Rekonstruksjon Utøya: Nakent og brutalt

Foto: (Fra Rekonstruksjon Utøya)

Å rekonstruere en traumatisk og høydramatisk hendelse, kan gi psyken din en opptur eller nedtur, men vil ganske sikkert gi deg eierskap til hendelsen.

Rekonstruksjon Utøya heter den andre filmen om tragedien på Utøya sommeren 2011.(Den første var Poppes 'Utøya 22. juli.')

I denne filmen får fire overlevende fra Utøya anledning til å fortelle sin unike historie. Dette gjøres ved å la ungdommer uten tilknytning til Utøya-dramaet spille de unge menneskene som den gangen desperat forsøkte å unnslippe terroristens kuler.

Alt foregår i et filmstudio i en lagerhall i Nord-Norge. Bygninger, veier, klipper eller steiner som finnes på Utøya, markeres med hvit tape på det sorte gulvet. Den enkle scenografien, til tross; dette blir svært virkningsfullt.

De fire overlevende får alle iscenesette sin unike historie, slik de husker den, ved å instruere ungdommene i de ulike rollene. Det blir altså nødvendig å rekapitulere forferdelige og hjerteskjærende scener fra det blodige dramaet som fant sted 22. juli 2011.

En ungdom skal spille den overlevende. Andre ungdommer går inn i rollene til dem som var rundt - eller sammen med - denne personen. Skuddene fra skytevåpnene markeres noe ulikt fra historie til historie. I en av iscenesettelsene gjenskapes eksempelvis skuddene ved å banke på et jernrør.

Høydramatisk uten kuler eller blod

Som tilskuer ser man verken terroristen, våpen eller dødelige skader. Man er kun vitne til ungdommer som spiller ut dramaene som de overlevende gjenskaper, på et sort gulv, hvor den hvite tapen representerer ulike fysiske grenser. Likevel er det ytterst krevende å ta disse gjenfortellingene inn over seg. Fordi de er autentiske. Fordi de er så meningsløst grusomme.

Da jeg satt i den mørke kinosalen, og så de ulike historiene bli regissert og utspille seg i lagerhallen, lurte jeg på hvordan det måtte være for de overlevende å skulle gjenskape de forferdelige opplevelsene fra Utøya. For det måtte vel være psykisk belastende å skulle hente frem både levende og fortrengte minner, for så å rekonstruere et mareritt?

Stod disse unge menneskene, som faktisk hadde overlevd terroren, dermed i fare for en retraumatisering? Eller kunne denne rekonstruksjonsprosessen heller fungere som en form for traumeterapi?

En av hovedpersonene er Jenny, som på mirakuløst vis unnslapp kuleregnet. Jenny sier: «Det er viktig å dele min egen bearbeiding – for meg og for andre som trenger hjelp.»

Torje var kanskje den yngste deltakeren på Utøya. Han flyktet ut i det iskalde vannet, hvorfra så han sin storebror bli skutt flere ganger. Torje sier: «Hvis det helvetet vi har rekonstruert der inne [i filmstudio] kan hjelpe folk til å ta vare på hverandre og være glad i hverandre, og hvis det gir større innsikt, så er det så utrolig mye lettere å bære.»

Jeg ikke noe fasitsvar på disse spørsmålene, men jeg velger å ta disse ungdommene på alvor når de sier at de opplevde filminnspillingen som en type bearbeiding av traumene. Jeg vil uansett tenke at rekonstruksjonen i seg selv gjorde at de - gjennom en form for forsoning med sine historier - i sterkere grad fikk et sterkere eierskap til det grusomme som skjedde i 2011.

Frem til nå har det nemlig handlet veldig mye om massedrapsmannen og de drepte. Det har på mange måter blitt Anders Behring Breiviks historie. Fokuset har i altfor liten grad vært rettet mot de som overlevde terroren.

Filmens produsent sa da også etter filmpremieren at han håpet filmen ville bidra til å gi de overlevende sin rettmessige del av eierskapet til hendelsene.

Jeg mener filmen er et viktig bidrag i så måte.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.