*Nettavisen* Nyheter.

Multippel personlighet: Fiksjon eller virkelighet?

James McAvoy i filmen "Split".

Kan et menneske romme flere personligheter, som vil leve sine egne liv? Er det mulig for et menneske å ha flere parallelle identiteter?

Filmskaperen, M. Night Shyamalan, mener tydeligvis det. I filmen «Split» (2016), møter vi en ung mann, Kevin, som lider av en såkalt multippel personlighet.

Han har fortalt sin psykiater om 23 ulike personligheter som bor i ham, og som hele tiden konkurrerer internt om å få være framme i lyset. De ulike personlighetene kan samarbeide, men de kan også motarbeide hverandre.

Den hemmelige identiteten

Nå viser det seg at Kevin også har en 24. identitet, som han kaller Udyret, og som han har valgt å holde skjult for sin psykiater. Denne identiteten har hele tiden ligget der latent, og bare ventet på det rette øyeblikket til å manifestere seg.

Tidlig i filmen forstår vi at dette øyeblikket nærmer seg. Vi forstår også at når Udyret først får lov til å slippe til, vil denne personligheten dominere de øvrige fullstendig.

Kidnappingen

Som et ledd i denne prosessen kidnapper Kevin tre tenåringsjenter, som han så holder i fangenskap. De ulike personlighetene til Kevin hjelper ham med såvel bortføringen som tilbakeholdelsen av jentene, men ingen av identitetene som opptrer foran de vettskremte tenåringene, viser noen oppriktig glede over denne operasjonen.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: (Anya Taylor i Split (2016))

Vi forstår at de kun skal være med på forspillet. Alt styres ubønnhørlig mot det øyeblikket da Kevins hemmelige personlighet omsider skal tre frem i lyset.

Multippel personlighet

Det Kevin lider av, hevder filmskaperen, er noe som kalles multippel personlighet eller dissosiativ identitetslidelse. Dette er en type psykisk lidelse hvor personen opplever å ha to eller flere ulike identiteter eller personligheter. Disse personlighetene veksler mellom å dominere personens tankesett og væremåte, og de opptrer uavhengig av hverandre.

Mens det er enighet om at dissosiative reaksjoner er vanlig forekommende, er det blant eksperter motstridende meninger om dissosiativ identitetslidelse er en selvstendig lidelse.

Dissosiasjon

Når man dissosierer, beveger man seg fra en bevissthetstilstand til en annen. Dette kan skje i løpet av sekunder, og personen husker som regel ingenting i etterkant av dissosiasjonen. Som oftest har personen vært utsatt for alvorlige traumer i barndommen.

Traumer i barndommen

Bevissthetsendringen den gangen fungerte som en nødvendig mental flukt - en utvei - fordi det for barnet ikke var mulig å integrere de grusomme hendelsene, uten å bli psykisk revet i filler. Senere i livet vil den samme psykologiske reaksjonen være en innlært respons på hendelser som aktiverer minner om disse tidlige traumene.

Det ødelagte selvet

Selvet – kjernen i hver og en av oss, som definerer oss som unike, selvstendige individer - har som en følge av traumatiseringen blitt fragmentert og usammenhengende. Et selv som ikke er kompakt og helhetlig, vil igjen gi en svak og lett påvirkelig identitetsfølelse.

Reaktivering av stress og angst

Har man som barn blitt utsatt for seksuelt misbruk av en viktig omsorgsperson, kan man som voksen gjenoppleve den samme emosjonelle reaksjonen, gitt at det er noe som minner om de tidligere overgrepene.

Det kan for eksempel være måten man blir tilsnakket på, eller blikket man møter. Eller det kan være ulike lukter; etterbarberingsvann, tobakkslukt, svette.

Fra å være en forsiktig og tilbaketrukken person kan man under en dissosiering bli utagerende og fiendtlig. Man kan altså fremstå med en helt annen personlighetstype.

Tung ryggsekk

Fordi man som barn har vært utsatt for traumatiske hendelser, vil man som voksen bære på en tung ryggsekk, fylt av skyldfølelse, selvbebreidelser, selvhat, selvmordstanker og en ubevisst aggresjon. Noen utvikler også psykotiske symptomer i form av hallusinasjoner eller paranoide vrangforestillinger. Når man møter disse personene i psykiatrien, er det som oftest som en følge av helt andre psykiske plager enn selve dissosiasjonen.

Dr Jekyll and Mr Hyde

De aller fleste kjenner vel til Robert Louis Stevensons bok, Dr Jekyll and Mr Hyde (1886), om den godhjertede og pliktoppfyllende Dr Jekyll, som ble forvandlet til et menneskelig monster i form av Mr Hyde, idet han drakk en bestemt coctail, som han for øvrig selv hadde komponert.

Mange vil nok si at personlighetsendringen som skjedde hos Dr Jekyll, representerte en dissosiativ lidelse, hvor resultatet ble en multippel personlighet. Andre vil oppfatte forandringen som et resultat av rusmiddelinntak (coctailen).

Uansett var det den rolige og avbalanserte Dr Jekyll som var romanfigurens hovedidentitet, mens det var voldsmannen, Mr Hyde, som var den alternative personligheten. Jekyll og Hyde fungerte som to separate personer. Grusomhetene som Mr Hyde gjorde, var således ikke noe som Dr Jekyll hadde framme i sin bevissthet.

Er det mulig med multippel personlighet?

Men tilbake til Shyamalans film, hvor hovedpersonen altså har tallrike personligheter, som hele tiden sjonglerer mellom å være i førersetet.

Jeg må innrømme at jeg under deler av filmen ble sittende og lure på om dette er mulig i virkeligheten, eller om dette er en tilstand som kun finnes i spenningsfilmer.

Flere velfungerende personligheter?

Jeg vet det er erfarne og dyktige terapeuter verden over som er overbevist om at dette er fullt mulig, og de kan sikkert peke på en rekke pasienter som de mener har en slik multippel personlighet.

Jeg vil derfor være litt forsiktig med å uttale meg for bombastisk om denne problemstillingen, men jeg må likevel stille meg undrende til at det skal være mulig for en person å ha i seg flere velfungerende personligheter, som varierer i alt fra kjønn til alder. I det ene øyeblikket fremstår Kevin som en 11 år gammel gutt, mens han noe senere svinser rundt som en middelaldrende kvinne. Og i begge roller trygg og autentisk, velstelt og tilsynelatende velfungerende.

Min yrkeshverdag

De gangene jeg har sett personer som dissosierer, har de gått fra å være rimelig organiserte og oppgående til å bli utagerende og/ eller lite kontaktbare. Det har med andre ord vært lite som har vært velfungerende med den tilstanden de har fremvist under dissosiasjonen.

En person med en ubehandlet psykose kan også skifte personlighet. Mens hun i upsykotisk tilstand kan være en alminnelig, anonym og uføretrygdet kvinne, kan hun i psykosen transformeres til en hemmelig agent med adelige gener, på livsviktig oppdrag, med internasjonal mafia og CIA etter seg. I denne tilstanden får hun imidlertid sjelden tid til å betale regninger, skjøtte sin personlige hygiene, bære ut søppelet, eller følge opp alminnelige avtaler. Funksjonssvikten blir etter hvert så alvorlig at det bærer mot en ny sykehusinnleggelse.

Incest

Også i denne filmen til Shyamalan behandler han incest-temaet. En av tenåringsjentene har opplevd – og opplever fortsatt – å bli seksuelt misbrukt av en nær voksenperson. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jentas historie rulles opp samtidig som Kevins 24. personlighet, Udyret, har varslet sin ankomst.

Finnes udyret hos oss alle?

Kan det da være at denne hemmelige personligheten står for noe annet enn det å være en del av Kevins multiple personlighet? Kan Udyret, som vi alle venter på skal dukke opp i filmen, representere noe mer allment? Snakker vi her om en mørk, dynamisk kraft som mange går rundt og bærer på, uten å være klar over det, men som ikke skaper problemer, fordi denne delen av personligheten aldri trår frem i lyset? De nødvendige triggerne dukker rett og slett ikke opp.

Når udyret viser seg

Hos noen, derimot, manifesterer den mørke siden seg, fordi forholdene legges til rette for at dette skal skje. Triggerne er der. Udyret vekkes, og det får anledning til å forårsake varierende grad av lidelse hos omgivelsene.

La oss holde oss til incest: Kan man se på en person om han utsetter sine barn for seksuell vold? Nei, det kan man nesten aldri, fordi den delen av personligheten som lar disse overgrepene skje, holdes godt skjult for omgivelsene. Den perfekte fasaden gjør at ingen mistenker at noe slikt kan finne sted.

Kanskje har de mørke tankene og det perverterte begjæret ligget der og ulmet i flere år, helt til øyeblikket er der, og forbrytelsen er et faktum. Det var ikke lenger mulig å kontrollere monsteret.

Den sjarmerende dansken

Eller la oss tenke på den sjarmerende, danske ubåtkapteinen og romfantasten, som inviterte med seg en ung kvinnelig journalist ned i ubåten sin. Vi vet jo ikke med sikkerhet om Kim Wall var den første han torturerte og drepte, men det kan godt være at det var på akkurat denne ubåtturen at Peter Madsen for første gang lot sitt Udyr få slippe fram i lyset. Vi snakker da om ren ondskap, ikke en multippel personlighet, bare så det er klart.

Trangen til å skade andre

Mitt poeng er at ondskap i en eller annen form kan finnes i så mange av oss. Av ulike grunner holdes denne ondskapen under kontroll hos de aller fleste, og den kommer kanskje aldri opp fra det ubevisste.

Hvorfor den unnslipper kontrollen hos noen mennesker, kan nok forklares på mange måter. Men hvis og når dette skjer, er det uavhengig om man har en dissosiasjonslidelse eller ikke. Kanskje vil man utøve mer vold som voksen hvis man har blitt traumatisert som barn (traumer i barndommen anses i dag som en risikofaktor for vold), men onde handlinger skyldes som oftest helt andre ting enn dissosiasjon.

Slik er det også i Shyamalans film. Der fremkommer det at Kevin som barn hadde blitt utsatt for en overgripende mor, og at hans forsvar ble å dissosiere.

Men når Kevins Udyr omsider blir sluppet løs, handler det ikke lenger om å endre bevissthetstilstand for å flykte fra overgrep, men om en trang til å dominere og skade andre. Og det er faktisk noe helt annet enn å skifte personlighet.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag