RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Riktig bruk av tvang kan forhindre såkalte psykiatridrap

Journalister i NRK har nå gått gjennom samtlige drap i Norge de siste 10 årene, og hevder at omtrent halvparten av disse (102) har blitt begått av mennesker med en alvorlig psykisk lidelse. Og dermed er debatten i gang. Igjen.

 

 

 

 

To hovedspørsmål stilles: 1) Hvorfor skjer dette i Norge - ett av verdens rikeste land? Les: Hvorfor svikter psykiatrien?  2) Hvordan skal man få gjort noe med dette? Les: Hvordan skal man i fremtiden unngå at drap begås av psykisk syke mennesker, uten at tvangsbruken øker?

 

 

Fra mitt ståsted finner jeg det svært unyansert at NRK til kategorien alvorlig psykisk lidelse også inkluderer mennesker med alvorlig personlighetsforstyrrelse. Personlighetsforstyrrelser regnes ikke som alvorlige sinnslidelser, uansett hvor avvikende personlighetstrekkene skulle være. Så sant det ikke samtidig foreligger alvorlig psykisk utviklingshemning, vil disse personene være å anse som strafferettslig tilregnelige.

 

 

Behandling av mennesker med ulike typer personlighetsforstyrrelser er en langvarig prosess, og bør fortrinnsvis gjøres poliklinisk. Kun over tid vil man kunne endre en persons karaktertrekk. Mistenker man at en person med antisosial personlighetsforstyrrelse kan komme til å begå et drap, er ikke løsningen innleggelse på akuttpsykiatrisk avdeling. Nei, da er det faktisk politiet som skal varsles.

 

 

Skal sykdommen kunne karakteriseres som en alvorlig sinnslidelse, må det enten dreie seg om en psykoselidelse eller en bipolar lidelse. Den vanligste psykoselidelsen er paranoid schizofreni, og det er en lidelse som til enhver tid deles av en prosent av befolkningen.

 

 

Når man samtidig vet at mellom seks og ti prosent av samtlige drap begås av mennesker med paranoid schizofreni, forstår man at denne sykdommen i seg selv er en risikofaktor i forhold til fremtidige voldshandlinger. Det er likevel viktig å presisere at de aller fleste med paranoid schizofreni ikke er voldelige.

 

 

Kombinasjonen rusmisbruk og alvorlig sinnslidelse er dessverre et vanlig fenomen, og en samtidig bruk av rusmidler vil øke den fremtidige voldsrisikoen ytterligere. Like viktig som å behandle den psykiske sykdommen, vil det være å få etablert pasienten i en rusfri tilværelse.

 

 

Drap som begås av psykotiske mennesker, er i sin meningsløshet dypt tragiske hendelser. Først og fremst for ofrene og deres pårørende. Men tragedien rammer også de personene som blir drapsmenn/ kvinner som en følge av en ubehandlet, psykisk lidelse.

 

 

Det kommer aldri til å bli mulig å forhindre alle psykose-relaterte drap, men psykiatrien har utvilsomt muligheten til å forhindre noen av dem. Dette vil kunne skje gjennom aktiv behandling i kontrollerte former. Med aktiv behandling mener jeg regelmessige samtaler og en jevn, uavbrutt medisinering. Med kontrollerte former tenker jeg på bruk av ulike tvangstiltak.

 

 

Slik jeg ser det, er det nemlig illusorisk å tro at man skal kunne gjennomføre de nødvendige behandlingstiltakene, og samtidig redusere bruken av tvang. Jeg vil si det så sterkt at man faktisk må velge mellom disse målsettingene; enten forhindre at drap begås av psykotiske personer, eller redusere bruken av tvang.

 

 

Man kan selvfølgelig fortsette med holdningen, ja, takk, begge deler, men det vil i så fall innebære at man fortsetter en helsepolitikk som i dette spørsmålet har vist seg utilstrekkelig.

 

  

 


La meg forsøke å underbygge mine påstander gjennom et eksempel:

 

"En 35 år gammel mann tvangsinnlegges på psykiatrisk avdeling. Mannen har en kjent paranoid schizofreni, og i tillegg har han et omfattende rusmisbruk (heroin, amfetamin, hasj). Han har også en historie med flere grove voldshandlinger, hvor de fleste ble begått i psykotisk tilstand.

 

 

Grunnen til at han legges inn, er at han har knivstukket sin beste og eneste venn. Til alt hell ble ikke vennen drept, og han fikk varslet politiet. Politiet oppfattet gjerningsmannen som psykotisk og ruspåvirket, og sørget for at han ble lagt inn på psykiatrisk avdeling.

 

 

Ved de to forrige innleggelsene på psykiatrisk avdeling ble han skrevet ut til tvungent psykisk helsevern. Planen var at han skulle følges opp på poliklinikken i forhold til samtaler, medisinering og rustester. Han viste den første tiden både vilje og motivasjon til å følge behandlingsopplegget, og det tvungne vernet ble derfor opphevet.

 

 

Etter at behandlingen ble basert på frivillighet, møtte han stadig sjeldnere opp på poliklinikken, og han nektet å fortsette med den antipsykotiske medikasjonen. Så en dag forsvant han for godt. Da man ikke fikk tak i ham, til tross for gjentatte forsøk, ble han formelt utskrevet. Etter dette hadde han ingen oppfølging fra spesialisthelsetjenesten.

 

 

Når han denne gangen kommer på avdelingen, er han - som ved tidligere innleggelser - svært preget av psykotiske symptomer. Han er overbevist om at CIA ønsker å drepe ham, og han har en forestilling om at agenter fra denne etterretningsorganisasjonen overvåker ham gjennom en mikrochip de skal ha implantert i hodeskallen hans.

 

 

 

 

Han angir at den påståtte mikrochipen hele tiden sender ut ubehagelig stråling, samt at den formidler truende beskjeder til ham. Det viser seg at han flere ganger på egen hånd, ved hjelp av skarpe gjenstander, fysisk har forsøkt å fjerne denne angivelige chipen, uten å lykkes.

 

 

Han forteller at han knivstakk sin venn fordi han mente å ha avslørt at vennen samarbeidet med CIA. Han hadde også vært sikker på at vennen hadde til hensikt å likvidere ham. Han mener derfor at han var i sin fulle rett til å forsvare seg slik han gjorde.

 

 

På avdelingen nekter mannen å innta forordnede medisiner, da han anser seg som psykisk frisk. Han viser mye aggresjon, og oppleves som uforutsigbar. Han er tydelig styrt av indre stemmer, og han ber om hjelp til å få operert ut mikrochipen fra hodeskallen. Han er mistenksom og hele tiden på vakt.

 

 

Han har liten impulskontroll, og ved flere anledninger skriker, slår og sparker han etter miljøpersonale. Han truer de kvinnelige ansatte med å skade dem alvorlig, og han sier han vil hevne seg på dem når han treffer dem utenfor sykehuset.

 

 

Han sier han ikke vil samarbeide med poliklinikken om videre behandling etter utskrivelse, og han har absolutt ingen planer om å slutte med narkotiske stoffer.

 

 

Jeg tror de aller fleste vil være enig i at pasienten som her beskrives, blir vurdert å være psykotisk og behandlingstrengende. I tillegg vurderes han å være en potensielt farlig pasient, og da farlig både for sine omgivelser og for seg selv.

 

 

Hvorfor kan han være farlig for andre mennesker? Jo, for da han knivstakk sin venn, viste han også hva han i en gitt situasjon (frykt for selv å skulle bli drept) og under gitte betingelser (styrt av psykotiske symptomer) kan være i stand til å gjøre. Selv om han nå er innlagt, har han de samme psykotiske symptomene som var til stede under voldshandlingen.

 

 

Hvorfor kan han være til fare for seg selv? Jo, fordi han fortsatt mener han har en mikrochip implantert i hodeskallen. Flere ganger har han på egen hånd forsøkt å operere ut den imaginære mikrochipsen, av og til med store blødninger som resultat.

 

 

Jeg tror heller ingen vil protestere veldig på de tvangstiltakene som på dette tidspunktet blir iverksatt. Man fatter vedtak om tvungent psykisk helsevern, og han kan derfor holdes tilbake på avdelingen mot sin vilje. Han klager på vedtaket til Kontrollkommisjonen, men får avslag.

 

 

Han nekter å innta antipsykotiske medisiner, og det blir fattet vedtak om tvangsmedisinering. Han påklager vedtaket til Fylkeslegen, men får avslag. Han gis deretter en injeksjon med et antipsykotisk depotpreparat.

 

 

Så viser det seg at medikamentet han får, har en formidabel antipsykotisk effekt på ham. Han blir etter kort tid roligere og mer forutsigbar. Stemmene i hodet blir mindre intense, og han er ikke lenger like opptatt av den angivelige mikrochipen. Han slutter med sine verbale og fysiske utageringer, og han blir høflig mot miljøpersonale.

 

 

Etter ytterligere tre uker avdekkes det ikke lenger psykotiske symptomer. Han har en adekvat virkelighetsoppfatning, og han viser god sykdomsinnsikt. Han sier han nå innser at han må fortsette med medisiner, også etter at han blir skrevet ut. Han uttrykker anger i forhold til knivstikkingen, og er oppriktig skremt over sin egen handling. Han innser at han må komme seg ut av rusmiljøet, og han ønsker hjelp til å slutte med rusmisbruket.

 

 

Han fremstår nå som en helt annen person enn den personen som noen uker tidligere ble tvangsinnlagt på avdelingen. Han er ikke lenger styrt av indre, truende stemmer, og heller ikke har han vrangforestillinger om å være forfulgt og i livsfare.

 

 

Han er blitt i stand til å kunne legge realistiske fremtidsplaner, og han vurderes ikke lenger å være til akutt fare for seg selv eller andre mennesker. Det er på tide å skrive ham ut fra avdelingen.

 

 

Han vurderes altså ikke lenger å være til fare for seg selv eller andre mennesker. Han sier dessuten at han ønsker å ta i mot videre behandling på poliklinikken. Er det da nødvendig å skrive ham ut til tvungent psykisk helsevern? Og er det virkelig hensiktsmessig å fortsette tvangsmedisineringen?

 

 

Jeg mener at ja, det er det!! Hvis målsettingen er å minimalisere risikoen for at han i fremtiden igjen skal utøve alvorlig og livstruende vold, vil det være helt nødvendig å bruke de eksisterende tvangstiltakene i uoverskuelig fremtid. Kun disse tiltakene vil kunne sikre en stabil og uavbrutt medisinering, noe som er en forutsetning for at han skal unngå nye psykosegjennombrudd, eller gjenoppta sitt skadelige rusmisbruk.

 

 

Ved å være underlagt tvungent psykisk helsevern vil man også kunne følge ham opp tett i fremtiden, og det vil da være mulig å fange ham opp raskt dersom han igjen skulle være på vei inn i en psykotisk tilstand.

 

 

Det er viktig ikke å glemme at han også ved tidligere utskrivelser har vært motivert for poliklinisk behandling, men at dette har endret seg så snart det tvungne vernet har blitt opphevet. Det er også viktig å huske på at samtlige grove voldshandlinger har skjedd på tidspunkter hvor han har vært psykotisk.

 

Forhøyet voldsrisiko

Mannen jeg her har beskrevet, har mange risikofaktorer for fremtidig voldsutøvelse. Men han er dessverre ikke unik; det er mange liknende pasienter som er innlagt på psykiatriske institusjoner rundt om i landet. Eller de følges opp på psykiatriske poliklinikker. I tillegg er det nok også en del som har falt ut - eller ennå ikke har blitt fanget opp - av behandlingsapparatet.

 

 

Når det hos en innlagt pasient er mistanke om forhøyet voldsrisiko, skal det gjøres en farlighetsvurdering av pasienten. Ikke sjelden vil det altså gjennom en slik vurdering bli avdekket en rekke risikofaktorer for fremtidig vold. Min erfaring er imidlertid at det ofte er den alvorlige sinnslidelsen som er den viktigste komponenten i det totale risikobildet.

 

 

Og hva betyr det i praksis? Jo, det betyr faktisk at psykiatrien har en mulighet til å gjøre noe med den fremtidige voldsrisikoen. Psykosen lar seg nemlig behandle; med samtaler, miljøterapi, rusfrihet og antipsykotiske medisiner.

 

 

Uten en regelmessig medisinering av mennesker med kroniske psykoselidelser faller behandlingen fra hverandre. Slik er det bare. Så ønsker man å sikre en jevn og stabil medisinering, må man være villig til å gjøre de grep som erfaringsmessig har vist seg virksomme.

 

Riktig bruk av tvang er ett slikt grep. Behandling med antipsykotiske depotinjeksjoner hver annen eller hver fjerde uke er et annet. Så hvorfor ikke kombinere disse grepene?