RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Sist oppdatert:

Erik Hæreid:

180 i IQ kan være det samme som 150

Massemediene bruker IQ som om det er et entydig mål.

Det er ikke ekstremt sjeldent å ha 180 i IQ når man bruker standardavvik 24. Men med standardavvik 15 er det veldig sjeldent.
Det er ikke ekstremt sjeldent å ha 180 i IQ når man bruker standardavvik 24. Men med standardavvik 15 er det veldig sjeldent. Foto: Istock

Erik Hæreid er medlem av Mensa, samt en rekke internasjonale høy-IQ-foreninger som blant andre Olympiq high IQ Society (IQ>= 175 med standardavvik 15), Generiq, ISPE, WGD og Glia.

 IQ, intelligence quotient, intelligenskvotient på norsk, måler intelligensnivå ut fra standardiserte tester. Gjennomsnittet i befolkningen antas å ha 100 i IQ (Dette varierer noe fra land til land). Når for eksempel VG+ tidligere i januar har som overskrift på en av sine artikler at «Ove har over 180 i IQ», så er dette en sannhet med modifikasjoner. Ikke fordi Ove nødvendigvis ikke har over 180 i IQ, men fordi han ikke har testet så høyt på den testen VG, og blant andre nrk.no, viser til. Vel og merke når vi snakker om det folk flest forbinder med 180 i IQ.

Ove er et norsk geni, ingen tvil. Han har blant annet fått en utmerkelse av NASA. Men vi vet ikke om han har en IQ på over 180, hvis vi med det mener at han er en av de mest intelligente i verden (det er teoretisk ca. 348 personer i verden som har en IQ på dette nivået). For den testen det vises til er målt med standardavvik 24. I dag bruker man vanligvis standardavvik 15 på IQ-tester. Oversatt vil det si at 180 med standardavvik 24 er det samme som 150 med standardavvik 15. I denne artikkelen  fra 1.8.2016 skriver nrk.no «At Ovehar en høy intelligens (over 180 på SD24-skalaen for intelligens) er ekstremt sjeldent, og det har sine ulemper.». Det er ikke ekstremt sjeldent å ha 180 i IQ når man bruker standardavvik 24. Men med standardavvik 15 er det veldig sjeldent. Og ut fra vinklingen på denne artikkelen, og mange andre tilsvarende artikler i norske medier, synes det som at det er IQ 180 med standardavvik 15 som er det journalistene egentlig tenker på. Bare så det er klart: Det er godt over to tusen nordmenn som har over 180 i IQ basert på standardavvik 24.

Det er likegyldig om du har 110 eller 300 i IQ, hvis begge tallene viser at du er blant de 2 prosent smarteste (Mensa-krav).

Standardavviket er et mål på hvor langt målingene ligger fra gjennomsnittet. Hvis for eksempel 25 personer tar en IQ-test og alle scorer 100, altså på gjennomsnittet, så er standardavviket 0. Da er det ingen variasjon i det hele tatt blant de 25 personene. Men la oss si at bare en person scorer 100, 12 personer 130 og 12 personer 70 (fortsatt er gjennomsnittet 100), så vil naturlig nok standardavviket være mer enn 0; da er det 30.

En mellomting har vi hvis de 25 personene som tar denne IQ-testen fordeler seg jevnt fra 70 til 130. Da vil standardavviket være ca. 18. Dette er ganske nærme det man bruker i de aller fleste IQ-tester idag, altså 15. Dessuten kaller vi en slik jevn fordeling, vel og merke når det er flere som samler seg rundt gjennomsnittet enn i regneeksempelet, for en normalfordeling. De fleste IQ-tester normeres etter normalfordelingen i dag.

Normalfordelingen vil se ut som en kirkeklokke, eller bjelle, når du tegner den på papiret, med gjennomsnittet midt på, altså på toppen av klokken (også kalt Gausskurven). Formen på klokken vil endres med forskjellige standardavvik, og slik at klokken typisk vil bli høy og tynn for lave standardavvik og lav og bred for høye standardavvik. Se figur:

I figuren ser vi at de tre kurvene med samme forventning (0) varierer i høyde og bredde avhengig av standardavviket.

IQ-tester handler egentlig om å avdekke hvor mange som scorer bedre og dårligere enn deg, og ikke om hvor høyt IQ-tall du har. Det er likegyldig om du har 110 eller 300 i IQ, hvis begge tallene viser at du er blant de 2 prosent smarteste (Mensa-krav). Men hvordan er dette mulig?

Det er mulig ved å fastsette to forskjellige standardavvik i normalfordelingen. Med en normalfordeling der standardavviket er 5 vil det være tilstrekkelig å få 110 i IQ for å bli medlem av Mensa, mens hvis standardavviket er satt til 100 så må du ha 300 eller høyere i IQ for å bli medlem. Det blir med andre ord som å blande epler og pærer.

I henhold til normalfordelingen er det ca. 68 prosent av befolkningen som har en IQ innenfor ett standardavvik fra normalen, og ca. 95 prosent ligger innenfor to standardavvik. Merk at dette er uavhengig av hvilket tall vi setter på standardavviket. Hvis vi velger å sette standardavviket til 5 vil 68 prosent av befolkningen ha en IQ på mellom 95 og 105, mens en like stor andel vil ligge mellom 0 og 200 i IQ hvis vi bruker 100 som standardavvik. Siden vi tydeligvis er mer opptatt av IQ-scoren enn hvor vi prosentvis ligger i befolkningen, så trenger vi et enhetlig standardavvik, slik at vi vet hva IQ-scoren betyr.

En av de første IQ-testene var Stanford-Binet-testen, utformet av Lewis Terman i 1916 (basert på franske Alfred Binet’s Binet-Simon Scale). Den ble brukt til å måle barn og unges mentale, kognitive kapasitet. På disse første IQ-testene definerte man IQ som barnets mentale alder dividert på barnets alder, multiplisert med 100. Hvis et barn på 10 år hadde de samme mentale ferdigheter som et barn på 11 år, så ville 10-åringens IQ være 100*11/10=110; la oss kalle den «mental alder»-formelen. Resultatene fra testene der man brukte «mental alder»-formelen på barn og unge viste et standardavvik på ca. 24 når man satte resultatene inn i normalfordelingen, og spesielt for de med høyest score.

Da man gikk vekk fra «mental alder»-formelen på Stanford-Binet-testene i 1986, og over på normalfordelingen, så valgte man å bruke standardavvik 16. WAIS-testene er basert på standardavvik 15; det er de fleste IQ-tester i dag. Når vi for eksempel snakker om at Albert Einstein hadde en IQ på over 160, så tenker vi på standardavvik 15, og ikke 16 (som tilsvarer over 164) eller 24 (som tilsvarer over 196). IQ-målene, slik vi oppfatter dem, er altså basert på standardavviket 15, og ikke 24.

Svenske Jola Sigmond ble lenge kalt Skandinavias smarteste mann, med en IQ på 192. Men også dette er basert på en Stanford-Binet test han tok i oppveksten, og med standardavvik 24. Omregnet til standardavvik 15 gir dette en IQ på 158. Ikke verst, men av Skandinavias 20 millioner innbyggere er det teoretisk 1.104 personer som har minst like høy IQ som Jola. Det gjør ham ikke automatisk til Skandinavias mest intelligente person.