RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Sist oppdatert:

Erik Holien:

Da Sylvi tok en Jesus - en påskepasjon anno 2018

– Hvem skal jeg løslate, spurte Pontius Pilatus, – Jesus eller Barabbas?– Per Sandberg! ropte folket.

Sylvi hang riktignok ikke på korset, men korset hang i halsgropa hennes!
Sylvi hang riktignok ikke på korset, men korset hang i halsgropa hennes! Foto: Gorm Kallestad (NTB scanpix)

Erik Holien er idéhistoriker, forfatter og musiker

Golgatastuntet

Facebook tirsdag 20. mars kl. 08.00: Sylvi Listhaug overrumpler alle og tar en Jesus. Hun ofrer sitt statsrådsliv for å frelse regjeringen og halve det splittede kongeriket. Sonoffer. Påsketider. Hallo! Hvor var Arbeiderpartiets årvåkne kommunikasjonsspinnere denne gangen?

Da lik og del-ministeren en uke tidligere publiserte den skandaliserte terrorpolemikken var PR-rådgiver i Arbeiderpartiet Bjørn ToreHansen raskt ute og klebet statusen til «Utøya 22. juli»-premieren og dermed til Anders Behring Breiviks patologiske tankegods. På kort tid rullet snøballen seg så stor og skitten at den holdt på å smadre hele regjeringen. Motoffensiven i sosiale og asosiale medier var så vellykket at den førte til Listhaugs fall. Men hvor var den spinnferdige venstreintelligentsiaen da Listhaugs fulgte opp og kulminerte med tidenes politiske Golgata-stunt? At ingen evnet å linke Listhaugs velregisserte avskjedsdrama til verdenshistoriens største offernarrativ, bør vekke bekymring langt ut over religions- og idéhistoriske kretser.

Ingen forutså plottet

Det handler ikke om at nok er nok. Nok er aldri nok i dagens titaniske debattklima. Det handler om manglende historisk referanseteft. En triggerhappy kommunikasjonsavdeling i AP hjelper lite når elementær bibelkunnskap er fraværende. Her får man – midt i fanget – en soleklar anledning til å kaste ytterligere anklager mot den tidligere First House-heksa; om et kynisk overspilt martyrium og imagebygging av en solo-politiker, hvor ingen symbolikk er tilfeldig og ingen skam for stor. Men så ser man ikke det åpenbare på høylys dag. Sylvi hang riktignok ikke på korset, men korset hang i halsgropa hennes!

- Forfatteren trenger ingen tilgivelse, for han vet godt hva han gjør, skriver Erik Holien, forfatter, musiker, idéhistoriker

Heller ingen facebookakademikere, kommentarjournalister eller nettroll avslørte Listhaugs Jesus-performans. Humanetisk Forbund og Hedningsamfunnet (eksisterer de stadig?) gikk glipp av en gyllen anledning til å krenke de kristne sumpbevegelsene her i landet ved en frekk blasfemisk kryssklipping. Men i postmoderne tider leser vel selv ikke ateister Bibelen.

Helgen før det overraskende plottet overbød mediene hverandre med forstandige analyser og scenarier for utfallet av regjeringskrisen, nummerert etter sannsynlighetsgrad, synkende eller stigende. Scenariet at Sylvi Listhaug ville la seg ofre på regjeringssamarbeidets alter, eller dumpe til en mindre prestisjefylt ministerpost, ble av alle eksperter pekt på som utenkelig.

Eksperter i villfarelse

«Det er ingen ting ved Listhaugs person eller den aktuelle saken som indikerer at dette overhodet er en mulighet hun forestiller seg,» hevdet Aftenpostens HaraldStanghelle.

Den radikale ytringshelten fra den reaksjonære bedehusavisa Dagen, Vebjørn Selbekk, tolket en mulig kapitulasjon som så utenkelig at han for anledningen så seg tvungen til å finne opp et helt nytt, dog litt tungnemt, adjektiv: «u-Listhaugsk». De fagtunge politiske redaksjonene i samtlige riksaviser og TV-kanaler henviste til horder av pålitelige anonyme «kilder i regjeringen» og «sentralt plasserte kilder i både Høyre, Venstre og FrP». De var skråsikre på at kjerringa mot strømmen ikke hadde planer om å gi seg.


Det var kun én som våget å spekulere i hva som ville skje dersom Listhaugs likevel skulle trekke seg. Bloggeren Mahmoud Farahmand gjorde som Paulus. Han studerte gåten og speilet og så derfor bare stykkevis og delt, men nok til å anmode den feststemte lynsjegjengen om å besinne seg. For hva om hun faktisk trekker seg! Farahmand advarte profetisk:«Dere aner ikke hva som kommer etter Listhaug.»

Tegnene

Tegnene var der, om vi ser dramaet i etterpåklokskapens konspiratoriske optikk:

Da Siv Jensen for tredje gang bedyret at hun ikke kjente til andre planer enn at regjeringen stilte seg bak Listhaug, gol hanen høyt og tydelig.

Og hvorfor framsto Sylvis canossagang av en tilgivelsesprosess uten troverdighet for fariseerne Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken? At det er uhøvisk å nekte et tryglende menneske tilgivelse er nå en ting, men at tidspunktet var sammenfallende med påsken som er selve tilgivelsens høytid, taler jo sitt tydelige språk. Jesus ble heller ikke tilgitt av de jødiske geistlige.

Som i påskeevangeliet hadde den anklagende part også her misforstått og snudd saken på hodet. Det var jo ikke den moralsk indignerte opposisjonen som skulle tilgi den fordømte (noe de heller aldri gjorde), det var den fordømte som skulle tilgi dem, for sosialistene som klynget Sylvi til korset ante jo som vanlig ikke hva de drev på med. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Luk.23.34.

Analogien

Påskeevangeliet forteller at den romerske provinsmakten i Judea under Pontius Pilatus hadde en liten påske-gag gående med den jødiske ypperstepresten Kaifas. Det var i Jerusalem tradisjon å slippe fri en beryktet straffedømt, omtrent som den amerikanske presidenten i sitt humane storsinn benåder én lykkelig kalkun ved inngangen til Thanksgiving før 46 millioner andre blir halshugd.

– Hvem skal jeg løslate, spurte Pontius Pilatus, – Jesus eller Barabbas?

– Per Sandberg! ropte folket.

– Men, men, Ecce Homo, se dette mennesket, sa Erna og pekte på Sylvi, hva skal jeg gjøre med henne? (Her har den oppmerksomme leser allerede merket seg at Erna Solberg er et anagram for Pontius Pilatus, mens Sylvi er et anagram for Jesus. Det vil si om man leser navnene baklengs og samtidig legger til og fjerner noen bokstaver).

– Korsfest, korsfest! brølte den blodtørstige massen. Yppersteprest Jonas (den kabbalistiske tallverdien i navnet er identisk med Kaifas, om man legger til og fjerner noen tall ) sto i bakgrunnen og myste ondt over skulderen mens han gned seg i hendene på fariseisk vis. Han var såre fornøyd etter sitt vellykkede renkespill med romerne (Høyre).

Oppklaring

Og slik gikk det altså. Per Sandberg ble benådet for sin kriminelle fortid og fikk sågar ny jobb som settestatsråd i justisdepartementet, mens Sylvi Listhaug ble korsfestet som påskens offerlam. Hun frelste til gjengjeld hele regjeringen og halve det splittede kongeriket. Og frykt ikke, Sylvi har ambisjoner om å stå opp igjen fra de regjeringsdøde. Det tar muligens mer enn tre dager i 2018, men politiske comeback skjer jo forholdsvis raskt i vår tid, selv for metoo-overgripere. Før vi aner det vil hun gjenoppstå som en enda sterkere Sylvi; som berre vil være seg sjølv i enda større grad og slåsst enda tøffare for kva hun tror på, og sist men ikke minst kalle enda ein spade for ein spade.

Til slutt: Hvem er Judas i denne påskepasjonen? Knut Arild Hareide? Hmm, la oss tenke litt på den. Og for den som ikke har forstått det ennå, denne kronikken er politisk påskesatire fra ende til annen. Forfatteren trenger ingen tilgivelse, for han vet godt hva han gjør.