Når en drapsmann dømmes til behandling

Dom til behandling er ikke en straffereaksjon. Husk det! Skal man kunne dømmes til behandling, må man nemlig være vurdert som strafferettslig utilregnelig. Man vil være en person som retten mener mangler skyldevne. Man kan med andre ord ikke straffes.

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox



Intensjonen med dom til behandling

Dom til behandling er derfor ikke en strafferettslig reaksjon på linje med dom til fengsel. Dom til behandling er noe annet; det er en særreaksjon. En særreaksjon som stort sett fungerer greit, men som enkelte ganger kan viske ut grensene mellom juss og medisin. Som igjen kan føre til misforståelser og feiltrinn.

Tanken var sikkert god. En person som i psykotisk tilstand begår et drap, blir funnet å være strafferettslig utilregnelig. Personen kan følgelig ikke få fengselsstraff. Men personen har en alvorlig sinnslidelse som må behandles. Uten adekvat behandling vil personen igjen bli preget av psykotiske symptomer. Risikoen for at et nytt drap kan skje under slike omstendigheter, blir vurdert å være høy.

Denne personen risikerer å bli dømt til behandling. Dømt til tvungent psykisk helsevern.

Fordi retten altså mener at dette er den beste måten å håndtere risikobildet: Psykiatrisk behandling fjerner psykotiske symptomer, minimaliserer gjentakelsesfaren, og sikrer dermed samfunnsvernet.

Helsevesenets rolle

Videre har våre lovgivere bestemt at dom til behandling skal administreres av det psykiske helsevernet. Det er med andre ord helsevesenet som har fått ansvaret for å se til at dommen blir gjennomført. I praksis betyr dette at en psykologspesialist eller psykiater får det faglige ansvaret, og bestemmer type behandling, lengden på sykehusoppholdet og muligheten for permisjoner.

 


Regional sikkerhetsavdeling, Dikemark


De første tre ukene av dommen riktignok den domfelte - eller pasienten - oppholde seg på en døgninstitusjon. Det står i loven. Etter dette er det opp til den faglig ansvarlige behandler å avgjøre hva som skal skje videre. Eller ikke helt, da. Helsevernloven § 5-3 pålegger nemlig den faglig ansvarlige ikke bare å vektlegge behandlingshensynet, men også vurdere behovet for samfunnsvern.

Samfunnsvern versus frihet

Den faglig ansvarlige må derfor stille seg selv følgende spørsmål: Hvilken risiko innebærer det egentlig å gi pasienten et friere behandlingsregime? Hvis risikoen for gjentakelse av kriminelle handlinger blir vurdert å være høy, vil ikke da mer frihet gå på bekostning av samfunnsvernet?

Heldigvis er det ikke den faglig ansvarlige behandler alene som kan avgjøre dette. Nettopp for å sikre en tilstrekkelig ivaretakelse av samfunnsvernet, er påtalemyndigheten gitt en kontrollerende funksjon under gjennomføringen av særreaksjonen. Statsadvokaten skal følgelig varsles ved vesentlige endringer av pasientens behandlingsrammer.

Statsadvokatens rolle

Hvis sykehuset eksempelvis bestemmer at pasienten skal skrives ut, og at videre oppfølging skal skje ved et distriktpsykiatrisk senter (DPS), snakker man om en vesentlig endring av pasientens behandlingsrammer. Statsadvokaten må da skriftlig informeres om dette.

Er det da statsadvokaten som har det avgjørende ordet ved slike problemstillinger? Vel, det kommer an på øynene som ser. Selv om statsadvokaten uttrykker uenighet, kan den faglig ansvarlige behandler likevel velge å overføre pasienten til DPS. Men statsadvokaten har klagerett, om ikke annet.

Klagerett på hva? Jo, hvis en pasient som er dømt til behandling, skal kunne skrives ut til DPS, må den faglig ansvarlige fatte et vedtak om dette. Det er dette vedtaket statsadvokaten kan påklage til sykehusets kontrollkommisjon.

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox



Kontrollkommisjonens rolle

Kontrollkommisjonen er en blanding av tilsynsorgan og domstol, og er knyttet opp mot en psykiatrisk institusjon. Kontrollkommisjonen er uavhengig av institusjonen den kontrollerer, og kan helt suverent fatte sine beslutninger. Kommisjonen ledes alltid av en jurist, og har altså som oppgave å kontrollere at institusjonen følger lover og regler i behandlingen av pasientene.

Hvis en pasient er misfornøyd med ett eller flere vedtak som den faglig ansvarlige har fattet, kan vedtakene påklages til kontrollkommisjonen. Mener kontrollkommisjonen at vedtakene ikke er godt nok faglig begrunnet, eller at de innebærer et uforholdsmessig stort inngrep i pasientens autonomi, kan vedtakene underkjennes. Den faglig ansvarlige er pliktig til å følge kontrollkommisjonens bestemmelser.

Det er til den samme kontrollkommisjonen statsadvokaten må sende sin klage. Gir kommisjonen klageren medhold, må pasienten bli værende innlagt på sykehuset. Avvises klagen, skrives pasienten ut til videre oppfølging ved DPS. Statsadvokaten har nemlig ingen mulighet til å anke et avslag inn for tingretten.

Statsadvokaten har det endelige ordet

Selv om påtalemyndigheten i det daglige er henvist til å klage på de bestemmelser den faglig ansvarlige presenterer, har statsadvokaten likevel noen ess i ermet. Det er eksempelvis kun statsadvokaten som til enhver tid har mulighet til å oppheve det tvungne psykiske helsevernet. Verken den faglig ansvarlige eller kontrollkommisjonen kan gjøre dette på egen hånd.

En dom til behandling er tidsavgrenset. Senest hvert tredje år må påtalemyndigheten bringe spørsmålet om opprettholdelse av det tvungne vernet inn for domstolene. Hvis statsadvokaten beslutter at særreaksjonen skal opphøre før det har gått tre år, kan dette selvfølgelig skje på eget initiativ. Eller statsadvokaten kan ha fått en begjæring om dette fra enten den faglig ansvarlige eller fra den domfelte selv.

Kommer en slik begjæring, kan statsadvokaten enten ta begjæringen til følge, og selv beslutte opphør av særreaksjonen. Eller statsadvokaten kan bringe saken inn for domstolen.

Uenighet om behandlingsrammene

Jeg skrev innledningsvis at særreaksjonen, dom til behandling, noen ganger kan oppleves som grenseutflytende og uoversiktelig. Dette gjorde jeg, fordi det ikke sjelden oppstår uenighet mellom den faglig ansvarlige behandler og statsadvokaten om hvordan denne dommen skal administreres. Uenigheten dreier seg ofte om formen på behandlingsrammene og lengden på innleggelsen.

Behandlingsrammer kan i slike tilfeller oversettes med sikkerhetsnivå. Hvor streng skal man være når det gjelder pasientens adgang til å gå ut alene, ha permisjoner, eller delta i andre aktiviteter utenfor sykehuset?

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

Siden en dom til behandling ikke er en straffereaksjon, var intensjonen med å innføre denne type særreaksjon at den dømte skulle sikres det samme behandlingstilbudet som man ellers gav til "ordinære" pasienter. Riktignok under forutsetning av at hensynet til samfunnsvernet ble ivaretatt.

Et normalt behandlingsforløp innebærer en progresjon i aktivitetsnivå og autonomi, og fordrer alltid en gradvis oppmykning av ulike kontrolltiltak. Pasienten gis med andre ord stadig større frihet til å bevege seg alene utenfor sykehuset.

Når dommen åpenbart er feil

Hvorfor oppstår da denne uenigheten mellom sykehuset og påtalemyndigheten? En forklaring kan være at noen av de som dømmes til behandling, aldri skulle hatt en slik dom. Det viser seg i løpet av sykehusinnleggelsen at de ikke har en alvorlig psykisk lidelse.

Psykosen, eller det psykoseliknende sykdomsbildet, de fremviste i gjerningsøyeblikket, representerte med andre ord ikke en alvorlig sinnslidelse. Symptomene som oppstod, må ha hatt en annen årsak. De sakkyndige diagnostiserte feil, og dommen ble gitt på galt grunnlag.

Også den faglig ansvarlige kan feilvurdere

Det skjer heldigvis ikke ofte at personer som ikke har en alvorlig sinnslidelse, får dom til behandling. Enda sjeldnere skjer det at den faglig ansvarlige på det psykiatriske sykehuset den domfelte kommer til, ikke evner å forstå at den domfelte faktisk har en underliggende psykoselidelse. Den faglig ansvarlige velger derfor å underkjenne vurderingen til de rettsoppnevnte sakkyndige, og nekter å gi pasienten den nødvendige behandlingen.

Dette er selvfølgelig meget alvorlig, både for pasienten og for samfunnsvernet. Statsadvokaten har nemlig ingen myndighet til å overstyre den faglig ansvarlige i selve behandlingen, og vil ikke ha annet valg enn å begjære en ny rettssak. Med nye sakkyndige.

Et ikke uvanlig scenario

Men la oss heller fokusere på det som vanligvis skjer; drapsmannen har en alvorlig sinnslidelse, han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og han blir av retten blir funnet å være strafferettslig utilregnelig. Gjentakelsesfaren blir vurdert å være høy, dersom gjerningsmannen igjen blir psykotisk. Mannen dømmes derfor til tvungent psykisk helsevern.

På psykiatrisk avdeling responderer pasienten utmerket på behandlingen, og allerede etter noen få måneder fremkommer det ikke lenger psykotiske symptomer. I normale tilfeller er da pasienten utskrivningsklar. Men gjelder dette også hvis pasienten er dømt til behandling?

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox



Nei, ikke nødvendigvis. Det er nemlig ikke utenkelig at statsadvokaten vil insistere på at et videre sykehusopphold er nødvendig for å ivareta samfunnsvernet. Den første uenigheten mellom påtalemyndighet og sykehuset er med andre ord et faktum.

Nå er det heldigvis slik at de aller fleste innlagte pasienter har godt av ytterligere miljøterapi, aktiviteter, og samtaler med sin behandler. Stabilisering av den psykiske helsetilstanden, kalles dette. Men dette behøver da ikke skje på et sykehus, vil den faglig ansvarlige innvende.

Når det er et uomtvistelig faktum at det står en kø av mennesker som venter på innleggelse på psykiatriske sykehus, kan det da ikke være nødvendig at en person som ikke lenger er innleggelsestrengende, fortsetter å legge beslag på en verdifull sykehusseng!

Ivaretakelse av samfunnsvernet

La oss si at man på sykehuset kommer frem til at psykosen pasienten hadde på tiden for sin kriminelle handling, med høy sannsynlighet var et resultat av at pasienten hadde sluttet å innta sine antipsykotiske medisiner. Dette, kombinert med et langvarig amfetaminmisbruk, førte til en psykotisk tilstand, som igjen førte til drapet.

Skal man lykkes i å forhindre at pasienten igjen blir psykotisk, blir hovedoppgaven å sørge for at pasienten ikke får anledning til å avslutte den antipsykotiske medikasjonen. Samtidig må vedkommende holdes rusfri.

Samfunnsvernet ivaretas altså gjennom å etablere faste møtepunkter, hvor antipsykotiske depotinjeksjoner settes regelmessig. I tillegg må man ha kontrollrutiner som fanger opp inntak av rusmidler. Det å pålegge pasienten å avgi regelmessige urinprøver, vil være en slik kontrollrutine.

Både medisinering og testing av urinprøver kan på en utmerket måte administreres ved et distriktpsykiatrisk senter (DPS). Den faglig ansvarlige fatter derfor et vedtak om å overføre det faglige ansvaret fra sykehuset til DPS. Progresjonen er i gang. Pasienten er klar for neste etappe i behandlingsløpet.

Den alminnelige rettsoppfatningen

Men sannsynligvis vil da statsadvokaten komme på banen, og mene at dette skjer altfor tidlig. For selv om pasienten ikke trenger behandling på sykehus, og selv om samfunnsvernet menes å være ivaretatt, vil en utskrivelse fra sykehuset komme i konflikt med den alminnelige rettsoppfatningen. Som kan oversettes med at folk flest vil reagere negativt på at en drapsmann er å finne i bybildet, kanskje bare noen få måneder etter domfellelsen.

Jeg vil nok en gang minne om at dom til behandling ikke er en straffereaksjon. Det er en reaksjon som kommer i stedet for straff. Når da påtalemyndigheten trekker inn nødvendigheten av ikke å støte rettsoppfatningen til folk flest, kan man jo lure på hva intensjonen med dom til behandling egentlig er.

På den ene siden har man blitt fortalt at særreaksjonen ikke er en straff. På den andre siden får man som behandler en følelse av at det likevel skal ligge et element av straff i reaksjonsformen.

Pasienten nektes ikke utskrivelse fra sykehuset fordi pasienten fremviser aktive symptomer på en psykisk lidelse, eller fordi pasienten utgjør en fare for andre mennesker. Nei, utskrivelsen stanses, fordi hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen krever det.

Forventninger om straff?

Kan forklaringen rett og slett være at mange har problemer med å akseptere at en drapsmann, ved at han blir dømt til behandling, unngår ordinær straff? Og er det slik at påtalemyndigheten kanskje fornemmer dette?

Kan restriksjonene påtalemyndigheten legger på behandlingsinstitusjonen, være et forsøk på å etterkomme "kravet" fra folkedypet om at dom til behandling også må innebære et innslag av straff?

Behov for endringer?

Jeg har forståelse for at rettsoppfatningen til folk flest utfordres når en drapsmann som er funnet å være strafferettslig utilregnelig, vandrer rundt i gatene kort tid etter domfellelsen. Men skal man gjøre noe med dette, må man gjøre noe med utilregnelighetsregelen, eller man må endre innholdet i særreaksjonen.

Man kan ikke pålegge helsepersonell å skulle la hensynet til den alminnelige rettsoppfatning styre behandlingen. I hvert fall ikke når dette innebærer tiltak som går på tvers av den oppsatte behandlingsplanen.

Psykiatriens hovedoppgave er å behandle mennesker med psykiske lidelser. Når man samtidig har blitt pålagt å administrere en tidvis utydelig særreaksjon, kan det være lett å trå feil.

Ingen tjener noe på det.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.