Det uventede selvmordet

Et selvmord kommer alltid uventet. Det kan ha vært varslet. Det kan ha vært tidligere forsøk. Det kan ha vært trusler om selvmord. Som pårørende, venn eller kollega er det likevel vanskelig å ta dette inn over seg som noe som en dag skal bli virkelighet.

Guarden blir værende nede. Slik at den dagen selvmordet skjer, er man på en måte uforberedt. Sjokket rammer for fullt.

Hvis selvmordstankene vedvarer

Selvmord blir sett på som noe unaturlig. Noe som ikke skal skje. Flyktige tanker om selvmord er nok mer vanlig enn vi liker å tenke på. Men de færreste av oss lar tankene tranformeres til konkrete planer. I stedet forsvinner de av seg selv, for en kortere eller lengre periode.

Hvis tankene vedvarer og blir fastlåste, bør man søke profesjonell hjelp.

Alvorlig depresjon

Har man symptomer på en alvorlig depresjon, kan det bli nødvendig med en innleggelse på lukket, psykiatrisk avdeling. Dette for å motta adekvat psykiatrisk behandling, og for å holdes øye med, som et selvmordsforebyggende tiltak.

Ikke sjelden rommer en alvorlig depresjon selvmordstanker, som kan utarte seg til konkrete planer om selvmord.

Kontinuerlig observasjon

En alvorlig deprimert pasient som bekrefter intensjon om selvmord, må følges tett opp. Anses selvmordsfaren som høy, kan det bli nødvendig med det som kalles kontinuerlig observasjon. Dette er en oppfølging som innebærer at pasienten aldri får være alene.

Aldri alene

Pasienten får ikke være alene på rommet, døren må være halvåpen under toalettbesøk eller dusjing, og man blir observert under søvn. En ansatt sitter altså ved pasientens seng gjennom natten, og pasienten får ikke lov til å ha hendene under dynen. Dette for å unngå at pasienten bringer med seg skarpe gjenstander i sengen, som benyttes til livstruende selvskading i skjul av dynen.

Høy selvmordsrisiko

Kontinuerlig observasjon iverksettes når pasienten er vurdert å være svært selvmordstruet. Dette kan skje hvis pasientens depresjon brått forverres, hvis pasienten innrømmer selvmordsplaner, eller hvis pasienten tidligere – i en liknende sinnstilstand - har forsøkt å ta sitt eget liv.

Lavere risiko

Andre ganger blir ikke selvmordsrisikoen vurdert å være like høy. Dette kan være fordi pasienten benekter tanker eller planer om selvmord, og/ eller den psykiske helsetilstanden fremstår som stabil eller i bedring.

Det kan også være at pasienten er preget av psykotiske symptomer, som maskerer eller skjuler suicidale intensjoner.

Fortløpende vurderinger

Den aktuelle selvmordsvurderingen som legges til grunn, er likevel ikke endelig; det må hele tiden gjøres nye vurderinger, basert på oppdaterte opplysninger.

Det er disse fortløpende vurderingene som vil avgjøre tilsynsgraden til enhver tid. Dette betyr at dersom selvmordsrisikoen vurderes å være økende, må også pasienten gis tettere tilsyn.

Intervallobservasjon

Jeg har allerede redegjort for kontinuerlig observasjon, som benyttes når selvmordsrisikoen vurderes å være høy. Ved en moderat forhøyet selvmordsrisiko kan det være at pasienten gis det som kalles intervallobservasjon.

Hvis tilsynsregimet eksempelvis blir 15 minutters intervallobservasjon, betyr dette at pasienten må ses til på et tidspunkt innenfor disse 15 minuttene. Det kan altså ikke gå mer enn 15 minutter, uten at personal har observert pasienten.

Et vindu til å forsøke selvmord

Selv om personal kommer inn til pasienten på ulike tidspunkter, for eksempel når det har gått syv minutter, er det likevel klart at all intervallobservasjon gir pasienten et mulig vindu for å gjøre alvor av eventuelle selvmordsplaner.

Det er studier som viser at det gjennomsnittlig går ti minutter fra en person bestemmer seg for å ta sitt liv, til selvmordsforsøket er et faktum. Ting kan derfor skje veldig raskt. Og være svært målrettet.

Et hengningsforsøk kan derfor være vanskelig å avverge, og kan i verste fall ende fatalt. Eller det kan føre til varig hjerneskade, hvis hengningsforsøket avbrytes før døden inntreffer.

Hvorfor får ikke alle kontinuerlig observasjon?

Hvorfor gis ikke alle pasienter med en viss selvmordsrisiko kontinuerlig observasjon, vil sikkert noen spørre. Ja, er det ikke derfor man legges inn på en lukket sengepost, da? Er det ikke helsevesenets oppgave å forhindre selvmord?

I praksis er det dessverre umulig å innføre kontinuerlig observasjon på alle pasienter med forhøyet selvmordsrisiko. Først og fremst fordi sykehuset ikke har ressurser til et slikt opplegg. Det er sikkert ikke vanskelig å forestille seg at kontinuerlig observasjon er svært ressurskrevende.

Kostbart og inngripende

Ofte må man leie inn ekstra personell for å gjennomføre et slikt tilsynsregime. Det er dessuten viktig ikke å glemme at det er mange pasienter på en lukket avdeling. Hver og en av disse har sitt individuelle sykdomsbilde, som igjen krever sin individuelle oppfølging.

I en hverdag hvor alt dreier seg om nedskjæringer eller besparinger, er det dessverre grenser for hvor mange ekstraordinære tiltak som lar seg realisere.

En annen ting er at kontinuerlig observasjon fratar pasienten autonomi og privatliv. Ikke alle pasienter takler en slik inngripen i den private sfæren like godt.

Man skal også være klar over at dersom en suicidal pasient ikke er psykotisk, gir ikke psykisk helsevernloven sykehuset mulighet til å tvangsbehandle pasienten.

Det er vanskelig å vurdere selvmordsrisiko

Det å vurdere en pasientens selvmordsrisiko, er en vanskelig øvelse. Selv om man har identifisert en rekke risikofaktorer som gir en statistisk sett forøkt selvmordsrisiko, er det helt umulig å konkludere bombastisk i den ene eller andre retningen.

Tar man de personlige, endringsfølsomme faktorene med i beregningen, kan man kanskje få frem et ganske så realistisk bilde. Men sikker kan man likevel ikke være.

En dynamisk størrelse

Selv om det å vurdere fremtidig selvmordsrisiko er vanskelig, skal det likevel gjøres fortløpende under en sykehusinnleggelse. Det totale risikobildet er en dynamisk størrelse, og det vil følgelig endre seg i løpet av oppholdet. Hvis risikoen øker, fordres det et strammere tilsynsregime.

Alle kan ikke gis kontinuerlig observasjon, men brukes intervallobservasjon på en riktig måte, bør man kunne oppdage og forhindre de aller fleste selvmordsforsøkene som skjer på lukket avdeling.

Dessverre vil det være noen som vil lykkes med å ta sitt liv, også i fremtiden.