Åshild Fagerjord er småbarnsmor og lærer i barneskolen.
Jeg trodde vi i 2018 var kommet dit at vi var enig om at «barnehagetante»-tittelen er utgått på dato. Men , neida. I går snakket jeg med en far utenfor barnehagen som sa «det skulle tatt seg ut om tantene visste». Faktisk med jevne mellomrom møter jeg folk som sier «barnehagetante». Hvis jeg finner på å kommentere det er svarene gjerne «det er jo en koselig tittel» , «det er jo et kjærlig, tillitsfullt begrep. Barnet anser deg som familie», «ikke noe å hisse seg opp over, det er ikke vondt ment».
Det er merkelig å høre noen argumentere sterkt for å få «lov til» å kalle de ansatte i barnehagen «tante», særlig siden flesteparten av de jobber der ikke ønsker å kalles «tante». Barna aner forresten ikke hvem du snakker om når du bruker «tante». «Tante» er jo ikke i barnhagen. Det er «Lise» eller «Kristoffer».
Jeg tror ikke det er vondt ment. Men hvorfor er det så vanskelig å si «barnehagelærer», «pedleder», eller «Solveig», «Lars» eller «Pål»?
Onkel Politi, Brannmann Sam eller «søster» er også koseligere enn politi, brannkonstabel og sykepleier. Vi bruker det likevel ikke.
Barnehagelærerutdannelsen sliter allerede med lav status. Å kalle de barnehageansatte for «tante» er ikke med på å øke statusen. Noen vil si at «de må slutte å være så pripne, tittelen betyr ingenting for barna». Greit nok. Men, det er ingen som tar tre år høyere utdanning for å bli «tante». Klart man ønsker anerkjennelse for den jobben man har lagt ned.
Jeg kan forstå at man «snubler» noen ganger og omtaler de i barnehagen for «tantene», det har jeg gjort selv også. Gammel vane er vond å vende. Det handler om å anstrenge seg såpass at man lærer seg å bruke «barnehageansatt» eller navn. Det er også litt merkelig hvis du har barn i barnehagen og aldri lærer deg navnet på de som er med barna dine mer i løpet av en dag enn deg selv.
Her er landets beste barnehager
Barnehagen er i dag en del av utdanningsløpet til barna, det er ikke en oppbevaringsboks du hiver ungen inn i mens du er på jobb. Det er mye mer enn bare å tørke snørr, trøste og dytte på huska. Bare tenk på alt i samfunnet som stadig blir «puttet» inn i barnehage/skole. Alt fra ernæring til språk. Vi har skyhøye forventninger til de som skal ta vare på barna våre hver dag.
Vi forventer et godt pedagogisk innhold, trygghet, fysisk aktivitet , «riktig» ernæring og omsorg. Pedagogene skal sørge for at de kravene som samfunnet har satt til barnehagen, gjennom «rammeplan» og «barnehageloven» ivaretas. De ansatte samarbeider med skole, PPT og barnevern. Ofte når barna kommer i skolen er allerede barnevernet koblet inn, fordi de ansatte i barnehagen har sett, observert og meldt fra om bekymringsfulle forhold. Alt dette krever faglig kompetanse.
Tiden hvor det var en gjeng med «tanter» som satt på benken og skravla rundt en kaffekopp, mens barna lekte rundt, er forbi. En bitteliten, men viktig del av øke statusen og anerkjenne hvilken jobb de barnehageansatte gjør, er å slutte å kalle de «tanter».