RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fred Heggen

Suicide by cop - en aktuell problemstilling?

Suicide by cop - eller selvmord ved hjelp av politiet - er et uttrykk som oppstod i USA en gang på 1980-tallet.  Bakgrunnen var at man hadde behov for å forklare atferd og motiver hos personer som tilsynelatende hadde som målsetting å bli drept av politiet. Siden begynnelsen av 2000-tallet har suicid by cop blitt akseptert som forklaring på en rekke politiskytinger med dødelig utfall.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det spesielle med disse skyteepisodene er at personene som aktivt utfordrer politiet, opptrer med uladde våpen, leketøysvåpen, startpistoler, eller lignende, noe politiet først finner ut etter at de selv har avfyrt sine tjenestevåpen. Eller personen fekter med en kniv foran bevæpnede politifolk, nekter å legge kniven fra seg, og ender opp med å bli skutt.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Et økende problem?

En studie publisert av FBI i 1998, hevdet at 16 prosent av den totale skytingen fra politiets side var relatert til fenomenet, suicide by cop. I en senere studie, som ble publisert i Journal of Forensic Studies (2009), ble så mye som 36 prosent av politiskytingen klassifisert som maskerte selvmord. Det er viktig å huske at dette er enkeltstudier, og man bør av den grunn ikke legge altfor mye vekt på disse tallene. I tillegg skal man vel ikke se bort fra at både amerikanske myndigheter og politi kan ha en egen interesse av at disse tallene er høyest mulig. Uansett viser disse studiene at en betydelig andel av de som har blitt skutt av politiet i USA, i utgangspunktet kan ha hatt suicidale intensjoner.  


USA i en særstilling

Det er viktig å understreke at det er en stor forskjell på USA og vesteuropeiske land når det gjelder alt fra våpenbruk til våpentilgang. Mens politiet i USA dreper mellom 350 og 450 personer hvert år, er det i et gjennomsnittlig, vesteuropeisk land kun 4-5 personer som lider samme skjebne. I Norge skjer dette enda sjeldnere. I løpet av de siste ti årene har kun to personer blitt skutt og drept av norsk politi.


En del av forklaringen på den store forskjellen kan være at utbredelsen av håndvåpen har en helt annen dimensjon i USA enn i Vest-Europa. Bare i 2010 ble over 14 000 mennesker drept i USA, de fleste med skytevåpen. Politiet der står følgelig overfor en helt annen virkelighet enn kollegene på denne siden av Atlanteren. Politiets tilnærming til mulige skuddvekslinger er også forskjellig. Mens det i Norge skal skytes varselskudd før våpenet rettes mot personen som skal pågripes, er ikke dette en del av instruksen til det amerikanske politiet. Amerikansk politi er dessuten opplært til å skyte mot brystpartiet.

 

Ingen aktuell problemstilling i Norge?

Det skjer altså ytterst sjelden at mennesker blir drept av politiet i Norge. Kan man derfor trekke slutningen at fenomenet, suicid by cop, er en helt uaktuell problemstilling her til lands? Eller kan problemstillingen være aktuell, selv om nesten ingen mennesker skytes av norsk politi? I så fall, hvorfor skjer det ikke oftere?

 

Kan svaret på det siste spørsmålet være å finne i det norske politiets organisering, arbeidsmetoder og holdninger? Norsk politi er vanligvis ikke bevæpnet med skytevåpen, og de aller fleste kriminelle er klar over dette. En ubevæpnet polititjenestemann oppleves av en kriminell person som mindre truende og mer forutsigbar, og gir ikke det samme behovet for å skyte seg ut av en tilspisset situasjon.

 

Illustrasjonsfoto

Norsk politi er velutdannet, er godt trent til å takle de fleste situasjoner, og har en høy etisk og moralsk standard. Det betyr at de fleste politibetjentene vil tenke seg godt om før de benytter sine tjenestevåpen. Skarpe skudd skal kun avfyres hvis man handler i selvforsvar, eller hvis man ser det som nødvendig for å beskytte en uskyldig tredjepart.

 

Illustrasjonsfoto

 

Om å motsette seg arrestasjon

De fleste som står foran en pågripelse fra politiets side, vil som regel kapitulere overfor den ordensmessige overmakten. For selv om politiet vanligvis ikke bærer skytevåpen, vil dette likevel være tilfelle i en del situasjoner. Man står derfor i reel fare for å bli skutt selv, hvis man på noe som helst vis gir signaler om at man har våpen tilgjengelig.

 

Sjansene for at skudd blir avfyrt, øker hvis konflikten eskalerer, eller om arrestasjonen skjer under uoversiktelige forhold. Dette er barnelærdom for de fleste av oss, og det er ingenting som skulle tilsi at dette ikke er kjent i de kriminelle miljøene. Derfor velger de fleste å akseptere en arrestasjon, og de overgir seg uten å provosere frem en ytterligere reaksjon fra politiets side.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Når en gammel kjenning ikke lar seg stanse 

Men ikke alle gir opp, til tross for at de står overfor en overveldende overmakt.

Politiet får melding om at NN, en gammel kjenning av politiet, har stjålet en bil, og nå kjører fort og skjødesløst i Oslos kveldsmørke gater. En politibetjent legger seg på hjul med sin uniformerte bil, og setter i tillegg på blålysene for å markere sin tilstedeværelse. NN viser imidlertid ingen tegn til å følge oppfordringen om å stanse, og i stedet lener han seg ut av vinduet, og peker mot politibilen bak seg med en gjenstand, som i mørket ikke lar seg definere. Siden NN tidligere har skutt med pistol mot politiet, våger ikke politibetjenten å ta noen sjanser. Han bremser derfor opp, slik at avstanden til bilen foran øker. Politibetjenten rapporterer inn at N.N sannsynligvis er i besittelse av et håndvåpen, og han får tillatelse til å bevæpne seg.

 

Idet han runder neste gatehjørne, ser han den stjålne bilen stå i ro lenger fremme. Den er tom, men motoren er i gang. Noen meter unna står imidlertid NN, i skytestilling, med begge hender omkring en våpenliknende gjenstand, som han retter mot politimannen. Politibetjenten reagerer lynraskt, og får kastet politibilen inn mellom to parkerte biler. Flere politibiler har nå kommet til, og NN løper av gårde. Han blir observert idet han forsvinner inn i en bakgård.

 

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Tre politibetjenter følger etter ham, alle med skarpladde håndvåpen i hendene. De roper inn i bakgården at de er fra politiet, og de ber ham om å overgi seg. Helt plutselig kommer så NN ut fra mørket. Han går målbevisst mot politibetjentene, samtidig som han peker på dem med noe som likner på et skytevåpen.

I en slik situasjon kan man tenke seg at følgende skjer:

 

Scenario 1: Den nærmeste politibetjenten reagerer lynraskt, og fyrer av et skudd som treffer NN i overkroppen. NN faller i bakken, og mister samtidig gjenstanden han like før hadde brukt til å sikte mot politiet. Dette viser seg å være en mobiltelefon. NN hadde med andre ord ikke noe skytevåpen, og politibetjenten har skutt (og kanskje drept) en ubevæpnet person. Denne vissheten vil politibetjenten måtte komme til å leve med resten av sitt liv.

Scenario 2: Den nærmeste politibetjenten trosser den umiddelbare dødsfrykten, og venter med å fyre av våpenet. I løpet av denne lille latenstiden oppfatter hans kolleger at NN ikke sikter på dem med et skytevåpen. Dette varsles umiddelbart til den skyteklare politibetjenten, som dermed kan senke sitt håndvåpen.

To scenarier med veldig ulik slutt. Statistikken forteller oss vel at det er scenario 2 norsk politi stort sett klarer å realisere.

 

En meningsløs atferd

Så, hva får en person som vet han vil bli arrestert, til å rette en våpenliknende gjenstand mot de som skal pågripe ham? Når han vet at han er en kjenning av politiet. Når han vet at han har en voldshistorie som innbefatter flere episoder med bruk av ekte våpen. Personen vet at politiet ikke kan se forskjell på en mobiltelefon eller en pistol i mørket, og han vet at det han gjør, vil kunne fremprovosere skarpe skudd fra politiets side.

Kan denne personen rett og slett ha et ønske om selv å bli drept?

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Beundring og hat

Jeg tror ikke det finnes mennesker som bevisst drømmer om å bli skutt til døde av politiet. Slik jeg ser det, handler dette for en stor del om ubevisste prosesser. Personen har, uten at han selv vet det, et ambivalent forhold til politiet; en del av ham hater politifolk, en annen del beundrer denne yrkesgruppen. Personen selv er overbevist om at han har nøytrale holdninger til politiet, men de stadige svingningene mellom beundring og hat - to tilknytningsmessige ytterpunkter - vil komme til å prege personens handlingsmønster i en del situasjoner.

 

Kanskje synes personen det er stas å kle seg som politi, og lar seg derfor gjerne avbilde med stjålne politieffekter. I forbindelse med kriminell virksomhet vil personen derimot kjenne på et hat og en fiendtlighet mot politiet, som kan føre til full konfrontasjon hvis anledningen byr seg.

 

Når man bærer på en tung ryggsekk

En vanekriminell har ofte en tung ryggsekk å bære. I denne sekken kan det ligge så mangt; en barndom preget av omsorgssvikt, mishandling, og kanskje seksuelle overgrep. En ungdomstid i ulike fosterhjem, ungdomsinstitusjoner og spesialklasser. Fra ung alder et omfattende rusmisbruk og tidlig debut av kriminelle handlinger. I voksen alder stadige opphold i fengsler eller rusinstitusjoner.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Med en slik bakgrunn, er det ikke vanskelig å forstå at det kan være svært krevende å skulle etablere en normal, rusfri og lovlydig tilværelse. Når de personene han kjenner, enten er kriminelle rusmisbrukere, eller innsatte i fengsel, blir det vanskelig å finne et sosialt nettverk som kan virke støttende. Det kan synes umulig å finne styrke og motivasjon til å gjøre varige endringer av livsførsel og holdninger.

 

Den farlige nihilismen

Har en person nok en gang valgt å avbryte rehabiliteringen, og skrive seg ut av rusinstitusjonen, vil dette ganske sikkert oppleves som nok et nederlag. Er personen samtidig på full fart tilbake til et liv basert på ukritisk rusmisbruk og utstrakt kriminalitet, kan det hos personen kanskje snike seg inn en følelse av nihilisme: Ingenting betyr noe. Om jeg lever eller dør, er meg egentlig revnende likegyldig. Jeg kommer aldri til å la dem arrestere meg igjen.


Men en ting er å tenke noe slikt, noe helt annet er det å skulle fremprovosere våpenbruk fra politiets side. La oss ta som eksempel denne personen som nylig avbrøt sin rusbehandling, og nå er tilbake i en tilværelse preget av rus og kriminalitet. Hvilket motiv - eller hvilke motiver - skulle denne personen ha for å motsette seg arrestasjon, og true politiet med et fiktivt skytevåpen? Til å sette sitt eget liv i fare?

 

Kartlegging av motiver

For det starter alltid med et motiv. Gitt at en underliggende suicidalitet er et slikt motiv, hvorfor kan dette motivet være så vanskelig å oppdage?

En grunn kan være at et ubevisst selvmordsønske kun kommer til uttrykk i bestemte situasjoner; når personen er ruset, når han er i gang med kriminelle aktiviteter, og når han blir forsøkt stanset av politiet. I andre situasjoner holdes de suicidale impulsene i ro. 

En annen grunn kan kanskje være at en risikovurdering av denne personen vil avdekke flere mulige motiver for å handle som han gjør: Gjenopprettelse av tapt ære. (Han føler seg ydmyket av politiet.) Hevn. (Han føler seg trakassert.) Aggresjon. (Han får utløp for innestengt aggresjon.) Kontroll. (Han føler han får kontroll over situasjonen.) Spenning (Han får et adrenalin-kick når han utfordrer politiet.) Makt ( Nervøse få politifolk gir ham en følelse av å ha makt.)

Som det fremgår her, kan de mange mulige motivene få oss til å overse det motivet som kanskje er det viktigste, men samtidig det minst forståelige: Et ønske om å dø. 

 

Våre naturlige sperrer

Det er likevel ikke gitt at personen er i stand til å realisere sine motiver. Dette fordi alle mennesker i utgangspunktet har naturlige hemninger - sperrer - mot å true andre med våpen, eller sette seg selv i livsfare. Slike hemninger vil ha sin forankring i de instinkter som handler om å overleve og ta vare på seg selv, men de vil også være basert på sosiale og mellommenneskelige konvensjoner. For å gå fra motiv til handling fordrer det derfor at personen klarer å overvinne disse hemningene.

 

Hos personen som er brukt som eksempel, vil man ganske sikkert finne en rekke hemningsreduserende faktorer: En nihilistisk holdning til seg selv og omverdenen. Selvhat og selvforakt. Manglende empati og skyldfølelse. Negative holdninger til samfunnet og politiet. Liten innsikt i eget voldspotensiale. Tilbakevendende selvmordstanker.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Disse faktorene vil være med på å fjerne de naturlige sperrene mot å sette seg selv og andre i livsfare. Hemningene mot å utøve en uansvarlig og selvdestruktiv atferd vil i visse situasjoner knapt nok eksistere.

 

Når tenkningen destabiliseres

Om personen i tillegg er utsatt for det man kaller destabiliserende faktorer, vil risikoen for farefulle handlinger øke betraktelig. Den viktigste destabilisatoren for denne personen, og for veldig mange andre som aktivt motsetter seg arrestasjon, er bruk av rusmidler. Rusmidler forstyrrer den kognitive fungeringen, og påvirker den endelige beslutningsprosessen. En handling som personen i nykter tilstand vil se på som ekstremt selvdestruktiv, kan under påvirkning av rusmidler fremstå som en smart ting å gjøre.

 

Konklusjon

Mitt poeng er at det finnes mennesker som er i stand til å kunne fremprovosere skarpe situasjoner, hvor de selv står i fare for å bli drept av politiet. Har dette skjedd en eller flere ganger tidligere, vil det være en forhøyet risiko for at det vil skje igjen. Selv om det underliggende motivet kan være et situasjonsbestemt, ubevisst selvmordsønske, er det ofte flere motiver som blander seg inn, og som kan virke forvirrende på så vel gjerningsmann som politiet.

 

Dette vil være mennesker som på grunn av sine karaktertrekk, holdninger, livsstil og tankemønstre  har få aktive sperrer mot å utfordre politiet. Et pågående rusmisbruk vil samtidig virke destabiliserende på deres kognitive fungering, og den endelige beslutningsprosessen blir gjerne preget av dette.

 

Suicide by cop er nok en problemstilling som også er aktuell i Norge.