RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Når katter bare forsvinner

Det henger en plakat ved inngangsdøren til Kiwi. Overskrift: Katt savnes. Under: Et fotografi av en katt. Nederst: Remser med eierens telefonnummer. Jeg reagerer ikke noe særlig på denne etterlysningen, da jeg tenker at katter har en tendens til å forsvinne i kortere eller lengre perioder.

 

Illustrasjonsfoto: Fred Heggen

 

Noen dager senere ser jeg en liknende plakat et par kvartaler unna. Dette viser seg imidlertid å være en etterlysning av en annen katt. Overskriften er litt annerledes: Har noen sett katten min?


To katter forsvunnet fra samme nærområde. Tilfeldigheter?

 

Kattens betydning

En katt tilhører noen. En katt vekker følelser i oss. Den betyr noe, fordi den gjerne blir en del av familien. De voksne føler ansvar for den, barna knytter seg emosjonelt til den. Er man enslig, kan en katt være en viktig følgesvenn. Et dyr i huset kan gjøre ensomheten levelig.

 

Katter er spesielle dyr; stolte og selvstendige, men samtidig så avhengig av sine eiere. Katter har behov for frihet, og kan enkelte ganger være ute i flere døgn. Men stort sett kommer de hjem etter noen timer. Ja, det forventes at de kommer tilbake. Noe annet er naturstridig.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

En katt som plutselig forsvinner, vil gjøre eieren bekymret. Man begynner å gå på leting. Man henger opp plakater, hvor katten etterlyses. Bekymringen går over til desperasjon. Først vil man nok tenke at forsvinningen har en naturlig forklaring, men når tiden går, og katten fortsatt ikke har kommet tilbake, vil man begynne å tenke det verste. Og det verste scenariet vil som regel være at katten har blitt påkjørt. Sorgreaksjonen setter inn. Etter hvert begynner man å avfinne seg med at man aldri mer vil se den igjen.

 

De som ikke liker katter

Man slår seg til ro med at det har skjedd en fatal ulykke. For hvem tenker vel at det kanskje er en person der ute som har lokket katten til seg, for så å drepe den?

 

Ikke alle liker katter. Noen liker hunder best, og irriterer seg over katter. Sånn er det bare. Vi mennesker har forskjellig smak og preferanse. Det finnes også mennesker som hater katter, og som gjerne skulle sett at denne arten ikke eksisterte. Det må også være lov, tenker jeg, bare man lar det bli med tanken.

 

Noe helt annet er det med de som liker å drepe katter. De som finner nytelse i å torturere og drepe dyr. De som velger seg katter som ofre, fordi katter ofte kan befinne seg langt unna sine eiere. Og dessuten forsvinner det jo katter av og til, noe de oppklistrede etterlysningsplakatene bekrefter. Tar man livet av en katt, er det derfor store sjanser for at man slipper unna med det.

 

På internettet finnes det flere lenker til sider som omhandler drap av katter.  Her kan man finne detaljerte oppskrifter på hvordan man kan ta livet av katter i nabolaget, uten at dette blir oppdaget.

 

Drap av dyr gir minimal straff

Drap av dyr straffes knapt i Norge. Dyr defineres som ting, som gjenstander. Av den grunn faller drap av dyr inn under straffeloven § 291 om skadeverk, samt dyrevernloven § 31. I år 2000 ble øvre strafferamme hevet til tre års fengsel. I praksis henlegges mange av anmeldelsene, eller gjerningsmannen får bot eller betinget fengsel. I EU er dyr i det minste definert som følende individer.


Hva skyldes denne likegyldigheten til drap av dyr? I den virkelige verden har selvfølgelig et menneskeliv og et dyreliv forskjellig verdi, og jeg tror de fleste er enige i at slik må det også være. Men et dyr er likevel noe helt forskjellig fra en død gjenstand. Om ikke annet fortjener dyret å bli behandlet på en respektfull og human måte.

 

Noen ganger må dyr dø, og det kan være mange grunner til det. Et lam slaktes for å bli til mat. Jegere feller dyr i naturen, dels for å holde bestanden nede, dels for å få tilgang til kjøttet. En gammel, syk hund avlives for at den skal skånes for smerter og lidelse.

 

Noe helt annet er det når dyr drepes med utgangspunkt i ren sadisme. Når det er drapet i seg selv som er drivkraften, og som gir nytelsen. Rent strafferettslig har imidlertid en sadistisk dyredrapsmann lite å frykte. Hva må til for at dette skal endre seg?

 

Sammenheng mellom drap av dyr og vold mot mennesker

Kanskje må våre lovgivere i Stortinget begynne å forholde seg til det faktum at det er klare sammenhenger mellom drap og/ eller mishandling av dyr, og vold mot mennesker. I verste fall kan en person som i ungdomstiden forlyster seg med å drepe dyr, senere komme til å drepe ett eller flere mennesker.


Studier har vist at voldelige og aggressive kriminelle oftere har drept dyr i barndommen, enn de kriminelle som ikke blir vurdert å være aggressive. Aggresjonen som tidligere gikk ut over dyr, blir i voksen alder rettet mot mennesker.


Kvinner som flykter til krisesentre, forteller ikke sjelden at det foregår dyremishandling hjemme. Barn som opplever vold og omsorgssvikt, har ofte liknende historier å fortelle; en eller begge foreldrene mishandler familiens hund eller katt. 


En politistudie i Australia konkluderte med at 100% av seksualdrapene ble begått av mennesker som hadde en historie med dyremishandling. Det har også kommet frem at flere av de ungdommene som har stått bak skolemassakrer i USA, tidligere hadde drept dyr for fornøyelsens skyld.

 

Selv om det kanskje ikke finnes seriemordere i Norge, dukker det med jevne mellomrom opp slike i en del andre land. I USA har det operert mange seriemordere. Mange av disse hadde i barne- og ungdomstiden stor glede av å drepe dyr. Den mest kjente er kanskje Jeffrey Dahmer. Hans hobby i oppveksten var å fange - og ta livet av - katter, hunder og frosker. Han pleide å kappe av dem hodene, som han siden stilte opp som trofeer foran seg. Senere skulle Dahmer bli kjent som den seriemorderen som i 1991 ble dømt for å ha drept, voldtatt, partert og spist 17 menn og gutter.

 

Jeffrey Dahmer (1960-1994)

Robert K. Ressler er mannen som utarbeidet profiler av seriemordere for FBI. Han har uttalt at mordere ofte starter med å torturere og drepe dyr i barndommen. Jeg siterer Ressler: "These are the kids who never learned it's wrong to poke out a puppy's eyes."

 

Kartlegging av psykopater

Det finnes i dag gode verktøy for å avdekke psykopatiske karaktertrekk. Det verktøyet som brukes mest i utredningen av psykopati, er Psykopatisjekklisten, PCL-R, som kartlegger eventuelle antisosiale karaktertrekk og holdninger hos personen som undersøkes. Før denne sjekklisten kom i bruk, var det gjerne tre kjennetegn som skulle være til stede i ungdomstiden, når man ville bekrefte dyssosial personlighetsforstyrrelse i voksen alder: Brannstiftelse, nattlig sengevæting, og drap av dyr. Man ønsker fortsatt informasjon om dyreplageri eller brannstiftelse, men mitt inntrykk er at disse opplysningene lett kommer i skyggen av andre risikofaktorer.  

 

Kanskje bør en historie med drap av dyr være noe som vektlegges mer, når man skal ta stilling til om det foreligger en psykopatisk eller dyssosial personlighetsforstyrrelse. I utredningsverktøyet, SCID - 2, etterspørres det riktignok om så vel drap av dyr som brannstiftelse før fylte 15 år, men hvor inngående tar man egenltig tak i denne tematikken når man gjennomfører et SCID-intervju?

 

Psykopaters voldsfantasier

Utøvelse av sadistisk vold er gjerne noe som kjennetegner psykopater. Blir man tatt for å ha utøvet slik vold mot et menneske, kan man forvente en streng straffereaksjon fra rettsapparatet. Velger man i stedet å la voldsfantasiene gå ut over dyr, og dette blir oppdaget og anmeldt, slipper man i praksis unna med nærmest ingen straff.


Drap av katter kan derfor være en måte en person nærmest risikofritt kan få utløp for sine drapsfantasier. Fantasier som kanskje egentlig handler om drap av mennesker. Dreper man et menneske, er det imidlertid stor risiko for at man blir tatt av politiet. Få kjeder seg mer i fengsel enn psykopater, så for å unngå en lang fengselsstraff, virkeliggjøres sjelden disse fantasiene.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Høye strafferammer virker preventivt

Det kan altså virke som det er strafferammene i seg selv som virker preventivt mot drap av mennesker. Kunne man tenke seg at dette også ville vært tilfelle i forhold til dyredrap? At frykten for en lang fengselsstraff ville gjort det mindre attraktivt å forlyste seg med slike morbide aktiviteter?

 

Kanskje det er et tiltak som er verdt å prøve ut. For det er faktisk uhyggelig når katter bare forsvinner.