Når stamming stjeler språket

Stamming er ikke et symptom på en psykisk lidelse, men kan det å måtte leve med stamming føre til psykiske problemer?

 


Illustrasjonsfoto


The McGuire Programme

Grunnen til at jeg reiser denne problemstillingen, er at jeg nylig så et fjernsynsprogram om unge mennesker som deltok på et spesielt program for stammere. Det var et fire dagers kurs som het McGuire Programme, og som ble ledet av mennesker som selv stammet. Programmet var intensivt, og inneholdt pusteteknikker, eksponering og bevisstgjøring. Deltakerne fikk tett oppfølging av kurslederne. De fikk mye ros. Mye støtte. Mye oppmuntring. Som de da også trengte for å kunne gjennomføre det ambisiøse programmet.

Målet var at deltakerne ved kursets avslutning skulle være i stand til - foran en forsamling - å fremføre en tekst verbalt, uten å stamme. Dette var mennesker som hadde stammet hardt i hele sitt liv, og som derfor aldri tidligere hadde erfart flytende tale. Og programmet holdt hva det hadde lovet; deltakerne klarte ved kursets avslutning å snakke med tilnærmet normal flyt.

Gleden de gav uttrykk for, sa vel mye om hvilken personlig seier de opplevde i det øyeblikket de klarte å fremføre en tekst uten å stamme. For første gang var de altså i stand til å benytte det muntlige språket på en «normal» måte. De hadde nemlig tatt kontroll over stammingen.

Definisjon av stamming

Stamming defineres som en taleforstyrrelse hvor lyder, stavelser eller ord blokkeres eller repeteres, ofte ledsaget av hikstende lyder, grimaser og rullende øyne. Hos noen - de som karakteriseres som harde stammere - kan disse taleforstyrrelsene inntreffe ofte, og det kan være nærmest umulig å fullføre en hel setning. Andre stammer lite, og opplever det kun som et minimalt problem. Mange skjuler stammingen sin ved å skifte ut ord i siste sekund, eller avbryte seg selv midt i en setning, for så å påbegynne resonnementet fra en annen vinkel.

Man regner med at mellom 0,7 - 1 % av den voksne befolkningen stammer. Enda flere stammer som barn, og stammingen oppstår oftest når man er mellom to og fem år gammel.

 


Ilustrasjonsfoto


Hvorfor stamming?

Så hvorfor - eller hvordan - oppstår egentlig stammende tale? Man har i dag gått helt bort fra at stamming skyldes mentale problemer. Kan stamming heller være uttrykk for et nevrologisk problem? I 2014 vet man faktisk ikke sikkert hva som forårsaker stammingen. En hypotese er at en eller flere hjernebaner er dysfunksjonelle, og dermed forårsaker en blokkering av nerveimpulser.

Man mener å finne en viss arvelighet når det gjelder stamming. Er det således en ren biologisk årsakssammenheng? Eller kan det foreligge en sårbarhet hos oss alle for å utvikle en forstyrrelse i taleflyten? I så fall vil også oppvekstmiljøet kunne ha en betydning for hvem det er som begynner å stamme. Eller hvem det er som slutter helt av seg selv.

Konsekvenser

Det er gjort undersøkelser som viser at en stor andel av de som stammer, har opplevd taleforstyrrelsen som en belastning i livet. Stammingen har vært et hinder for normal livsutfoldelse, både i sammenheng med utdannelse og påfølgende yrkeskarriere. Ikke overraskende rapporteres det om mindreverdighetsfølelse, ensomhet og nedsatt livskvalitet.

Men jeg har altså ikke funnet studier som har stilt spørsmålet om det er høyere forekomst av subjektive plager hos de som stammer enn hos de som har en normal taleflyt. Litt underlig, kanskje, at det ikke finnes slike studier, siden det bare i Norge er et sted mellom 40 og 50 tusen mennesker som stammer.

Om å la seg berøre av stamming

Når jeg velger å berøre fenomenet stamming i en blogg som temamessig har vært avgrenset til psykiske lidelser og psykologiske prosesser, er det fordi stammende tale gjør noe med oss. Det er ikke vanskelig å forstå at personen som stammer, lider som en følge av sine talevansker.

Men stammingen berører også personen som stammeren henvender seg til. Stammingen skaper en emosjonell respons hos lytteren; empati, avmakt, tristhet. Det er kanskje derfor man som tilhører også kan føle en ekte glede i situasjoner hvor personen som vanligvis stammer, plutselig er i stand til å fremføre sitt budskap med flytende tale.

Filmen, "Kongens tale," er illustrerende i så måte. Når King Georg VI, mot slutten av filmen, skal holde en direktesendt tale til folket, er spenningen stor. Vil han klare å gjennomføre sin tale med flyt, uten stamming? Det var nok mange som ble følelsesmessig berørt da man forstod at han ville lykkes med dette. Det var ikke bare kongen som følte seg lettet. Lettelsen var nok minst like stor hos kinopublikumet.

 


Bilde fra "Kongens tale"


Om å bli frarøvet talen

Mennesket er i utgangspunktet et sosialt vesen. De aller fleste av oss har behov for å skape relasjoner til andre mennesker, enten det er snakk om vennskap, kjæreste eller kolleger. Mye av tiden foregår derfor i det sosiale rommet, hvor samhørighet og felles opplevelser binder oss sammen. Vi kommuniserer med blikk, ansiktsmimikk og kroppsspråk. Men først og fremst kommuniserer vi med det muntlige språket.

Det å stamme alvorlig betyr for mange at de er frarøvet talen. De har ingen mulighet til å kommunisere verbalt på en normal måte. De kan ikke bruke språket muntlig til å formidle sine tanker, meninger og ønsker. Hvor viktig er det vel ikke å kunne sette ord på sine følelser gjennom talen? Slik jeg ser det, har en hard stammer et handicap som kan sammenliknes med det å være svaksynt eller hørselshemmet.

 


Illustrasjonsfoto


Hvordan stammingen påvirker selvet

Når en person må leve med et slikt handicap fra tidlige barneår, ville det være merkelig om det ikke skulle påvirke utviklingen av selvet. Man kan jo tenke seg hva det gjør med selvfølelsen, når man på skolen alltid må grue seg til høytlesning, eller aldri våge å svare når læreren stiller spørsmål. Når man aldri kan ta ordet i diskusjoner. Argumentene kan være der, men de kan ikke fremføres. Trangen til å delta i debatten, slik at man kan få uttrykke sin mening, og vise hva man står for, må hele tiden undertrykkes.

En stor del av identiteten vår er knyttet til yrket vårt. Hva gjør det med identiteten til en person som må velge et yrke fordi dette yrket lar seg forene med talevanskene? Som kanskje må velge bort den utdannelsen og det yrket man egentlig drømte om.

Når det å snakke i telefonen blir en umulighet, begrenses kontaktevnen dramatisk. Når man unngår å kontakte andre mennesker, eller delta i sosiale settinger, innskrenkes livsutfoldelsen. Isolasjon kan bli resultatet. Og ensomhet.

Når man må leve med en verbal kommunikasjonssvikt, som alvorlig stamming utvilsomt er, vil det nok før eller siden melde seg en resignasjon, som igjen kan følges av en håpløshetsfølelse. Hvis man ikke får hjelp, da. Hjelp til å kontrollere stammingen.

Behandling

Hjernen har potensiale til å endre seg gjennom hele livet, både i forbindelse med læringsprosesser, men også etter skader. Det er likevel i de første leveårene at hjernens evne til endring er størst. Kommer man tidlig i gang med behandling, bør det derfor være større mulighet for å oppnå varig behandlingseffekt.

Dette betyr at behandlingen mot stamming må begynne allerede på barnehagenivå. Dette gjøres sikkert, men gjøres det i tilstrekkelig grad? Behandling av stamming er en oppgave for logopeder, og skal man ha mulighet for å hjelpe alle som stammer, må det nødvendigvis finnes et tilstrekkelig antall logopeder. Jeg tviler på at så er tilfelle.

Jeg kjenner ikke til langtidseffekten av McGuire Programme, men mange har utvilsomt fått et annet liv etter å ha deltatt i dette programmet. Programmet bør derfor gjøres tilgjengelig for dem som ikke kan hjelpes på andre måter. Det bør være en prioritert oppgave å etablere et fullverdig behandlingstilbud for alle de menneskene som daglig lider som en følge av stamming.

Vignett 1: Mannen som stammet

Han var opprømt, spent og redd på en gang. Han skulle på date denne kvelden. Han hadde sendt henne en sms, og fått en positiv respons. Ganske overraskende, egentlig, siden de knapt hadde snakket sammen. Men de hadde ofte hatt blikkontakt, og noen ganger smilt til hverandre. I kantinen i dag hadde han fått henne til å le. Han var flink til å imitere kjente personer, og han hadde tatt for seg en berømt kulturpersonlighet; både gestikuleringen og talemåten satt som et skudd. Blikket hun sendte ham, gav ham mot til å invitere henne ut.

Selv om hun hadde takket ja til invitasjonen, klarte han ikke å glede seg fullt ut over dette. Det var noe hun ikke visste om ham. Noe viktig. Hun visste ikke at han stammet. Hvordan ville hun reagere når hun ble klar over dette? Når han stanset opp midt i et ord, hakkende på den første konsonanten i en evighet av tid, med rullende øyne og et forvridd ansiktsuttrykk. Hun ville selvfølgelig bli overrasket, men hun ville ikke le av ham. Han så henne for seg idet gnisten sluknet i øynene hennes, og det forventningsfulle smilet forsvant. Var dette den samme mannen som kunne få alle til å le gjennom sine imitasjoner? Som hun aldri tidligere hadde sett stamme?

Hun kunne jo ikke vite at han nesten aldri stammet når han spilte andre personer. Når han gikk inn i andre roller. Når han ikke skulle være seg selv.

Han bestemte seg for å avlyse stevnemøtet.

 





Vignett 2: Kvinnen som stammet

Første gangen hun kom til en logoped, var hun 10 år gammel. Planen var at hun skulle begynne i en behandlingsgruppe. To av guttene som var i gruppen, stammet så hardt at hun ble skremt. Hun nektet derfor å fortsette i gruppen, og bestemte seg for å fortsette å skjule sin egen stamming.

Hun syntes selv hun ble veldig flink til dette, selv om det ofte kunne være belastende og tidkrevende. Når hun kjente hun kom til et ord hun visste ville fremkalle stamming, måtte hun lete etter et erstatningsord. Fant hun ikke dette, måtte hun avbryte setningen. Hun begynte så på en ny setning, mens hun febrilsk forsøkte å finne en vei tilbake til utgangspunktet. Noen ganger gikk dette greit, mens andre ganger kom hun aldri frem til poenget; det uferdige resonnementet ble i beste fall hengende i løse luften.

Hun forstod selv at hun fremstod som både vimsete og omstendelig, men den prisen var hun villig til å betale for å skjule stammingen. Men det hjalp å smile, hadde hun tidlig erfart. I hvert fall overfor gutter. Blide og smilende jenter kunne godt få lov til å lete etter ord, og tilsynelatende gå seg fast i argumentasjonsrekken. Uten at noen tenkte på at hun faktisk stammet. Litt underlig, kanskje, siden hun ikke hadde problemer med å fremføre konsise og sammenhengende resonnementer i skriftlig form.

Verken mannen eller barna hennes visste at hun stammet. Heller ikke venninnene eller arbeidskollegene hadde forstått at hun hadde dette handicapet. Det hendte hun hadde mareritt om nettene om at hun ble avslørt som stammer. Avsløringen gav henne alltid en intens skamfølelse.

 



Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag