Gå til sidens hovedinnhold

Ikke alle elsker Pride

Når flaggene i regnbuefarger nok en gang inntar gatebildet, er det et sikkert tegn på at utviklingen ikke lar seg stanse. Toleransen har kommet for å bli.

Vi er så heldige å leve i et land hvor kjærligheten kan få utfolde seg på tvers av kjønn og tradisjoner. Vi lever i et land hvor fordommene ser ut til å tape. Er ikke den årlige Pride-festivalen det beste eksempelet på at så er tilfelle?

I gamle dager

Vi kappes jo nesten om å få delta i denne paraden. Ja, er det ikke egentlig litt kult å gå i Pride-tog, når alle vet du er hetero? I denne toleransens tid er det kanskje lett å tenke at slik har det alltid vært. Man glemmer at det ikke er så altfor lenge siden holdningene i samfunnet var helt annerledes.

Da jeg vokste opp i Askim på 60-70-tallet, var homo et skjellsord. Det fantes ingen åpne homofile i lokalmiljøet, sannsynligvis fordi de fleste hadde flyttet inn til Oslo, hvor det var lettere å leve som homofil.

Oslo 1980

Jeg flyttet til Oslo i 1980, tyve år gammel, og når jeg tenker tilbake, hadde jeg utvilsomt med meg en rekke fordommer mot homofili i bagasjen. I løpet av de neste årene ble disse gradvis slipt bort. Men det tok sin tid, for holdningene i 80- og 90-tallets Oslo var som en treig masse, som gjorde sitt beste for ikke å endre seg.

Les også

Vegard Harm: - Det er flaut å tenke at jeg ikke vil være homo

Ungdomspolitikeren

Jeg husker veldig godt at formannen i ungdomsorganisasjonen til et staut, norsk, politisk parti sensasjonelt stod frem som homofil i 1992. Ja, ikke bare flagget han sin homofile legning, han slo også et slag for at skeive mennesker måtte få anledning til å ha et samliv.

Dette ble den gangen sett på som såpass kontroversielt i dette partiet at han ikke hadde annet valg enn å gå av som formann.

Ungdomspolitikeren høstet i den forbindelse ingen stor støtte innad i sitt eget parti, for å si det mildt. Så vidt jeg husker, var det ikke mange utenfor partiet, heller, som protesterte mot at en ung mann ble presset ut av et politisk verv på grunn av åpenhet om sin seksuelle legning. Jeg vil tro at han følte seg svært alene på den tiden.

Mye har skjedd siden den gangen

Men dette var i 1992. Siden har det skjedd mye hva angår aksept av og rettigheter for de homofile. Er det i det hele tatt noen som tenker over hvilken legning folk har i dag, har jeg mange ganger lurt på. Om man er hetero eller homo eller bifil, er det virkelig noen som bryr seg?

Unge mennesker

Men selv i 2018 er det tydeligvis vanskelig for mange unge mennesker å skulle akseptere sin seksuelle legning. Så vanskelig er det for enkelte å godta denne, at det ender med selvmord. Det er først når jeg hører om slike tragedier at det virkelig går opp for meg, at det fortsatt er et stykke igjen før man kan snakke om en fullstendig samfunnsmessig aksept av befolkningens homofile gren.

Ikke alle aksepterer

For selv om man ofte sitter igjen med et inntrykk av at «alle» nå er fordomsfrie, rause og tolerante i møtet med det skeive konseptet, er det faktisk en del mennesker som sliter med å godta den utviklingen som har skjedd på dette området de siste tyve -tredve årene. Og nå tenker jeg ikke på dem som kan karakteriseres som homohatere.

Jeg tenker heller på den gruppen mennesker som selv mener de ikke har sterke antipatier mot homofile/ bifile, men som likevel har store problemer med å skulle akseptere at disse sidestilles med den heterofile majoriteten i samfunnet, enten dette gjelder ekteskap eller adopsjon eller andre ting. Og jeg tror faktisk ikke denne gruppen er så liten, selv om den er tilnærmet usynlig i media eller i samfunnet for øvrig.

En usynlig gruppe

Det kan være flere grunner til denne motviljen mot homolikestilling; religiøse forklaringer, moralske innvendinger, samfunnspolitiske overveielser, eksistensielle betraktninger. Sannsynligvis snakker vi her om en mangefasettert gruppe, som har hentet sine motforestillinger fra ulike ståsteder.

Siden vi så sjelden hører fra denne sammensatte gruppen, kan det være lett å glemme at den finnes. Noen ganger kommer det et og annet livstegn, som når Pride markeres i barnehagene.

Pride i barnehagen

Siden media har skapt det inntrykk at ingen lenger bryr seg om hvor det arrangeres homomarsjer, blir protestene mot barnehage-pride knapt nok registrert, og like fort glemt. Som om protestene aldri har funnet sted.

Hva forventes?

Så, hvordan forventes det at disse homoskeptiske individene skal møte barna sine, som kommer hjem fra barnehagen med regnbueflagget malt i panna? Kan man virkelig forvente at de undertrykker egne synspunkter, og i stedet jubler høyt, og hyller det seksuelle mangfoldet som ikke lenger lar seg undertrykke?

Og risikerer de å bli karakterisert som dårlige foreldre hvis de ikke tar på seg toleransemasken, og later som om de støtter de markante samfunnsendringene som har funnet sted i den vestlige verden de siste årene?

Mennesker er forskjellige

Jeg synes ikke man skal kunne forlange noe slikt av mennesker som er overbeviste i sin motstand mot full likestilling mellom hetero - og homofile. Det må være lov til å være uenig i den antatte majoritetens mening, uansett hvor tidsriktig denne er, uten at man dermed skal stemples som et dårlig menneske eller en inkompetent forelder.

Skape forståelse, ikke bygge hat

Jeg håper likevel at man som voksen person ikke forsøker å prente inn i føyelige barnesinn sine egne negative holdninger til homofiles utrettelige kamp for anerkjennelse og aksept, da livslang avsky og intoleranse i så fall kan bli et mulig resultat.

Klarer man stedet å opprettholde et tilnærmet nøytralt utgangspunkt når dette temaet tas opp, kan det i stedet for negative holdninger bli rom for toleranse og åpenhet i barnas indre verden.

Les også

Å sette skapet på plass

Kommentarer til denne saken