RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Når dom til behandling ikke utløser behandling

Tenk deg følgende scenario: En ung mann blir psykotisk, og begår et drap. I rettssaken som følger, mener de sakkyndige at mannens var psykotisk på drapstidspunktet. De sakkyndige mener også at psykosen som der viste seg, representerte en underliggende psykoselidelse.

Retten tar de sakkyndiges råd til følge, og konkluderer med at mannen er strafferettslig utilregnelig. Han dømmes derfor til tvungent psykisk helsevern, og legges inn på et psykiatrisk sykehus for behandling.

 

Den faglig ansvarlige på sykehuset ser imidlertid ingen tegn til psykose, og mener mannen ikke er i behov av behandling. Aller helst ville sykehuset ha skrevet ut mannen, men får ikke tillatelse til dette av statsadvokaten. Så mannen fortsetter å være innlagt på sykehuset, men uten å få den behandlingen retten i sin tid dømte ham til å motta.

 

Dette høres ut som et usannsynlig scenario, men er det dessverre ikke. Problemstillingen er realistisk, og dukker ikke altfor sjelden opp. 

 

 

Foto: Fred Heggen
 

Dom til tvungent psykisk helsevern

Dom til tvungent psykisk helsevern er en såkalt særreaksjon, som skal tas i bruk når man mener den tiltalte var psykotisk på gjerningstidspunktet, og når man mener det er fare for at den tiltalte på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen, og ikke minst lovbryterens psykiske helsetilstand. Psykosen kan ikke være selvpåført gjennom rusmidler, og den må være gjennomgripende av karakter. Med dette menes at psykosen er så alvorlig at den medfører en total realitetsbrist.

 

For å avgjøre om tiltalte på tiden for de påklagede handlinger var psykotisk i strafferettslig forstand, ber retten om råd fra sakkyndige, som da vil være psykiater eller psykologspesialist. Konkluderer de sakkyndige med at tiltalte på gjerningstidspunktet hadde en slik gjennomgripende psykose, dreier det seg som regel om en paranoid schizofreni.

 

Paranoid schizofreni

Paranoid schizofreni er en kronisk og livslang sykdom, men den behøver ikke være symptomgivende hele tiden. Selv uten medisiner kan en person med denne sykdommen ha lange perioder uten aktive symptomer på psykose. Med aktive symptomer mener jeg såkalte positive symptomer, som er betegnelsen man bruker om vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser. Når disse er til stede, er det som regel nødvendig med innleggelse på psykiatrisk avdeling for behandling.

 

Men selv om det altså kan være slik at positive symptomer periodevis ikke er til stede, er de negative symptomene sjelden fraværende. Med negative symptomer menes sosial tilbaketrekning, følelsesmessig avflatning, tiltaksløshet og en hemmende ambivalens.

 

For å stille diagnosen paranoid schizofreni må man gjøre en grundig utredning, og aller helst bør man ha tilgang på opplysninger om hele livsløpet til personen man skal vurdere. Har man ikke disse opplysningene, kan det være vanskelig å avdekke den kroniske psykoselidelsen. Særlig kan dette være vanskelig hvis personen man møter, ikke fremviser positive symptomer på en schizofreni. Informasjon om eventuelle tidligere psykotiske gjennombrudd vil da være helt essensielt å få frem, hvis målet er å gjøre en adekvat diagnostisk vurdering.

 


 

 Når behandling ikke gis

Jeg presenterte innledningsvis en problemstilling som nok kan være mer aktuell enn man aner. For det er faktisk en kjensgjerning at ikke alle de som dømmes til psykiatrisk behandling, får den behandlingen som retten mente de skulle ha. Det er, som tidligere nevnt, den faglig ansvarlige på den psykiatriske institusjonen som den domfelte kommer til, som avgjør om behandling skal iverksettes eller ikke.

 

Den faglig ansvarlige kan altså ikke skrive den domfelte ut fra sykehuset, uten at det foreligger tillatelse fra statsadvokaten, men den faglig ansvarlige kan på egen hånd beslutte om behandling skal gis eller ikke.

 

Dette betyr at hvis den faglig ansvarlige er uenig i den diagnosen som lå til grunn for rettens beslutning om å dømme en person til tvungent psykisk helsevern, vil det sannsynligvis ikke gis aktiv behandling til denne personen. Personens opphold på det psykiatriske sykehuset vil følgelig få karakter av ren oppbevaring.

 

Bakgrunnen for å innføre særreaksjonen

Men det kan da umulig være det som var målet da Stortinget i 2002 vedtok dom til behandling som en av tre typer særreaksjoner. Tanken var vel at dom til behandling skulle være en strafferettslig reaksjon som ivaretok hensynet til så vel behandlingsbehov som samfunnsvern.

 

Det er viktig å ha i minne at om en person dømmes til psykiatrisk behandling, har man samtidig akseptert at denne personen er strafferettslig utilregnelig. Den som er sinnssyk, straffes ikke. Man mener altså at denne personen  - som en følge av en alvorlig sinnslidelse - mangler skyldevne. Dette i motsetning til de som defineres som strafferettslig tilregnelige, som dømmes til fengsel eller forvaring.

 

Det kan selvfølgelig være vanskelig for ofre og etterlatte å skulle akseptere at gjerningsmannen slipper fengselsstraff. Når noen gjør oss urett, har vi alle behov for oppreisning. Domstolens viktigste bidrag vil i så måte være å gi gjerningsmannen en straff som føles riktig og rettferdig. En dom til tvungent psykisk helsevern kan da sikkert være vanskelig å forstå for ofre og etterlatte. 

 

Det er likevel viktig å huske på at dom til behandling også er en type straff. Ved å sørge for at gjerningsmannen får nødvendig behandling, blir han kanskje etter hvert i stand til å vende tilbake til samfunnet. En adekvat behandling vil nemlig forhindre at gjerningsmannen igjen blir en trussel mot sine omgivelser. Samfunnsvernet vil være ivaretatt.

 

Men hva hvis ingen behandling blir gitt? Hvilke signaler sender man da til ofre og etterlatte? For ikke å snakke om gjerningsmannen og hans familie? Og hvordan er det med samfunnsvernet?

 

Når posisjonene er fastlåste

Jeg tenker at man skal være meget sikker i sin sak om man lar være å starte behandling hos en person som av de sakkyndige har blitt vurdert å ha en underliggende psykoselidelse. For er denne vurderingen riktig, vil det alltid være en fare for nye psykotiske gjennombrudd. Uansett kan man vel ikke underslå det faktum at personen i hvert fall har en betydelig sårbarhet for utvikling av psykose? Og vil ikke nettopp medikamentell behandling da ha en forebyggende hensikt?

 

Hvis man som faglig ansvarlig på et psykiatrisk sykehus er så uenig i domspremissene at man ikke under noen omstendighet vil iverksette behandling, vil det være mest ryddig om man så raskt som mulig (tidligst ett år etter domfellelse) sender en begjæring om opphevelse av det tvungne psykiske helsevernet. En slik begjæring vil utløse en ny rettslig gjennomgang av saken. For å komme seg bort fra en fastlåst posisjon, er kanskje en ny vurdering veien å gå.