RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Når elektrosjokk-behandling forhindrer selvmord

Som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg, er elektrosjokkbehandling - eller ECT (Electro-convulsive-treatment) - en behandlingsform som kan brukes ved alvorlige depresjon. Fordelen ved denne terapiformen er at den som oftest gir antidepressiv effekt allerede etter kort tid. Dette vil særlig være viktig hvis pasienten holder på å dø av næringsvegring. Eller hvis pasienten er fast bestemt på å skulle ta sitt eget liv.

 

Illustrasjonsfoto

Den maskerte depresjonen

Noen ganger legges det inn mennesker på psykiatrisk avdeling som er alvorlig selvmordstruet. Ofte foreligger det da en alvorlig depresjon, men denne kan i visse tilfeller være vanskelig å avdekke. De depressive symptomene kan være maskert av andre uttrykksformer, og det kan derfor ta tid før man som behandler innser omfanget av den underliggende depresjonen.

La meg illustrere dette ved et eksempel:

 

Kvinnen som forsøkte å ta sitt eget liv 

Den unge kvinnen hadde gjort et alvorlig selvmordsforsøk like før innleggelsen på psykiatrisk avdeling. Hun hadde skrevet et avskjedsbrev til familien, og hun inntok en mengde ulike medikamenter som hun visste ville være dødelig for henne. Bare tilfeldigheter gjorde at hun ble funnet i tide. Hun ble brakt til medisinsk avdeling, hvor hun ble gitt livreddende behandling. Dagen etter fikk hun tilsyn av en psykiater, og hun gav da klart uttrykk for skuffelse og selvbebreidelser over at hun fortsatt var i live.

 

Kvinnen ønsket ikke under noen omstendighet en innleggelse på psykiatrisk avdeling, selv om hun ble tilrådet dette på det sterkeste. Psykiateren som undersøkte kvinnen, fikk imidlertid en mistanke om at hun hadde befalende stemmer i hodet, som påla henne å begå selvmord. Slike indre stemmer kan være uttrykk for en psykose, noe som er en forutsetning for at en person kan tvangsinnlegges på en psykiatrisk avdeling.

 

Illustrasjonsfoto

Kvinnen var selvfølgelig svært misfornøyd med å skulle bli tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling, og ba gjentatte ganger om å bli utskrevet. Hun bedyret at det nylige selvmordsforsøket bare hadde vært en tankeløs, desperat impulshandling, som aldri ville skje igjen. Kvinnen fremstod som troverdig da hun sa dette, og verken roen hun utstrålte, eller det blide ansiktsuttrykket hennes, rimet helt med at hun kunne ha en alvorlig depresjon. Behandleren nektet likevel å skrive henne ut, og tenkte med seg selv at det var tryggest å ha henne innlagt til observasjon i et par dager fremover.  

 

Ved en tilfeldighet ble hun samme ettermiddag oppdaget idet hun var i ferd med å henge seg på rommet sitt. Hengningsforsøket ble således avverget i siste liten, og kvinnen ble gitt fastvakt gjennom natten. Dagen etter bagatelliserte hun også dette selvmordsforsøket, og hun ba nok en gang om å bli skrevet ut. Da hun også denne gangen fikk avslag på sitt ønske, endret hun karakter. Hun ble mer urolig, og fikk et mer innbitt drag i ansiktet. Selv om hun ble fulgt tett opp utover dagen, klarte hun likevel å iverksette ytterligere to nye selvmordsforsøk. Selvmordsrisikoen ble da vurdert å være så høy at man bestemte seg for å gi henne kontinuerlig observasjon.

 

Kontinuerlig observasjon 

På Lovisenberg Diakonale Sykehus betyr kontinuerlig observasjon at man hele tiden følges av minst ett miljøpersonal. Ofte får man rom på skjermet avsnitt, hvor behandlingsrammene er mer oversiktlige. Alt av potensielle risikogjenstander fjernes fra rommet, eller låses inn i et skap. Med potensielle risikogjenstander menes alle de ting som på en eller annen måte kan brukes til selvskading; parfymeflasker, skrin, tannbørste, mobiltelefon, andre gjenstander av glass, plast eller metall. Dessuten fjernes belter, skolisser, buksestrikker og ledninger.

 

Foto: Fred Heggen

Man får som pasient aldri være alene. Det betyr blant annet at døren ikke kan lukkes når man er på toalettet, og man blir observert når man dusjer. Om natten sitter miljøpersonal ved sengen, og holder øye med respirasjon og bevegelser. For at man ikke skal få anledning til å skade seg under dynen, blir man pålagt å ha begge hender synlige, dvs. over dynen. Mottar man besøk, vil miljøpersonal enten være fysisk til stede hele tiden, eller foreta hyppige kontroller.

 

Behandlingen 

Slik ble de ytre rammene for kvinnen i tiden som fulgte. I samtalene bekreftet hun depressive symptomer, og det kom frem at hun virkelig var plaget av stemmer i hodet. Disse befalte henne å ta sitt eget liv, og de truet henne med at hennes nærmeste ville få unngjelde dersom hun våget å trosse stemmene. Kvinnen gikk med på å innta både antidepressiv og antipsykotisk medisin, og hun stilte opp til daglige samtaler med sin behandler, hvor ulike temaer ble berørt.

 

Miljøterapien pågikk kontinuerlig, og i tillegg ble det forsøkt musikkterapi og psykosomatisk fysioterapi. Tilsynelatende hadde den omfattende behandlingen effekt på henne, og hun angav selv at hun følte depresjonen gradvis begynte å slippe taket. Stemmene i hodet ble imidlertid ikke borte, og man våget ikke å slippe opp den kontinuerlige observasjonen.

 

Forverrelse til tross for behandling

Men bedringen man hadde sett de første tre ukene, viste seg imidlertid å være et forbigående fenomen. Brått ble hun enda mer innesluttet, og det ble vanskeligere for miljøpersonale å få en reell kontakt med henne. Hun bekreftet at håpløsheten nå var total, og at det virket meningsløst for henne å skulle tro at det fantes en fremtid. Medisinene hun inntok, hadde ingen effekt på verken depressive eller psykotiske symptomer. Stemmene i hodet plaget henne døgnet rundt, og det kom frem at hun hadde lagt konkrete selvmordsplaner som skulle iverksettes ved første og beste anledning.

 

Illustrasjonsfoto

Det bør være ganske innlysende at det å følge en selvmordstruet pasient over tid, medfører en stor belastning på både behandlere og miljøpersonale. Når alle forsøk på behandling slår feil, og man vet at før eller siden vil pasienten finne smutthullet som skal til for at selvmordet skal kunne gjennomføres, sniker det seg automatisk inn en kollektiv avmaktsfølelse. Kanskje blir det også vanskeligere å legge fra seg jobben når man kommer hjem, for spørsmålet ligger hele tiden der og lurer: Lever pasienten når jeg kommer på jobb i morgen?

 

Elektrosjokk-behandling 

Mot slutten av den fjerde uken fikk hun tilbud om elektrosjokkbehandling. Hun aksepterte tilbudet, med den begrunnelse at hun håpet hun ville dø i forbindelse med det elektriske støtet. Hun fikk til sammen seks behandlinger, fordelt på tre uker.

 

Foto: Fred Heggen

Etter den andre behandlingen forsvant stemmene fra hodet hennes, og den kontinuerlige observasjonen ble opphevet. Det meste av det som var blitt definert som risikogjenstander, fikk hun nå lov til å ha på rommet sitt. Etter halvannen uke, dvs. etter den tredje ECT-behandlingen, ble det tvungne vernet opphevet. I stedet laget vi en avtale hvor hun var frivillig innlagt, men hvor avdelingen kunne holde henne tilbake dersom man igjen fikk mistanke om suicidal atferd. Neste dag reiste hun alene hjem til familien på permisjon. Vel en uke senere ble hun skrevet ut fra sykehuset.

 

Hun var selv innstilt på at den videre oppfølgingen skulle skje på psykiatrisk poliklinikk. For kvinnen visste selvfølgelig at elektrosjokkbehandlingen ikke hadde fjernet de mulige årsakene til den alvorlige depresjonen, som hadde rammet henne så hardt. Men hun var nå i stand til å ta tak i sine problemområder gjennom ulike former for terapi. Den akutte selvmordsfaren var avverget, og hun var blitt tilgjengelig for behandling.

 

Ingen unik historie

Jeg kunne fortalt mange andre, liknende historier om mennesker som ved innleggelse befinner seg så langt nede i det absolutte mørket, at håpløsheten for lengst har blitt altomsluttende. I en dyp depresjon kan døden fortone seg som en befrielse, og for noen vil selvmordet da være et middel og en løsning. Tidsaspektet vil i slike tilfeller være viktig når man velger behandlingsmetode, og man vil søke etter en type behandling som hever stemningsleiet raskt. Det er viktig ikke å glemme at ECT-behandling  da kan være det beste alternativet.