært aktiv i moskeen i Larvik.

 

Han hørte radikale islamistledere holde taler på nettet, blant annet Anwar al-Awlaki, den viktigste engelsktalende al-Qaida-lederen. Han søkte mot muslimske nettsider, hvor han  publiserte mer enn 1000 innlegg. Noen av disse innleggene er tatt med i boken, og særlig de som omhandler ensomhetsfølelsen og lengselen etter tilhørighet, er det vanskelig ikke å bli emosjonelt berørt av. Andre innlegg, hvor Hassan tar for seg temaer som religion og krig, er heller dyster lesning.

 

Anwar al-Awlaki - internettets Osama bin-Laden

 

Krigen i Somalia 

Hassan gikk i 1. klasse på videregående da han første gangen uttrykte ønske om å reise til Somalia. Etiopiske styrker hadde da rykket inn i Somalia, og kjempet mot islamistbevegelsen, al-Shabaab. På den tiden var ikke al-Shabaad definert som en terroristbevegelse, og mange somaliere støttet denne bevegelsen.

 

«Jeg skulle ønske jeg kunne være der og forsvare religionen min, folket mitt og landet mitt. Insha Allah vi vil vinne.» Hassan Dhuhulow, på islam.no, 30.11.2006.

Hassan skrev 29.01.2007: «De som undertrykker oss, vil få smake sverdet. Dette gjelder også Siv Jensen.»

 

Drømmen om å bli martyr

Fra 2007 ble Hassan opptatt av veien etter døden. Han ønsket å dø som martyr, for da å bli en av de som etter det jordiske livet ville få en helt spesiell plass hos Allah. Etter hvert ble det klart for Hassan hvor han måtte reise for å bli en hellig kriger. 16. januar 2008 logget han seg på datamaskinen: «I'm off!» Jeg drar. Vi ses i paradis, hvis Gud vil.»

 

I september 2008 avla Hassan ed til al-Shabaab på nettforumet, al-Qimmah. «Jeg er klar for og sverger troskap til al-Shabaab», skrev han. Han hadde nå forpliktet seg til blindt å følge denne bevegelsen.

 

PST tar kontakt

PST ble klar over Hassan i 2008. Han hadde lagt igjen mange spor på nettet.

I august 2009 reiste Hassan til Somalia. Da han kom tilbake etter noen måneder, hadde PST en samtale med ham, hvor de uttrykte sin bekymring. Etter dette sluttet Hassan å skrive på nettet. Han gikk under jorden.

 

Den 21. september 2013 dukket Hassan opp igjen, denne gangen i Westgate kjøpesenter i Nairobi. Radikaliseringsprosessen var fullendt. Han var nå en terrorist. Han var nå klar for massemord og martyrdød. 

 

Fra Westgate kjøpesenter under terrorangrepet.

 

Hvorfor gikk det så galt?

Hvorfor gikk det så galt med Hassan Dhuholow? Akerhaug peker på flere forhold som kan ha spilt inn, og som kan ha ført den søkende gutten inn i ekstremismens univers.

 

Vitne til krigshandlinger

Hassan hadde vært vitne til krigshandlinger før han kom til Norge. Opplever man slike handlinger på nært hold, kan det sette varige spor i et menneskesinn. Man kan få det som kalles posttraumatisk stresslidelse. Var det noen som tenkte på det da Hassan ankom Norge?

 

Manglende integrering

Hans far var død, mens moren ble igjen i Somalia. Han flyttet inn i et hjem hvor de voksne bare lot som om de var hans foreldre. Han ble pålagt en rekke huslige plikter, og måtte blant annet passe sine fem «småsøsken». Fungerte han som en hustjener for ekteparet han bodde hos? Han ble i hvert fall aldri integrert i lokalsamfunnet. Han følte seg hele tiden som en fremmed. Hvor hørte han egentlig til? I Norge eller i Somalia?

 

«I dag lever jeg som en nordmann, brunost og gulost er mine favoritter, og ski er min hobby. Men fortsatt så er jeg ikke akseptert som en nordmann av folk flest. Sier jeg at jeg er nordmann, så blir de sinte og går sin vei. I dag, så gir jeg blaffen i hva folk mener om det. Jeg er en nordmann i hjertet mitt, og det er det som teller mest.» Hassan Dhuhulow, på islam.no, 03.02.2007.

 

 Ensomhet på skolen

Han hadde ingen venner på skolen. Som mørkhudet muslim skilte han seg ut. Han kompenserte for utilstrekkelighetsfølelsen med å slåss. Men han var likevel ensom og ulykkelig. Tiden på skolen er viktig for oss alle, og vil ha mye å si for hvordan vi takler overgangen til voksenlivet. Det er på skolen man tilegner seg kunnskaper og ferdigheter, og det er der man knytter vennskap. Det er på skolen man lærer seg kodene for sosialisering.

Faller man utenfor fellesskapet på skolen, gjør det noe med selvfølelsen. Man kan rett og slett føle seg verdiløs som menneske. Slik var det nok for Hassan, også.

 

 

Alene og utenfor.                                                    Foto: Colourbox

 

Om å få en identitet gjennom religionen

Det å bli en fanatisk islamist skjer ikke over natten. Også for Hassan tok denne reisen tid. Gradvis identifiserte han seg med islam, og fant gjennom religionen et sted å høre til. Han hørte jo egentlig ikke til hjemme hos sin fiktive familie, og ingen ville være sammen med ham på skolen. Han følte seg nok veldig alene og fremmedgjort i det norske samfunnet, og søkte nok derfor mot noe som for ham føltes trygt og naturlig.

 

Samtidig var religionen noe han forbandt med sin avdøde far, som hadde hatt store kunnskaper om islam Ved å søke mot islam, og ved å fokusere på den uretten som skjedde mot muslimske land, ble det mulig for ham å få en identitet. Det var ikke lenger så farlig at han ikke ble akseptert av medelevene, for han var nå en troende muslim. Han hadde fått et kall.

 

Skolens unnfallenhet

Hassan valgte salafismen, en bokstavtro og konservativ tolkning av islam. Endringen i atferd og klesstil kunne umulig ha blitt oversett. Hvorfor tok ikke skolen noen grep?

 

Ingen av lærerne på skolene han gikk, forsøkte å rettlede Hassan. Ingen forsøkte å utforske hvilke tanker og ideer som svirret rundt i hodet til den norsk-somaliske eleven. Dessuten førte hans religiøse aktiviteter til at han ble en mønsterelev. Før hadde han jo vært en slåsskjempe.  

 

Kanskje gjorde ikke lærerne noe forsøk på å korrigere ham, fordi de var redd en innblanding i religiøse spørsmål skulle bli misforstått.

 

«Jeg begynner å bli lei av disse rasistiske lærerne. I alle skoler jeg har gått i så har det alltid vært minst en rasistisk lærer. Det var verst på ungdomsskolen.» Hassan Dhuhulow på Islam.no 11.12.2006.

 

 Moskeens unnfallenhet

Hassan forsøkte ikke å skjule sine meninger, noe de mange innleggene på diverse nettfora tydelig vitner om. Hassan var også aktiv på diskusjonsforumet islam.no, et nettsted drevet av personer med tilknytning til Rabita-moskeen. Det må derfor ha vært umulig for de muslimske miljøene å unngå å få med seg Hassans utvikling fra muslimsk troende til religiøs ekstremist.

 

Kanskje våget man ikke i moskeene å motsi Hassan? Kan det være at det i ordinære, muslimske trossamfunn ligger en reell frykt for å komme på kant med radikaliserte muslimer? Eller kanskje hadde det mange ganger vært gjort forsøk på å snakke ham til fornuft, uten å lykkes? Akerhaug skriver at det var flere som hadde forsøkt å argumentere mot Hassan, forsøkt å få ham på andre tanker, uten at dette hadde ført frem.

 

Profetens Ummah

Det er dessuten viktig ikke å glemme at Hassan fant sin tilhørighet i miljøet omkring Profetens Ummah, og at han der ble en nær venn av Mohammed Mohyeldeen, som på den tiden fungerte som talsmann for denne islamistiske gruppen. Han hadde altså funnet et miljø som ikke bare aksepterte hans ekstreme tolkning av islam, men som sikkert også oppmuntret ham til å følge sine drømmer om å bli en hellig kriger.

 

Fra en demonstrasjon i regi av Profetens Ummah. Foto: VG

 

Joda, det var personer i det somaliske miljøet i Larvik som skal ha blitt bekymret for Hassans utvikling, og de varslet PST i enten 2007 eller 2008. Men da var nok radikaliseringsprosessen allerede kommet for langt. Reaksjonen burde kommet mye tidligere.

 

Hassans narsisstiske sårbarhet 

Hassan var sterkt knyttet til sin mor, men han forlot henne da han var ni år gammel. Det er vel ikke urimelig å tenke seg at denne atskillelsen skapte et emosjonelt tomrom i ham, og at han siden bar på en lengsel etter å bli elsket, sett, forstått. 

Han idealiserte sin avdøde far, som han hevdet hadde store kunnskaper om islam og arabiske språk. Savnet etter en voksen mannsperson som kunne veilede ham i religiøse spørsmål, var hele tiden til stede. Hassan søkte utvilsomt en voksenperson han kunne idealisere.

Hassan måtte lenge bære på følelsen av å være en fremmed, en som ikke hørte til noe sted. Han var alene på skolen, og på grunn av huslige plikter var han avskåret fra å finne venner på fritiden. Først da han fant veien inn i det radikale islamistmiljøet, fikk han venner som liknet på ham selv, og som hadde den samme religiøse og kulturelle bakgrunnen.

 

Fantes det en mentor?

At det i Akerhaugs bok fremkommer opplysninger som underbygger mistanken om en betydelig narsissistisk sårbarhet hos Hassan, var egentlig ikke så overraskende. Mer spent var jeg på om forfatteren hadde avdekket en eventuell mentor for ham. Om det fantes en eller flere personer som aktivt gikk inn for å dekke Hassans behov for å bli speilet, og for å kunne ha noen å idealisere. 

 

Mohammed Mohyeldeen som fremmedkriger i Syria i 2012.

 

Forfatteren går langt i å antyde at en person ved navn Hamad Mohammed ble Hassans mentor. (Hamad er faren til tidligere nevnte Mohammed Mohyeldeen i Profetens Ummah.) Hamad skal være en mann med store kunnskaper om islam, og han ledet av og til bønnene i Larvik-moskeen.

Hassan hadde mye kontakt med Hamad, og knyttet seg sterkt til ham. «Han er som en far for meg» skal Hassan en gang ha sagt til Mohyeldeen. Akerhaug fikk vite av en kilde med kjennskap til politiets etterforskning, at politiet anså Hamad som den viktigste pådriveren for ekstremisme hos Hassan.

 

Flere mentorer?

Men sannsynligvis var ikke Hamad den eneste mentoren til Hassan. Anwar al-Awlaki og andre islamistiske ledestjerner hadde nok også en veiledende rolle for den søkende ungdommen. Hva med svensk-somaliske Yassin Yare, som oppfordret Hassan til å sverge troskap til al-Shabaab? Fungerte den tidligere ungdomslederen i Stockholm også som en mentor?

Uansett om det var en eller flere som gikk inn i rollen som mentor for Hassan, bød det nok ikke på store problemer for dem å avdekke hans narsissistiske sårbarhetsområder. En erfaren mentor vil raskt forstå hvilke behov en ung, søkende mann har, og vil enkelt kunne benytte denne kunnskapen til å påvirke i radikal retning. Ved å være en person som kan idealiseres, men samtidig være en som ser, lytter, og tar på alvor, skapes en sterk binding. Det oppstår en psykologisk avhengighet som kan være vanskelig å komme ut av.

 

 

Fra Westgate kjøpesenter.

 

Flere årsaker til terrorisme

Det er utvilsomt flere faktorer som spiller inn når unge menn blir radikalisert. Identitetskrise, fremmedfølelse, ensomhet, hverdagsrasisme, rus eller kriminalitet kan være slike faktorer.

Etter å ha lest Akerhaugs bok, holder jeg likevel fast ved hypotesen min om at en narsissistisk sårbarhet er en viktig forutsetning for at en person velger å ta det endelige skrittet inn i terrorisme. Og at det samtidig må være en eller flere personer som går inn i rollen som mentor, og gjennom aktiv påvirkning dekker personens narsissistiske behov.

Det er likevel viktig å understreke at selv om en person er under aldri så sterk påvirkning fra sine omgivelser, vil personen alltid måtte ta ansvar for de valg han tar. At det foreligger en narsissistisk sårbarhet, og at denne sårbarheten utnyttes, vil kunne være en forklaring, men aldri en unnskyldning, for at en person velger terrorisme.