RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen
Sist oppdatert:

Munchausen syndrome by Proxy: Når mor er fienden

Munchausen syndrome by Proxy er barnemishandling satt i system. Ikke sjelden kan denne mishandlingen foregå uoppdaget i flere år.
(Colourbox)

Broen

Krimserien, Broen, var interessant på flere måter. Ikke bare var den usedvanlig spennende, men den lot oss også få møte en karakter med en meget spesiell personlighet. Jeg tenker da på Saga Noren, den kvinnelige etterforskeren, som sannsynligvis hadde Aspbergers syndrom.

I begynnelsen var utvilsomt Sagas manglende evne til sosialt samspill en kilde til en god latter, men etter hvert ble hennes sosiale inkompetanse mer trist enn morsom. I det hele tatt kom det gradvis frem momenter i Sagas liv som gjorde at man som seer syntes stadig mer synd på henne. Det kom blant annet frem at hennes mor sannsynligvis hadde hatt Munchhausens syndrome by Proxy, og at dette først og fremst hadde rammet Sagas søster, som etter hvert valgte å ta sitt eget liv. 

Munchausens syndrome by Proxy

Munchausens syndrom by Proxy - ved stedfortreder -  er kort og godt systematisk barnemishandling, og innebærer at en viktig omsorgsperson for barnet påfører det sykdom eller symptomer på sykdom. Det kan virke som om denne viktige omsorgspersonen har en tendens til å være barnets mor, uten at det er forelagt noen logisk forklaring på denne kjensgjerningen. (Uansett kommer jeg heretter til å henvise til mor når jeg omtaler gjerningspersonen.)

Sofia Helin tolker rollen som Saga Norén. Foto: Carolina Romare / NRK

Mors motiv

Mor gjør dette mot sitt eget barn for å vise omgivelsene at hun med  handlekraft og morskjærlighet går all in for å skaffe barnet sitt kyndig legehjelp.

I denne prosessen arbeider hun tilsynelatende utrettelig for å komme til bunns i barnets dramatiske sykdomsbilde, og ingen kan la være å bli imponert over den positive innsatsviljen hun legger for dagen. Alltid optimistisk! Og alltid med ros og anerkjennelse til det medisinske behandlingsapparatet.

Et forholdsvis nytt fenomen

Mens barnemishandling  som fenomen sannsynligvis er like gammelt som menneskehetens historie, er ikke begrepet, Münchhausens syndrome by Proxy, særlig gammelt. Det ble første gang brukt i 1977 av den kjente engelske barnelegen, Sir Roy Meadow, i legetidsskriftet, The Lancet.

Meadow beskrev to tilfeller av barnemishandling, hvor mødrene bevisst hadde skadet barna sine for selv å få sympati og oppmerksomhet. Etter Meadows artikkel har hundrevis av tilfeller dukket opp verden over.

Mer overvåkenhet etterlyses

Vi burde i dag derfor være klar over syndromets eksistens, og gripe inn ved den minste mistanke om at det aktuelle symptombildet kan være påført av barnets nærmeste omsorgsperson(er). Det er likevel ikke så enkelt. Ansatte i helsevesenet er nemlig ikke de vanskeligste å lure, dersom man går inn for det.

Alvorlige symptomer

Foreligger det Munchausens syndrom ved stedfortreder, er det gjerne to ting som kjennetegner sykehusinnleggelsen. Det ene er at barnets sykdomstilstand er uavklart og alvorlig. Ikke sjelden kommer det inn på sykehus med krampeanfall, pustebevær eller bevissthetstap, og alt fokus rettes følgelig mot livreddende behandling.

Det andre kjennetegnet er en mor som fremstår som eksepsjonelt bekymret over barnets tilstand, men som samtidig er elskverdigheten selv; hun er særs positiv til helsevesenet, og fullstendig selvutslettende når det kommer til egne ønsker eller behov. Alt dreier seg tilsynelatende om barnets ve og vel.

Det sitter langt inne å mistenke mor

Det sier seg selv at det kan være vanskelig i det hele tatt å tenke seg muligheten av at det er mor selv som har forårsaket barnets sykdomsbilde, selv om barnet gjentatte ganger må legges inn på sykehus med liknende symptomer, som kan være potensielt livstruende og samtidig medisinsk uforståelige.

Jeg tror faktisk denne tanken er fraværende hos nesten alle de som blir involvert i såvel utredningen som behandlingen av barnet. Heller er det vel slik at mors oppofrende væremåte gir næring til en viss beundring fra helsepersonellets side. Stakkars barn! Heldigvis har hun en mor som aldri gir opp.

Mor kan med tiden faktisk opphøyes til en ekstraordinær omsorgsperson som vil gi alt for sin datter, og stå ved hennes side til the bitter end.

To eksempler fra USA

To gode eksempler på dette er fra USA, hvor to førstedamer gikk rett i fellen, og idealiserte mødrene til de sykdomsrammede barna. I 1988 ble Yvonne Eldridge kåret til årets mor i USA av daværende presidentfrue, Nancy Reagan. Dette fordi Eldridge tilsynelatende tok seg av fosterbarn med spesielle behov, på en forbilledlig måte. Senere ble hun tiltalt for å ha drept tre av disse fosterbarna, samt skadet flere andre.

I 1994 var det Hillary Clinton sin tur. Hun hedret da Kathy Bush for sin heroiske innsats for sin kronisk syke datter, Jennifer. Jennifer ble lagt inn på sykehus over 200 ganger, og hadde gjentatte operasjoner på grunn av sine uforklarlige mageproblemer. Kathy Bush innrømmet etter hvert at hun med vilje hadde forgiftet sin datter for å oppnå sympati for sin egen person.

Både Kathy Bush og Yvonne Eldridge ble for øvrig dømt for barnemishandling.

Også i Norge har det vært tilfeller hvor mor har vært mistenkt for å ha påført barn skade, i den hensikt å skaffe seg selv ros og anerkjennelse for godt foreldreskap.

Glemmer vi at dette fenomenet eksisterer?

Når vi vet at de vanligste måtene å skade barnet sitt på, er ved forgiftning eller kvelning, er det egentlig rart at ikke fenomenet Munchausen syndrom ved stedfortreder ikke dukker opp oftere i saker hvor barn dør helt uten forvarsel. Både forgiftning og kvelning er nemlig metoder som benyttes for å fremkalle et så dramatisk sykdomsforløp som mulig, og selvfølgelig kan det da gå galt enkelte ganger. 

Videooveråkning kan være nødvendig

Det er tilfeller hvor barn gjentatte ganger plutselig skulle ha sluttet å puste,  og hvor helsepersonell stadig måtte gå inn med livreddende tiltak. Ingen kunne imidlertid forklare de stadige respirasjonsstansene, før noen foreslo hemmelig videoovervåkning av pasientenrommene. Dette førte i sin tur til rystende avsløringer av mødre som aktivt forsøkte å kvele barna sine.

Mørketall

Sannsynligvis er det betydelige mørketall når det gjelder Munchausen syndrom ved stedfortreder. Selv om det per i dag er  mødre som forbindes med denne alvorlige formen for barnemishandling, er det vel ingenting som skulle tilsi at ikke menn også kan gjøre barna sine syke for selv å høste sympati fra omgivelsene.

Hvor ble det morskjærligheten?

Men hvordan kan det egentlig være mulig å gjøre noe så forferdelig mot sitt eget barn? Hvor har foreldrekjærligheten tatt veien? Hva skjedde med de naturlige instinktene, som handler om å forsvare sitt barn til det siste? Som handler om å være villig til å gå i døden for sitt barn.

En blandet personlighetsforstyrrelse

En mor (eller far) som er villig til å forgifte sitt eget barn, og som kanskje skaper et sykdomsbilde som fører til et større kirugisk inngrep, eller som forsøker å kvele sin sønn eller datter, vil kunne ha en ekstrem for personlighetsforstyrrelse, som innbefatter en miks av emosjonelt ustabile, narsissistiske eller dyssosiale personlighetstrekk.

Samtidig må det være noe mer til stede, tenker jeg. Et uforløst hat, kanskje. Eller faktisk noe som er enda verre; et ønske om å se barnet sitt dødt. Det vil i så fall forklare hvorfor forelderen er villig til å gå så langt, og til å ta så store sjanser, for å fremkalle et kunstig sykdombilde hos sitt eget barn.

Psykologiske senvirkninger

Hva dette gjør med de barna som rammes av slik mishandling, kan man jo bare spekulere i. Det er i hvert fall ikke vanskelig å forstå at de i ettertid kan få problemer med å stole på andre mennesker; når mor gjør deg syk, i stedet for å beskytte deg, hvem kan du da stole på?

Går vi tilbake til Saga Noren i Broen,  var det jo helt tydelig at hennes største problem ikke var hennes Aspberger, men heller det at hun viste tegn på å være alvorlig relasjonsskadet. Hun klarte vel egentlig ikke å stole ordentlig på noen, etter at hun med egne øyne hadde sett hvilke lidelser moren - gjennom mange år - påførte søsteren hennes.

Få nye tilfeller i Norge

Det avdekkes i Norge veldig få tilfeller hvor barnet har blitt utsatt for en person som tilfredsstiller kriteriene for Munchausen syndrom ved stedfortreder. Sannsynligvis oppdages ikke flere fordi man i helsevesenet har en tendens til å "glemme" muligheten av at barnets uforklarlige sykdomsbilde kan være påført av en eller begge foreldrene.

Gråsoner

En annen forklaring kan selvfølgelig være at dette er et syndrom som kan vise seg på forskjellige måter, og hvor alvorlighetsgraden varierer. Man har altså tenkt at ett av særtrekkene ved Munchausens syndrome by Proxy er å skape en resolutt reaksjon i helsevesenet. Jo mer action og dramatikk, jo bedre er det!
Men hva med de mødrene som sørger for at helsevenesenet ikke slipper til? Som lar barna sine leve med en reell sykdomstilstand, som kunne vært behandlet. Som tviholder på barnas sykdommer som om de skulle vært trofeer.

Barnet med diabetes

Jeg husker jeg for mange år siden hørte om en norsk kvinne som tilsynelatende ikke ville akseptere at barnet hennes hadde en insulinkrevende sukkersyke. I stedet for å la leger behandle denne sykdommen (eller handicapet) med insulin, tok hun med seg barnet sitt rundt til ulike alternative behandlere. Siden dette er en lidelse som krever tilførsel av insulin, var det selvfølgelig ikke mye virksom hjelp å hente i det alternative miljøet. 

Flukten til utlandet

For å slippe unna barnevernet, flyttet kvinnen til utlandet, hvor hun fortsatte å lete etter alternative behandlinger. Ikke lenge etter flyttingen døde barnet som en følge av komplikasjoner relatert til den ubehandlede sukkersyken.

En annen utgave av syndromet?

Kan det være at denne kvinnen hadde en litt annerledes form for Munchausens syndrom by Proxy, hvor alt dreiet seg om å beskytte barnets kroniske sykdom mot påvirkning utenfra? Var det slik at barnets sykdom ble en livsoppgave for moren, og at denne ble så viktig for selvbildet hennes at hun gjorde alt for å bevare sykdomstilstanden, herunder hindre helsepersonell i å slippe til?
Betraktet hun seg selv som barnets livredder, som den eneste som virkelig forstod hva datteren trengte? Og var i så fall denne overbevisningen så narsissistisk bekreftende at hun ikke hadde behov for beundring eller oppmerksomhet fra omgivelsene.

Barnet med anorexi

Eller hva med moren som gjorde hva hun kunne for å forhindre at hennes datter skulle få hjelp med sin spiseforstyrrelse. Kan den samme hypotesen brukes i dette tilfellet? Kan denne moren ha Munhhausens syndrom ved stedfortreder?

Mors hemmelighet

Så viktig for henne var det at ingen fikk intervenere medisinsk, at hun heller risikerte datterens liv. Så viktig var det for henne å unngå at spiseforstyrrelsen ble behandlet, at hun heller lot datteren dø. Alene. Fullstendig utmagret. Tom for krefter.
Heller ikke i dette tilfellet var det blålys eller sirener eller annen dramatikk. Datteren ble i stedet styrt utenom behandlingstiltak som sannsynligvis ville ha fungert utmerket. Hun ble på en måte mors inderlige hemmelighet. Til hun døde.

Til ettertanke

Munchausen syndrome by Proxy bør nok oftere løftes frem som en mulig forklaring på gjentatte sykdomsutbrudd hos barn, hvor årsaksforholdene ellers bryter med vanlige, medisinske sammenhenger eller prinsipper.
Syndromet vil kunne forklare enkelte sykdomstilfeller som ellers må sies å fremstå som store mysterier.