Angrepene på Norge
Terroraksjonene i Oslo sentrum og på Utøya i 2011 var et angrep på hele Norge. Bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet var en krigshandling mot nasjonens hjerte. Massakren på Utøya var et angrep på Norges fremtid. Drapene på barn og unge den ettermiddagen kan ikke karakteriseres som noe annet enn en forbrytelse mot menneskeheten.

Det er syv år siden

Det er syv år siden, men fremdeles husker jeg krystallklart ettermiddagen den 22. juli. Vi satt i bilen på vei til familiehytta på vestlandet, da det ble sagt på nyhetene at det hadde skjedd en voldsom eksplosjon i Oslo sentrum. Etter hvert ble det det klart at det sannsynligvis var snakk om en bombe, en terroraksjon. Jeg husker det ble stille i bilen, for et terroranslag på norsk jord var rett og slett en sjokkerende nyhet. Hvem ville angripe lille Norge?

Skyting på Utøya

Så sa de at det var kommet meldinger om skyting på Utøya, hvor AUF hadde sin tradisjonelle sommerleir. Dette ble liksom sagt i en bisetning, som om det handlet om noen guttestreker, eller noe liknende. Ganske fort ble det imidlertid klart at det var skytingen på Utøya som var den reelle terroraksjonen.

Massakren

Da jeg la meg den kvelden, begynte det å gå opp for meg at dette kanskje var den største krigshandlingen mot Norge siden 2. verdenskrig.

Neste morgen og formiddag ble dette bekreftet i media; nesten ett hundre norske barn og ungdommer var blitt henrettet på Utøya av en etnisk norsk, høyreradikal terrorist. Der og da var det som om mørket senket seg over landet vårt.

De neste månedene

De grusomme hendelsene preget oss alle de neste månedene, og jeg var nok ikke den eneste som hadde problemer med å bearbeide de harde realitetene. Det ufordøyde raseriet i befolkningen gjorde sitt til at det offentlige ordskiftet tidvis ble hatsk og usaklig.

Rettssaken som fulgte, ble på mange måter en surrealistisk affære, hvor essensen i saken kokte ned til et spørsmål om gjerningsmannen var tilregnelig eller ikke. Som vi vet, ble han funnet å være strafferettslig tilregnelig, og han ble dømt til forvaring i fengsel.

Den første spillefilmen

Både terroristen og terroraksjonen har allerede rukket å bli gjenstand for noen bøker, og nå er det filmatiseringene som står for tur. Erik Poppe er først ute, med sin film, "Utøya 22. juli". Snart kommer "Norway" av Paul Greengrass, hvor Anders Danielsen Lie spiller ABB. Filmen er for øvrig basert på Åsne Seierstads bok, "En av oss".

Ambivalensen i meg

Jeg var lenge i tvil om jeg skulle se filmen til Erik Poppe. Dette fordi jeg rett og slett lurte på om jeg ville være sterk nok til å tåle å se en film om massemordet på Utøya. Jeg må bare innrømme at hendelsene som fant sted i 2011, fortsatt sitter i meg som en murrende klo i brystet.

Og dette er tilfelle, selv om jeg ikke kjente noen som var på Utøya! (Hvordan det da må være for dem som var der selv, eller mistet noen av sine kjære under terroraksjonen, kan jeg bare forsøke å forestille meg.)

Jeg kan snakke greit om Utøya med andre nordmenn, men så snart jeg skal fortelle om denne tragedien til utenlandske mennesker, kjenner jeg at gråten vil ta meg. Jeg forstår ikke hvorfor det er slik.


Kinobesøket

Da jeg her om dagen kjøpte meg en billett, og satte meg til i kinomørket, visste jeg verken hva som ventet meg, eller hvordan jeg ville komme til å reagere.

Nå skulle det imidlertid gå bedre enn hva jeg i mitt indre kanskje hadde fryktet. Og det skyldes nok først og fremst at Erik Poppe har laget en skånsom film, hvor dramatikken og grusomhetene behandles på en forsiktig måte. (Jeg har forståelse for at andre kan oppleve dette annerledes.)

Kaja på leting etter søsteren

I filmen følger vi den oppdiktede karakteren, Kaja (glimrende spilt av Andrea Berntzen), som er på sommerleiren til AUF sammen med sin yngre søster. Søstrene kommer bort fra hverandre idet skytingen starter, og Kaja forsøker gjennom hele filmen desperat å lokalisere lillesøsteren, mens massedrapsmannen hele tiden forflytter seg i terrenget med sine dødbringende våpen.

Skuddsmellenes effekt

Med jevne mellomrom avfyres det skudd, og smellene er overveldende og intense. Noen ganger smeller det nært, andre ganger fjernt. Uansett er det en særdeles ubehagelig opplevelse å høre skuddene, og det er ikke vanskelig å forstå at skytingen måtte være skremmende, forvirrende og lammende for de stakkars barna/ ungdommene som opplevde dette i virkeligheten. At våpensmellene i seg selv gav Breivik et enormt psykologisk overtak, er heller ikke vanskelig å begripe.

Desperate ungdommer

Vi ser og hører ungdommer som kaver rundt nærmest i blinde, og som er fanget på en øy det er umulig å unnslippe fra. De løper mellom trærne, hikstende, gråtende og skrikende. De gjemmer seg inntil bergveggen ved vannkanten, hvor de håper de er usynlige for den eller de som skyter på dem (de aner ikke om det er en eller flere skyttere i aksjon). Og vi hører spørsmålene deres: Hvem er det som skyter på oss? Hvorfor forsøker politiet å drepe oss? (Breivik hadde på seg politiuniform) Hvorfor kommer det ingen og redder oss? (det tok 72 minutter før politiet ankom Utøya)

Om å gjemme seg for å overleve

Vi kommer svært tett på de unge menneskene som gjemmer seg så godt de kan, og som opplever en økende desperasjon etter hvert som marerittet bare fortsetter.

Dette blir da også filmens hovedfokus, føler jeg. Breivik ses kun ved et par anledninger, som en diffus skikkelse et stykke borte. Vi hører skudd etter skudd bli avfyrt, men vi blir forskånet fra å se kulene treffe ofrene.

Når filmen endrer karakter

Først i sluttsekundene endrer filmen karakter, og gir oss et lite innblikk i hva slags film dette kunne vært, dersom filmregissøren hadde villet det slik. Endringen er dramatisk, og treffer meg som et knyttneveslag i magen.

Plutselig er vi sammen med karakterene midt i kuleregnet, og vi får anledning til på nært hold å se hvordan det må ha vært, dette infernoet av dødelige skudd, kropper som faller, paniske reaksjoner og den uendelige avmaktsfølelsen.

Men også helter som trosser drapsmannens skuddsalver, og som med sine private båter plukker opp - og redder livene til - traumatiserte ungdommer som plasker i det iskalde vannet.

Hvis filmen hadde vært annerledes

Jeg har i etterkant av denne filmopplevelsen spurt meg selv om regissøren burde tatt i bruk liknende virkemidler tidligere i filmen. Det ville i så fall ha blitt en annerledes film. Ja, det ville da kanskje blitt en film det for mitt vedkommende ville vært svært vanskelig å se. Grusomhetene ville blitt umulig å forholde seg til.

Fordi dette er en film som baserer seg på en virkelig historie. Dette skjedde i Norge, dette skjedde norske barn og ungdommer for bare noen år siden.

Det ville i så fall ha blitt den filmen jeg hadde gruet meg til å se, og som jeg av helsemessige grunner nok burde holdt meg unna.

En verdig film

Men Poppe falt ikke for fristelsen til å lage en slik type film. Jeg er glad for at han ikke gjorde det. I stedet laget han en film som - slik jeg ser det - behandler de tragiske hendelsene på Utøya, dette vårt nasjonale traume, på en respektfull måte.